– Jeg er så ærbødig glad over å være medium

Tekst og foto: Kari Flaata Halling

Jeg har ingen vanskeligheter med å finne frem til blokkleiligheten på Romsås, der Manuela holder til. Hun møter meg med et stort smil og viser en perlerad av hvite tenner. Det er som om hennes nærvær lyser opp hele rommet. Hun er kledd i rødt, kjærlighetens farge. Kontakten er der umiddelbart. Manuela er utadvendt og liker å prate med nye mennesker. Men til tross for hennes glade, livlige vesen, har hun kjent på mye sorg og smerte gjennom livet, men det vil hun ikke fokusere på. Det gode humøret overvinner det meste, og i øyeblikket kjenner hun mest på gleden og takknemligheten over å kunne hjelpe andre mennesker.

Manuela Szulczyk Johansen.

Unge år
Manuela er født på Notodden. Familien flyttet til Australia da hun var liten og bodde der til Manuela var 10 år. Da flyttet de hjem til Norge: - Det var ikke så greit for meg å komme tilbake etter å ha bodd i en stor by som Sydney. Bodde på Notodden til jeg var 20 år. Foreldrene mine fortsatte å bo på Notodden til mamma døde i 2009. Da Manuela bodde i Australia, snakket hun engelsk. Underveis i samtalen slår hun innimellom over til engelsk når hun snakker. Så tilbake til norsk. Det faller liksom helt naturlig.

- Den første gangen jeg husker at jeg så en ånd, var da jeg var 12 år. Hjalp til med å være budeie på en gård oppi Rauland. Den gamle dama som eide gården, Ingebjørg het hun, var veldig åndelig, så vi forsto hverandre. Hun synes ikke det var rart at jeg snakka om slike ting. Mens vi gikk i skauen, prata vi med kyr og geiter, som var hovedgeskjeften på gården. Ingebjørg snakka også med åndevesener. En kveld Ingebjørg og jeg overnatta i løa, sa hun til meg: - I natt kjem han Johan! Jeg spurte hvem han var, og hun svarte at det var han som egentlig eide gården. – Men gjør ikke du og Kristoffer det? spurte jeg. – Jau, no så, men det er jo Johan sin gard! Utpå natta våkna jeg av at jeg så Ingebjørg og en mann, som var høyere enn Kristoffer. Jeg så henne klarere, og han mer skyggeaktig. De snakka om hvordan garden skulle drives videre. Jeg ble ikke skremt og syntes det var helt ok at de prata sammen. - Å, ja, så de kan vise seg også, tenkte jeg. - Hvorfor kan ikke mine usynlige venner vise seg? For jeg hadde alltid hatt usynlige venner, men aldri sett dem.

Healing
- Jeg har i mange år levd veldig nær døden, fordi jeg har jobbet som hjelpepleier. Som hjelpepleierelev hadde jeg mine første vakter på et sykehjem, og så døde mennesker for første gang. Jeg kunne sitte og holde hånda til en person som skulle dø, og det var min jobb å stelle den døde. Jeg følte sterkt at personen var borte, og at vedkommende hadde gått over i en annen tilstand. Det var bare et skall som lå der. Jeg følte samtidig at det var noen som sto ved siden av meg, at jeg ikke var alene i rommet. Jeg kunne se skyggeaktige ansikter. Jeg følte likevel at det var trygt og godt, og at noen fra den andre siden hadde kommet for å ta imot den som hadde dødd. Mens jeg stelte den døde, følte jeg en veldig ærbødighet og respekt. Noen jeg jobba sammen med kunne finne på å tulle og tøyse mens de stelte den døde, men da sa jeg fra. Slikt går bare ikke an!

Som hjelpepleier jobbet Manuela ubevisst med healing. Da hun pleiet gamle mennesker og smurte salve på armen deres, ga de uttrykk for hvor godt det gjorde. - Healing er å vise kjærlighet og omsorg. Det var jo det jeg gjorde hele tiden, legger hun til.

Da Manuela var midt i tyveårene begynte hun å interessere seg for det alternative og leste alt hun kom over om healing. Det var ting hun ikke forsto om seg selv, blant annet hvorfor hun fornemmet ting. Hennes venninner hadde det ikke slik.
  
Manuela tok Reiki healingkurs I og II med Morten Eriksen. Hun praktiserte healing på venner og kjente. Senere kom hun i kontakt med Andrè Kirsebom i Norsk Spiritualist Forening. Her fikk hun offentlig godkjent healerutdanning og begynte å jobbe mer bevisst med healingklienter.      

