Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

En fars siste farvel

Wenches far Kåre var en betydningsfull person i hjembygda mi, og det er han denne historien handler om. Han var en person som har hatt stor betydning for svært mange mennesker. Alle vi som en gang har kjent ham, har forstått at holdninger og verdier best formidles gjennom konkrete handlinger.

Jeg husker Kåre som en person som alltid stod opp for det han mente var riktig for seg selv og andre, og som var ærlig og rakrygget i alle situasjoner. Klokskap og innsikt rundt livets utfordringer og mysterier, gjorde han til en person det var naturlig å søke råd hos. Han tok seg god tid til å lytte, og gjennom sin omsorgsfulle væremåte, sørget han for å ivareta alle han hadde rundt seg. Et hvert samvær med han var som oftest preget av hans til tider glitrende humor, og vitaliteten og livsgleden han utstrålte var svært tiltalende. Det er ikke noen overdrivelse å si at han var en person som alltid fikk mye oppmerksomhet, og jeg forsto at han så det som naturlig å kreve sin plass i ulike sammenhenger. Senere har jeg forstått at han hadde mange av egenskapene som er typiske for personer født i Løvens tegn.

Wenche og jeg ble bestevenninner da vi begynte på skolen, og fra da av var vi ofte på besøk i hverandres hjem. Jeg ble godt kjent med hennes far i denne tiden, og husker at han viste en enestående raushet og omtanke for oss barna. Jeg oppfattet at han så oss for hvem vi var, og han hadde alltid noen positive ord og bemerkninger, både til det vi sa og til det vi gjorde.  Rundt han var det plass for alle barn, så vel i lek, som i læring. Og når hans egne barn satte seg til middagsbordet, ble det alltid gjort plass til barnas venner.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Fra skolestart, og helt fram til vi flyttet hjemmefra i 16-årsalderen, var Wenche og jeg ofte sammen. Etter denne tid har våre liv og karrierer beveget seg i ulike retninger, men vi har opprettholdt vennskapet, og vi møtes så ofte vi kan. Da ender vi alltid opp med å hente fram de mange gode og morsomme opplevelsene vi hadde i barndommen. Vårt siste møte ble preget av at hennes far nettopp hadde gått bort. Det ble et spesielt og nært møte, mens vi delte minner og tanker om hennes far, og en epoke som nå var omme. Og ikke minst var det svært rørende å høre Wenche fortelle om hvordan faren – for aller siste gang - sørget for å være i sentrum av alles oppmerksomhet, i den stunden da familie og venner var samlet for å ta et siste farvel:

«Jeg var hjemme på besøk ikke så lenge før far døde. Det var nesten underlig å oppleve at han helt til det siste evnet å formidle sin spesielle vitalitet og livsglede. Det var som om hans sjelelig energi og kraft fortsatt var til stede, til tross for at han var svært svekket fysisk. Når jeg tenker tilbake på far, er det nettopp kraften og vitaliteten han alltid formidlet, som står tydeligst igjen. Jeg er rimelig sikker på at det var nettopp dette vi fikk et siste glimt av i kirka på begravelsesdagens hans.

Presten rakk ikke mer enn å starte på fars minnetale, før lysene i en flerarmet stake framme i koret plutselig flammet opp. Kirketjeneren ble oppmerksom på det som skjedde, og forsøkte først å justere vekene. Det var imidlertid helt nytteløst, flammene nektet å la seg dempe. Etter en stund så han ingen annen råd enn å hente et vått håndkle. Selv da kunne vi se at det nesten var som om flammene strakte seg etter ham, vek litt unna, for så å flamme opp ekstra kraftig et annet sted. Det var som et slags spill mellom flo og ebbe, og kanskje også en form for maktkamp mellom ild og vann. Fenomenet opphørte ikke før presten hadde en pause i talen. Selv da virket det som om flammene blusset opp igjen en aller siste gang, før de endelig lot seg slukke. Da lysene ble tent igjen, dempet flammene seg raskt, og presten kunne fortsette på talen. I løpet av dette oppspillet, hadde alle i kirkerommet blitt oppmerksomme på det som foregikk oppe i koret. Det var et fascinerende syn, og jeg forsto at det var far som hilste til oss og minnet om at han fortsatt var blant oss. Under det påfølgende minnesamværet, var det flere som tok til orde for at det var far som hadde vært til stede for å ta et siste farvel, om enn på en noe særegen måte.

Det hører også med til historien at før vi skulle reise hjem den påfølgende dagen, hadde jeg behov for å dra tilbake til fars grav for å tenne lys. Det hadde vært et voldsomt snøvær gjennom natten, og jeg ble overrasket over å se en sløyfe med mine barns navn stikke opp av snøen. Jeg tolket det som en bekreftelse på at han ville bistå dem fra den andre siden.

Til tross for at jeg hadde lært at jeg aldri skulle ta noe med fra kirkegården, kjentes det naturlig å ta med sløyfen for å legge den i Bibelen. Etter at vi kom hjem, ble den lagt på vaskerommet. Jeg ble overrasket over ikke å finne den igjen, og lette på alle tenkelige steder. Ingen av de øvrige familiemedlemmene hadde vært inne på vaskerommet, og ble like forundret som meg over at den var borte. I ettertid har jeg forstått at sløyfen allerede hadde utført sin misjon, som kun var å formidle bekreftelsen fra far,» avsluttet Wenche.

Tips en venn på e-post