Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Profeten fra Finnmark

Anton Johansen (1858-1929) ble kalt Lebesbymannen og profet, og var en av få finnmarkinger som før, under og etter første verdenskrig gjorde seg bemerket langt utenfor fylkets grenser på grunn av sin klarsynthet.

Anton Johansen fra Lebesby var fisker, landmåler og kirketjener. Han gikk i komager og vadmelsklær- og reiste til både Oslo og Stockholm for å advare de høye herrer om de sterke syner han hadde hatt.

Han ble født i Tärna sogn i svensk Lappland den 24. mai 1858, førstefødt i en søskenflokk på åtte. Faren var bjørnejeger og gårdbruker, og Anton hadde en god barndom med streng religiøs oppdragelse. Fra ca. 1870 bodde han i Lebesby.

Som 40-åring fikk han jobb som kartmålerassistent i Finnmark. Han giftet seg aldri, var meget religiøs og rørte aldri alkohol eller tobakk.

Foto: Wikipedia

Forutså første verdenskrig
Anton sier selv i et intervju at et av hans første syn fikk han i 1884 da han forutså at hans to brødre skulle omkomme på sjøen, noe de senere gjorde. Noen av hans mest kjente syn var imidlertid i 1907, da han så en rekke hendelser som skulle skje i verden, noe han selv forteller om til Stavanger Aftenblad.

En av hendelsene var at en storkrig var på vei, og han sier at Herren hadde bedt ham om å stå frem for keiser Wilhelm i Berlin og advare ham mot å gå med i en kommende storkrig. Den samme advarselen måtte han gjøre overfor det norske storting, den svenske riksdagen og paven, hadde synet fortalt ham.

Høsten 1913 samlet han sine sparepenger og fikk i tillegg et lån som kunne finansiere hans lange reise til Kristiania og Stockholm. Her ble hans besøk omtalt i flere av de største skandinaviske avisene, der han ble titulert som «profeten fra Finnmark». Han fikk ikke snakke med statsminister Gunnar Knutsen, men fikk møte med krigsminister Keithau. Statsminister Knutsen hadde uttalt at den politiske himmel var skyfri i en grad som ikke hadde vært tilfelle på mange år, og at det derfor ikke var nødvendig å høre på den originale profeten fra nord.

Foto: Wikipedia

Advarte svensk elite
Lebesbymannen dro videre til Stockholm hvor han hadde samtaler med en oberst Melander og prins Bernadotte i desember. Han ba om deres hjelp til å få møte keiser Wilhelm i Berlin, men det lyktes ikke. Han oppsøkte dernest det tyske konsulatet i den svenske hovedstaden, men mannen han søkte var ikke til stede. I stedet hadde han av mannens stedsfortreder fått en nokså sint beskjed om å dra derfra. Oberst Melander i Sverige ga derimot en mer hyggelig beskrivelse av møtet med fiskeren fra Finnmark:

…att Anton Johansson själf trodde på hva han berättade, tror jag fullt och fast. Man tar ei alla sine kontanta medel och gör en resa från Nordkyn först öfver fjällan i snöstorm (han förfrös kinderna därunder)- sedan i mörka kalla vinteren på Ishafvet och Nordsjön för att utföra ett ärende så langt söder ut, utenatt man själf tror, att man är sänd. (Svenska Morgonbladet 3.3.1914)

Uten å ha fått advart den tyske leder, dro Anton tilbake til Finnmark i slutten av januar 1914, der han nok ble betraktet som en enda større bygdeoriginal.

Fem måneder senere, den 28. juni 1914, falt skuddene i Sarajevo, og første verdenskrig var i gang. Anton Johansens spådom var gått i oppfyllelse.

Minnesteinen over Anton Johansen i Lebesby Foto: Wikipedia

Profeten talte
Ikke før i 1918 reiste Anton igjen til Kristiania og Stockholm. Nå hadde en ånd sagt til ham at han skulle reise og fortelle regjeringene at tiden var inne for fredsforhandlinger.