Mediumskap
Manuela reiste sammen med en gjeng medier, blant annet Anne Fehn, på såkalt ”open week”på Arthur Findlay College i England. - Om kvelden satt vi sammen der vi bodde og prata om hva vi drev med. Så fikk vi kontakt med noen damer som ønsket å ha en reading. De andre mediene spurte om jeg ville gjøre det. Jeg var skeptisk, for jeg hadde ingen erfaring med dette, men det endte likevel med at jeg tok utfordringen. Det gikk veldig bra. Jeg hadde flere readinger. Ting bare kom til meg. - Manuela, du er jo medium. Du har alltid vært medium! sa Anne Fehn til meg. Da jeg kom tilbake til Norge, fortalte jeg om dette til Andrè, og han sa: - Jeg har jo sagt til deg noen ganger at du er jo medium også, ikke bare healer, og så har du svart: - Nei, jeg er bare healer!

Manuela kan ikke få fullrost Anne Fehn, som har betydd mye for henne: - Hun er en veldig varm og fin dame, som tok vare på meg, ga meg selvtillit og ro. En gang jeg var på kurs hos henne, var jeg veldig lei meg i forbindelse med at mamma hadde dødd. Anne kom ut på gangen til meg og sa: - Jeg vil at du skal ha det her! Bruk det når du jobber eller føler deg alene!

Manuela viser meg et lite hjerte med to engler i. - I mange år hadde jeg det med meg når jeg jobba. Også i dag kan hjertet være med meg når jeg er ute og reiser. Da føler jeg tryggheten til Anne, og den kjærligheten hun alltid har vist meg. Det var ikke så mange medier som jobba i foreningen på den tiden. Hvis noen ikke kom, spurte Anne og Andrè om ikke jeg kunne bli med opp på scenen. Jeg husker at jeg var litt redd, men lot meg overtale. Men jeg fikk besøk fra åndeverdenen, og jeg visste hva jeg skulle si. Det ble flere oppdrag etter hvert, og flere kurs. Manuela var i gang som medium.

- Når vi dør, går vi over i en ny dimensjon. Akkurat som vi gjør når vi blir født. En fødsel er også en overgang, sier Manuela, som i dag er et etterspurt medium.

Spår ikke
Når Manuela ikke jobber for Norsk Spiriualist Forening/Trossamfunn, tar hun imot folk for private readinger og healinger. Hun renser også hus, men vil gjerne selv være til stede.

I dag jobber Manuela mer som medium enn healer, men ofte en kombinasjon av begge deler: - En del ganger, når folk kommer til meg og ønsker besøk fra åndeverdenen, så føler jeg at de også sliter med smerter i kroppen. Da ønsker de gjerne healing i tillegg. Reading og healing er litt forskjellige energier, derfor skiller jeg mellom behandlingene, for eksempel en time med healing og en time med reading. Samtidig vil jeg si at en reading er også en healende prosess, fordi personen da vil få svar på ting, og de vil få råd. Noen kommer til meg i dyp sorg, andre vil bare vite at deres kjære har det bra, og andre igjen kommer fordi de vil ha bevis for at det finnes en åndeverden. Jeg kan ikke si at din fremtid vil være slik og slik, for jeg spår ikke. Jeg bruker mine sanser som medium, hører, ser, lukter, smaker. Jeg er også såkalt klarviten, det vil si at jeg fornemmer at slik bare er det. Du kan få hele menneskets historie ved å kjenne på energien til den personen.

Manuela fremstår som intens og levende når hun prater. Av og til penser hun inn på sin egen fortid, som ikke var så lett.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Etikk i mediumskap
- Hvis mamma skal komme gjennom et annet medium, så kan det være vanskelige temaer som hun kan ta opp. Min bakgrunn har gjort at jeg har blitt et dypt gjennomtenkt medium, for jeg vet hva smerte og sorg, sier Manuela, tydelig beveget. Så henter hun seg inn og fortsetter med sin kraftfulle stemme:

- Når jeg gir reading til andre mennesker, setter jeg meg i deres sted. Etikk i mediumskap er veldig viktig. Jeg må stå inne for hva jeg sier til personen. Jeg har hatt en del readinger der en person har tatt sitt eget liv. Jeg må selv tolke hva jeg kan gå videre med til pårørende og er umåtelig forsiktig med hvordan jeg sier dette. For eksempel kan jeg se at den avdøde har hatt en psykisk sykdom, som fortsatt er et vanskelig tema i Norge, men i stedet for å si dette, kan jeg spørre: - Kan du forstå at vedkommende sleit med indre plager? Er det greit at jeg da går videre og forteller mer inngående? Da får jeg bekreftet hvor mye de ønsker å høre. Medier har et stort ansvar. Jeg har selv opplevd medier som har vært fòr direkte!

