Av Kari Flaata Halling
Vinteren 1906-1907 var tankeleseren Emil Knudsen i Singsås og holdt noen seanser som vekket stor oppsikt og begeistring, spesielt blant de yngste. Etterpå var det mange som prøvde seg på det samme, uten særlig godt resultat, men 14-åringen Johan Fløttum var mye flinkere enn de andre. Samme hva man gjemte og hvor man gjemte en ting, så fant gutten det snart igjen.
I forbindelse med bededagen 26.april 1907 var Johan på Singsåsbakk sammen med mange andre barn og voksne. Utpå dagen lekte barna gjemsel, eller bones som man kaller det i Gauldal. Johan skulle stå bones. I den korte tiden det tok for barna å gjemme seg, ble Johan svært forbauset, nesten litt redd seg selv, for han oppdaget at til tross for lukkede øyne og med ansiktet godt skjult i hendene, så kunne han se hvor barna hadde gjemt seg. Han fortalte dette til barna, som ble stående å måpe. De voksne fikk også høre hva gutten hadde fortalt, og snart hadde alle som var på gården samlet seg rundt ham. Noen hadde lest og hørt om Vis-Knut i sin ungdom og undret om Johan Fløttum virkelig kunne være synsk? Mange skulle teste gutten. Et par hadde mistet knivene sine, og Johan forklarte i detaljer hvor de kunne finne dem. Og det stemte!
Underet som skjedde spredde seg fort utover bygda og dalen. Gutten ble med et slag populær, og hans navn ble nevnt i hver heim og i hver forsamling. Leken ble erstattet med alvor, og folk søkte til ham i håp om å få hjelp, alt fra å finne ting til å oppklare tyverier og forbrytelser. Snart ble hans navn etterspurt også utenfor landets grenser. Det ble sensasjon etter sensasjon. I løpet av sommeren 1907 ble Johan Fiskum verdenskjent, og vidundergutten ble navnspurt ut over verden.
Fant forsvunnet mann
En av de første oppgavene Fløttumgutten fikk å løse utenfor heimbygda, var å finne Helge Dehli, som forsvant i Alvdal sommeren 1907. Dehlis familie hadde satt i gang leting med 70-80 mann. De lette i mange døgn uten resultat. Det ble sendt bud etter Johan Fløttum, og han reiste straks til Alvdal.
Johan så seg godt om i Dehlis hus og så en lang stund på et fotografi av ham. Etter noen runder omkring gårdshusene, løp han inn igjen og laget et riss over omgivelsene. Arbeidet var så hardt at svetten dryppet av gutten. - Ja, nå ser jeg Dehli, sier han omsider. – Han ligger ved et tre ikke langt fra Glåma. Han går videre, men det er vondt å se hvor han går hen. Vi får gå å finne treet, så blir det lettere å se hvor han har tatt veien.
Det tok ikke lang tid å finne treet hvor Dehli hadde ligget. Under treet fant man et lommetørklede, som hadde tilhørt Dehli. Og i gresset sporet etter en mann. Dette var om kvelden. Johan måtte hvile og fortsette arbeidet neste dag, fast bestemt på å finne mannen. Neste dag forlangte Johan å få båt, for nå ville han ut på Glåma å lete. Noen karer rodde ham ut på elven etter anvisning fra den synske. Plutselig sprang han opp i båten og ropte: - Her ligger Dehli! Etter kort tid fant de liket av den forsvunne.
|
”Gudrunfeberen”
Sommeren 1907 forsvant den 6 ½ år gamle Oslojenta Gudrun Klausen. Fløttumgutten kom til å spille en fremtredende rolle i denne saken, men han var ikke heldig med utfallet. Lille Gudruns foreldre, som var trøstesløse i sorgen, satte sin lit til at Fløttumgutten ville finne den vesle jenta. Den synske skulle ta turen til Oslo og møte foreldrene og lete etter jenta, men de sporene han fulgte i hovedstaden ledet ikke frem. Han reiste hjem med uforrettet sak.
