Tips en venn på e-post
Jeg stortrivdes der fra første øyeblikk selv om det var kaldt om vinteren og dårlig isolert. Det var et utmerket sted å bo for mine barn, som på den tiden ennå var små. Der hadde de to yngste rikelig med plass til å leke og boltre seg ute.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Jeg hadde fått høre via bekjente at det hadde bodd et eldre ektepar i dette huset, visstnok i en lengre tidsperiode. De hadde fått fem barn, som var oppvokst på dette stedet. Noe av det første jeg merket var at det var så godt å være der. Det ga en følelse av ro. I hagen hadde vi et lysthus som vi oppholdt oss i hele sommerhalvåret.
Det første litt merkelige som jeg opplevde var at kjøkkenredskap plutselig kunne forsvinne fra skuffer og skap. Samme hvor mye vi lette, så var det søkk borte. Dagen etter lå det som regel på plass i skuffen igjen. Dette skjedde mange ganger, og i begynnelsen trodde jeg at barna hadde tatt redskapene med ut for å leke med, som jo viste seg ikke å stemme.
I et av skapene i stua, et gammeldags skap som var liksom bygget inn i det ene hjørnet, kjente vi alltid en svak duft av roseparfyme. Denne duften kunne plutselig komme andre steder i huset også. Vi skjønte ikke hvorfor, men når jeg, og spesielt min eldste datter, kjente denne parfymeduften, kunne vi spøke med at «nå er rosespøkelset her igjen».
Månedene gikk, og flere rare hendelser skulle vi oppleve. En gang hadde jeg vært ute med noen venner, og klokken var godt over midnatt da jeg låste meg inn. Da jeg var kommet inn i gangen, og snudde meg rundt for å låse døren, hørte jeg tydelig noen som sukket bak meg. Et klart og tydelig, litt oppgitt sukk som for å si: Er dette noen tid å komme hjem på? Jeg trodde med en gang at det var min nabo som hadde satt seg i trappen for å vente på meg, men da jeg snudde meg, var det ingen å se.
En annen gang våknet jeg av et voldsomt leven på kjøkkenet. Det hørtes ut som om noen tok fram bestikk fra skuffene og skramlet med dører, som om noen skulle lage seg et måltid mat. Jeg tenkte på datteren min, men klokken var rundt tre på natten, så jeg syntes det var et rart tidspunkt at hun skulle lage seg mat da. Jeg slo meg til ro med at hun sikkert var sulten og hadde gått på kjøkkenet for å finne seg en matbit. Så jeg sovnet igjen. Dagen etter spurte jeg om hun hadde vært sulten i natt? Hun skjønte ingenting, og sa hun hadde sovet godt gjennom hele natten.
Alle disse hendelsene skremte meg egentlig ikke særlig mye. Jeg var forundret over det jeg opplevde, men ikke skremt. Jeg følte at vi ble passet litt ekstra på i dette huset av noen vi ikke kunne se. Etter at vi hadde bodd der i nesten fire år, fikk vi beskjed om at vi måtte flytte derfra på grunn av at huset skulle rives, og det skulle settes opp nye boliger på tomten. Jeg syntes det var fryktelig tungt den dagen vi flyttet derfra, for jeg hadde fått en veldig tilknytning til dette huset. Jeg felte noen tårer også den dagen vi dro. Jeg tenker ennå på det og savner det den dag i dag.
Når jeg tenker tilbake i ettertid, tror jeg at de som var der bare ville oss godt og ville passe litt ekstra på oss. De var veldig knyttet til huset de hadde bodd i et helt liv. Jeg tror faktisk at de var like lei seg som oss, den dagen vi flyttet.
Svanhild