Manuela er en av få spirituelle prester her i landet. Her iført sin prestedrakt.

Spirituell prest
- Et vennepar av meg, som jeg har kjent i over 20 år, kom for å se meg bli ordinert til spirituell prest, selv om de ikke tror på hva jeg driver med. Men de respekterer meg og kom fordi jeg spurte om de kunne tenke seg å bli med. Det synes jeg er flott!

- Fortell om jobben din som spirituell prest?
- Egentlig var det en lang reise før jeg sa ja. Jeg hadde vært i trossamfunnet lenge, og hadde jobba som medium i mange år, da Andrè Kirsebom spurte om jeg kunne tenke meg å bli spirituell prest. Jeg trodde faktisk han tøysa med meg, men jeg skjønte i løpet av samtalen at det var alvor. Det var en ære å bli spurt, men jeg svarte nei, for jeg følte at jeg ikke var klar for det. Andrè spurte meg flere ganger, og til slutt kom jeg frem til at jeg kunne være med på en spirituell prestesamling, et seminar som en som skal bli prest må delta på. Da hadde jeg allerede bestemt meg. Minimum fire år tar en presteutdannelse, og man må innom mange temaer. En gang var temaet sorgarbeid, og da hadde vi besøk av en prest fra Den norske kirke, som er litt åpen for meditasjoner og alternative ting. Det er en viktig del at vi også leser om andre trosretninger. På forhånd, før du er ferdig ordinert prest, må du gjennomføre mange seremonier, forteller Manuela, for anledningen ikledd sin staselige prestekappe.

- Da jeg begynte, var det bare Andrè som var spirituell prest, men det var flere spirituelle prestestudenter, sier hun videre. I dag er det, foruten Andrè Kirsebom, to ferdig ordinerte prester i Norge: Manuela Johansen og Hege Heia.

Ritualer
- Det er mange forberedelser i forbindelse med vielser, konfirmasjoner og begravelser. Når det gjelder bryllup er det med løftene fastlagt fra Staten, mens andre ting i seremonien kan endres etter behov. Seremonien kan holdes hvor som helst, men flest ganger holdes den ute i naturen. Da jeg var under opplæring, var jeg og Hege på Solastranda ved Stavanger. Et vakkert ungt par skulle vies. Jeg sa trosbekjennelsen. Vi laget hjerte i stranda med skjell. Satte bord frem. Mange gjester. Og sola skinte! Ikke verst! For øvrig viet jeg et lesbisk par på en liten øy i Østfold, forteller Manuela.

- Kan alle, uansett religion, vies hos dere?
- For å vies her, er det ønskelig at en er medlem i trossamfunnet vårt, men vi har begravelser for de som ikke er i trossamfunnet, hvis slektninger ber om det.

Manuela har selv aldri vært gift, men har viet en del par. - De gangene jeg har vært i bryllup, og presten sier til døden skiller dere ad, så tenker jeg at det er veldig endelig. Folk skiller seg jo, bytter partnere og gifter seg på nytt. I vår seremoni ordlegger vi oss på en vakker måte: Så lenge kjærligheten varer i dette livet, i åndeverdenen, og om de velger det, også i det neste livet. Jeg synes det er mer ærlig, ekte og riktig. Jeg liker også at vi bruker lys i seremonien. Hvis vi er ute, bruker vi kubbelys i lykter. Brud og brudgom tenner hvert sitt lys, og så har de et felles lys. Litt lenger uti seremonien så flytter de flammene fra sine lys over i det felles lyset. Det handler om at sjelene brenner sammen. De er likevel sine egne individer, men kjærligheten binder dem sammen i en felles flamme. Ett av symbolene er også ringene, et jordisk symbol, som betyr ingen slutt og ingen begynnelse. Vi har begravelsesseremonier i hele landet, hvor det i hver kommune finnes et sted der alle trossamfunn kan ha en seremoni. Seremonien som holdes når unge mennesker skal konfirmeres, synes jeg også er veldig vakker. Så har vi navnedag, hvor jeg kanaliserer inn et åndelig navn fra åndeverdenen som barnet får. Jeg kanaliserer også betydningen av navnet, og barnet får et sertifikat med sitt navn. Dette kan også gjøres med voksne, sier Manuela og røper at hennes åndelige navn er Berezina, som betyr styrke.