Så kom det en ny melding fra Johan om at jenta hadde blitt kidnappet av et taterfølge. Det ble en klappjakt på tatere, spesielt de som hadde med seg ei lita, lyshåret jente.
Så en morgen kom det en ny rapport fra 14-åringen i Singsås om at fantefølget var gått inn i ei berghule i Flå i Gauldalen. Den 20. september heter det i en melding fra Nedre Gauldalen: ”Fløttumgutten er nå hentet nedover. Jakten på Gudrun er ivrig i gang, og den har konsentrert seg om Flå, nærmere bestemt de øde skogtraktene på nordøstsiden av bygda. Den samlede styrke som nå deltar i letingen, anslås til 400 mann. De fleste er bevæpnet med kragere eller haglegevær. Dessuten deltar politimenn fra Trondheim. Fløttumgutten oppholder seg på Langlandsgårdene. Han ser stadig piken og alt.”
”Gudrunfeberen” raste over hele Trøndelag, ja, hele Norge, og letemannskapene vokste til over 1000 mann. Mange skuelystne kom også til. Den ellers fredelige Flåbygda var plutselig kommet i begivenhetenes sentrum.
|
En test
Berghulen, som senere er blitt kalt ”Gudrunhulen”, skal være et gammelt bjørnehi, og det fortelles at kun en mann i Flå hadde kjennskap til hulen fra før. Ettersom den er meget vanskelig tilgjengelig, mente man at det neppe lot seg gjøre å få taterne ut på annen måte enn å sprenge seg inn til dem.
Avisen Gauldølen skriver: ” Ved Gudrunhulen går arbeidet sin regelmessige gang natt som dag. Skuddene drønner, steinhaugene vokser, gangene i fjellknausen forfleres og forlenges stadig- og ”liklukten” kjennes ikke mer.” Folk begynte å bli skeptiske til hele Gudrunhistorien og Fløttumguttens evner.
Per Foros forteller følgende i boka ”Fløttumgutten”: ” En dag ville arbeiderne ved Gudrunhulen sette Fløttumgutten på en skarp prøve. De ville overbevise seg om at han med sitt merkelige fjernsyn kunne se så klart at han var i stand til å skjelne mellom de minste detaljer av de ting som de hadde på arbeidsstedet. I enden på skaftet på en hakke, som sto oppreist ved hulen, la de en tiøring. De ringte så i telefonen til Fløttumgutten og spurte om han kunne se hvordan det så ut på arbeidsplassen i dette øyeblikk. Jo da, de fikk hurtig svar på dette. Han beskrev meget nøyaktig hvordan det så ut der. Og han nevnte til slutt at han så en tiøring på toppen av et hakkeskaft.
Arbeiderne ble slått av forundring. De hadde regnet med at den vesle tiøringen som var så svært lite synbar der den lå på skaftet, skulle unnslå guttens oppmerksomhet. Utfallet av denne prøve bidro til at deres urokkelige tro på guttens mirakuløse evner ble mer klippefast enn den noen sinne hadde vært.”
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Uoppklart
Det ble sprengt i flere uker, men ingen fant tegn til liv inne i hula. Interessen for taterjakta i Flå dalte fort etter at man over en tid hadde mottatt bare negative tilbakemeldinger.
Året etter ble restene av et barnelik ved en tilfeldighet funnet like ved Gudruns heim i en kloakk kum i Kristiania (Oslo). Man antok at det var seks år gamle Gudrun som hadde falt ned i kummen under lek. Men Gudruns mor uttrykte ønske om at letingen måtte fortsette. Hun var overbevist at det ikke var datteren som ble funnet.
Adresseavisen hadde en artikkel den 12.august 1981 med tittelen ”Århundredes tragikomedie”. Her uttalte Anders O. Flaarønning, som selv ikke var så gammel at han hadde opplevd det som skjedde, men saken hadde opptatt ham av ren bygdehistorisk interesse: -” Jeg har vært i kontakt med Oslo politikammer for å få bekreftet at det var lille Gudrun som ble funnet i en kloakk. Dette kan imidlertid ikke dokumenteres av politirapportene. Det er nemlig bare et skjelett man fant i kloakken.” Derfor er det uklart om Gudrun noen gang ble funnet, og om Fløttumgutten var inne på rett spor.
|
Mange historier
I løpet av november 1907 mottok Fløttumgutten ca. 400 brev. I samme måned hadde gutten over 100 besøkende som han ekspederte. Brevstrømmen og besøkene til Fløttumgutten økte i lange tider fremover. I tillegg hadde han uttallige forespørsler på telefonen og telegrafen. Særlig tiltok brevstrømmen fra utlandet. Det kom en mengde brev fra India, Sør-Amerika og Afrika.