Samtidig som han var i Sveriges hovedstad, opptrådte profeten Anton et par kvelder på ulike steder i Stockholm for fulle hus. Han lyktes heller ikke denne gangen å komme til Tyskland for å møte keiseren, men gjennom møter med ulike forfattere, vitenskapsmenn, leger og prester fikk han fremført sine advarsler til den tyske republikks hersker.

Anton forutså at det etter første verdenskrigs slutt ville komme fryktelige sykdommer, som ville ramme de krigførende landene mest. De som mener han fikk rett, konstaterer at det etter krigen døde 36 000 nordmenn og 50 000 svensker i spanskesyken.

Forutså Titanic-ulykken
Samme novembernatt i 1907, som da han fikk et syn og varsel om første verdenskrig, fikk han beskjed om at et stort fartøy ved navn Titanic skulle gå på et isfjell og forlise på sin første reise fra Europa til Amerika. Ifølge synet så han hendelsen med isfjellet som traff kjempedamperen.

Stemmen Anton hørte denne novembernatta sa at ulykken ville komme som straff for englendernes hovmod. Han ble i ånden oppfordret til å telegrafere til fartøyets rederi.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

En novembernatt i 1907 så  Anton Johansen at Titanic skulle gå ned. Illustrasjon: Willy Stoewer.

Da han i avisen noen år senere kunne lese at Titanic nå skulle legge ut på sin første tur, ba Anton til Gud for skipet. Men han unnlot å telegrafere fordi han ikke var sterk nok i sin tro på at synet var riktig, og han mente ingen ville tro på ham. Han trodde at han kanskje gjennom bønn for skipet kunne unngå at det skjedde.

Den natta ulykken skjedde (14. april 1912), var han veldig urolig og kunne ikke sove. Han var meget ulykkelig fordi han ikke hadde gjort sin plikt med å telegrafere. Han begynte på nytt å be, men etter en stund skjønte han at ulykken likevel hadde skjedd: Det føltes som om en iskald bøtte med vann ble slått over ham, og en isende kulde gjennom sjelen hans.

En pekefinger opp mot Gud
Anton Johansen ble av noen ansett for å være en så udannet og lite intelligent mann at han umulig kunne være i stand til å oppfatte korrekt de syn han fikk i 1907. Han ble av noen betraktet som en «overspent religiøs grubler». Samtidig mener Albert Hiorth, som skrev bok om ham i 1939, at det er merkelig at en som ble betraktet som religiøs grubler samtidig kunne jobbe 26 år som norske offiserers medhjelper gjennom sitt arbeid med kartlegging av fjell i Finnmark.

Ifølge Hiorth krevde dette arbeidet både årvåkenhet, dømmeevne, hukommelse, tålmodighet og utholdenhet. Samtidig møtte han i sitt liv mange høytstående personer fra inn- og utland- noe som harmonerer dårlig med at han skulle være uintelligent og udannet.

Anton ble også undersøkt av Stockholm-legen J. Billström og en professor i parapsykologi (Max Dessoir)- for om mulig å påvise sinnssykdom i forbindelse med sine mange syn. Men han ble erklært som frisk av disse. En annen lege ved navn Emil Kleen, som riktignok ikke er spesialist i faget, betegnet han derimot som sinnssyk gjennom at han var beheftet med vrangforestillinger om egen storhet. Samme lege mente likevel at Anton var en åpen, hederlig og hjertegod person som ikke hadde til hensikt å bedra folk.

Anton Johansen døde vel 70 år, og i minnetalen over ham kalte en professor ham for «en pekefinger opp mot Gud». Han ble gravlagt i Lebesby med en stolt lokalbefolkning til stede. Her står det en stor minnebauta etter ham. 

Utdrag av teksten er hentet fra boken: «Sterke krefter» av Ingjerd Tjelle
(Gjengitt med tillatelse fra forfatteren)

Les også: «Var Titanics skjebne forutbestemt?» 

Tips en venn på e-post