Plattform-opptredener
- Når vi dør går vi over i en ny dimensjon. Akkurat som vi gjør når vi blir født. En fødsel er også en overgang, sier Manuela, som i dag er et etterspurt medium. Hun har plattform opptredener for Norsk Spiritualist Forening/Trossamfunn på Haraldsheim Oslo Vandrehjem og flere andre steder i landet. Hun har også private opptredener, reiser rundt i landet og holder foredrag, seanser og lignende, også på alternativmesser:
  
- Det hender Hege og jeg drar sammen og har storseanse, som vi gjorde i Trondheim nylig. Da jobber jeg som medium og spirituell prest. Hege jobber som healer og spirituell prest. Hvis jeg reiser alene, formidler jeg kontakt med nære og kjære og holder et lite foredrag, der jeg forteller litt om meg selv og hvordan jeg jobber, slik at publikum vet hva det dreier seg om. Til slutt legger jeg inn tid til spørsmål fra publikum.

Manuela er ganske utradisjonell og vekker unektelig oppsikt der hun opptrer på høye hæler, i fargerikt antrekk, nysminket og flott!

Manuela med tegningen av moren, laget av det kjente mediet Janette Marshall.

Åndelig besøk
Før en seanse, mediterer hun og rådfører seg med sitt åndelige team: - Jeg har hjelpere som er mine nære slektninger og guider. I møte med andre medier har jeg forstått at jeg også hjelper mamma i hennes utvikling. Hun er en ung sjel, og jeg er en gammel sjel. Hun lærer fortsatt i åndeverdenen. Jeg føler en støtte fra henne nå, og jeg føler kjærlighet. Når jeg jobber, kan jeg bidra til forsoning mellom to som har hatt et vanskelig forhold, sier Manuela, som stadig har åndelig besøk i hjemmet. Det føler hun som positivt.

- Hvordan merker du at ånder er til stede?
- Det kan være på mange måter, for eksempel kan jeg få frysninger eller jeg kan kjenne at noen rører meg. - Se her, sier hun plutselig og viser frem armen sin. – Nå er mamma her. Det er frysningene jeg snakker om!

På veggen i stua henger en tegning av moren, laget av det kjente mediet Janette Marshall. Likhetstrekkene mellom mor og datter er langt fra slående. - Jeg er nok mye mer lik min gamle mormor som bodde i Telemark. Jeg kalte henne mormor, men hun er min farmor. Hun hadde mye humør, en herlig dame, som er mye rundt meg når jeg jobber som medium, sier Manuela og henter frem et bildealbum.

Nydelig utsikt fra leiligheten på Romsås.

Gleden ved å være medium
- Det er så godt å vite at jeg ikke er alene. Åndeverdenen er nær. Jeg har et sterkt team rundt meg, som bare vil meg vel og støtter meg. Jeg har en guide som har fulgt meg siden jeg var barn. Jeg lurte lenge på om han bare var en fantasivenn. Han heter Tao og er maori fra New Zealand. Han er en høvding, en sterk mann med tatoveringer. Han er veldig markant. Hvis jeg er usikker eller har nerver før jeg skal på scenen, ber jeg Tao om å komme. Han snakker til meg på engelsk, sier den spesielle kvinnen.

- Hvis jeg har en dårlig dag og sliter med ting, og jeg ber åndene komme nær meg, så er det akkurat som om jeg blir løftet. Humøret er der, og jeg kjenner bare glede. Jeg blir så ærbødig glad av å være medium. At jeg har æren av å kanalisere ned så mange vakre sjeler og hjelpe folk, det er stort!

- For en dame! For en flott person! tenker jeg idet jeg forlater blokka for å ta T-banen tilbake til byen. Jeg vender meg om og ser en vinkende Manuela på verandaen!

Manuela holder mediumkurs i regi av Norsk Spiritualist Forening og i egen regi. Hun kan også komme hjem til folk å holde kurs. Er du interessert, ta kontakt med Manuela på telefon 928 40 174.
Sjekk kurs på Norsk Spiritualist Forenings hjemmeside: www.spiritualist.no

Tips en venn på e-post