Historiene om ting han ”så” og folk han hjalp, ble mange etter hvert. Et par historier er hentet fra boka ”Fløttumgutten:
1. ”En eldre mann fra Singsås spurte Fløttumgutten om han kunne se hvor gammel han skulle bli. – Det kan jeg nok. Jeg kan fortelle hvilken alder du oppnår, og jeg kan også si deg både dødsdato og dødsår, så det er intet i veien for at din gravstøtte kan lages fiks ferdig allerede nå, om du ønsker det, svarte gutten. Mannen ble redd og ba om å få slippe å høre det”.
2. ”En engelsk sportfisker hadde moro av å spørre Fløttumgutten om han kunne se hvordan det så ut i mannens heim i London. Beskrivelsen som gutten ga, var så treffende at engelskmannen ble helt forbauset. Noe så merkelig og overnaturlig hadde han aldri vært vitne til. Gutten nevnte også hvor mange barn mannen hadde, og at han endog så hva fruen i dette øyeblikk bestilte. Da gutten nølte med å si hva dette var, ble mannen nysgjerrig og ba om å få vite det. – Jeg ser henne alene i et lite rom. Hun er splitter naken…. Nå jumper hun i badet, svarte gutten.”
I voksen alder
Etter at Johan Fløttum var blitt en voksen kar, ble det ganske stille omkring ham. Fortsatt hjalp han en og annen med å finne ting eller oppklare hemmeligheter, men det ble ikke gjort slik blest av det lenger. Selv hadde han også mindre lyst til å tjene folk med klarsynet sitt. Han følte seg sliten og trengte hvile.
Fløttumgutten valgte kroppsarbeid som levevei. Han begynte tidlig som snekker og tømmermann og ble meget flink i disse fag. En tid var han også sløydlærer i folkeskolen på Singsås. Det siste året Fløttumgutten levde, gikk han sterkt opp i mystikken og bruken av den 6. sans igjen. Evnene kom sterkt tilbake.
Det hendte ofte at han mottok brev med penger, fem eller ti kroner til honorar for de tjenester som brevsenderne ba ham gjøre for seg. Hvis det gjaldt ting som han ikke ville befatte seg med, som når man ville ha råd mot sykdommer, sendte han alltid pengene tilbake.
De siste dager
Julen 1922 ble Fløttumgutten syk og sengeliggende for aldri mer å stå opp igjen. Han mente det ikke ville hjelpe å tilkalle doktor, for han hadde gjort seg ferdig med sitt livsverk.
Allerede mange år i forveien hadde han sett at hans tid på jorden ville ende når han var i 30-årsalderen. Dette hadde han også fortalt til noen av sine beste kamerater. Fra sykeleiet kunne han se sin egen gravstøtte stå reist på Singsås kirkegård. Han fortalte også at to av hans nærmeste kamerater ville dø snart. Ett års tid senere døde en yngre bror av Fløttumgutten, og en ung mann i nabolaget.
Johan Fløttum fikk et kort og smertefritt sykeleie. Han hadde pådratt seg tuberkulose, som utviklet seg fort. På ca. fire måneder klarte denne snikende sykdommen å ta livet av ham. Den 19.april 1923 tok han sitt siste åndedrag. Stille og fredelig ebbet livet ut. Et eventyrlig liv var slutt. Og som Fløttumgutten hadde forutsett: Knapt 30 år ble hans alder.
Øvrige kilder (enn nevnt i artikkelen ovenfor): Artikkel i Gauldalsminne 2007 og Melhusbyggen 2014
Tips en venn på e-post