Tips en venn på e-postTekst og foto: Kari Flaata Halling
Ellinor Helen Markaskard vokste opp i Finnmark, og hun bodde i Nord-Norge da den dramatiske hendelsen skjedde på Hammerfest sykehus for 30 år siden.
Til tross for at hun var en ung og frisk kvinne på 25 år, bestemte hun seg for å la seg sterilisere. Hun ønsket å konsentrere seg fullt og helt om sine to barn på ett og fire år, og stimulere dem til vekst og utvikling. Selve operasjonen var ikke Ellinor redd for. Hun visste at dette var et enkelt inngrep og at hun ville være i trygge hender.
Les også:
Christines verden i lys og kjærlighet
- Jeg måtte skrive under en bekreftelse på at jeg virkelig ønsket denne operasjonen. Så ble jeg trillet inn på operasjonsbordet og koblet til intravenøst. Jeg lå ikke der lenge før jeg merket at jeg begynte å bli så rar i halsen. Jeg så at det hang to poser intravenøst der, og etter som jeg hadde jobbet på sykehus, stusset jeg over dette, men tenkte at de vet jo hva de gjør!
Det gjorde de tydeligvis ikke, for i ettertid viste det seg at det var curacit som var koblet til, forteller Ellinor med klingende, nordnorsk aksent.
”Ut av kroppen”
- Jeg fikk masse slim i halsen og kjente at det ble vanskelig å puste. Jeg prøvde å løfte armen, for jeg følte at jeg hadde noe rundt halsen, men så merket jeg at jeg ikke kunne løfte armen.
 |
| -Da jeg "døde" i 1979 opplevde jeg å gå over til "den andre siden". Jeg fikk med meg et budskap tilbake som jeg har brukt mer enn tyve år på å forstå, erkjenne og integrere, sier Ellinor |
Jeg spurte først om jeg hadde fått noen bedøvelse, men det hadde jeg ikke. Det ble trangere i halsen, og da ble jeg virkelig redd. Jeg fikk ikke frem et ord! Ellinor kjente at alle kroppsdelene ble lammet, og hun forsto at hun holdt på å dø. Hun kjempet en desperat kamp for livet, tenkte på barna som måtte vokse opp uten en mor.
- Det var et mareritt. Men tenkte at det er sikkert noen som snart vekker meg og sier at jeg drømmer. Jeg kjente at døden krøp fra tærne og fingrene, oppover i kroppen. Da den kom til pannen, opplevde jeg å gå ut av kroppen. Jeg lå oppunder taket og så ned på min egen kropp, var forvirret og synes alt var bare rart.
Så begynte jeg å jobbe for å komme ned i kroppen igjen. På et tidspunkt var jeg ganske nær, men det ble for tungt, så måtte gi opp. Jeg lå der ”i taket” og så to sykepleiere, en anestesilege og en annen person, som ganske raskt gikk ut av rommet. Så sa den ene sykepleieren:
”Det er noe galt med pasienten. Hun er blå rundt munnen”. Den andre skrek: "Pasienten er død". ”Nei” sa anestesilegen, ”pasienten dør ikke. Hun har kanskje fått et illebefinnende!” Han bare sto der, og jeg så at legen ble irritert, nesten forbannet, da sykepleieren åpnet døra og ropte på hjelp.
I samme øyeblikk så Ellinor fire operasjonssaler, men kunne ikke forstå hvordan hun kunne se dette, for kroppen hennes lå jo oppunder taket. Da sykepleieren ropte på hjelp, kunne Ellinor også se organene hennes inne i kroppen:
- De fikk en ring med en annen farge rundt. Den var sterk oransje og blå, og fargene beveget seg, pulserte på en måte. Organene var mer fremtredende enn omrisset av kroppen hennes. Ute var det ikke så grønt, men det sto et tre der, og det var fargemessig likt organene hennes. Så hva er sammenhengen mellom trær og organer til menneskene?
Senere fikk jeg vite at fargene har en rytme, som har med våre sanser å gjøre. Du kan høre vibrasjoner i fargene. Da jeg gikk ut av kroppen, var det akkurat som om sansene klikket seg sammen til noe annet enn det de hadde vært i kroppen. De ble samstemte på en helt annen måte.
#kampanje2#
”Besøkte” barna
- Da legeteamet endelig forsto alvoret, skjedde ting fort. De begynte med hjertemassasje. Det var fullt kaos. At jeg ikke klarte å komme inn i kroppen min igjen, gjorde meg uendelig trist.
Tankene gikk til barna, og jeg følte en intens lengsel etter å se dem. Ikke før jeg hadde tenkt det, så var jeg hos datteren min. Jeg så henne krabbe rundt på gulvet, mens hjemmehjelpen pratet med henne. Plutselig så hun rett på meg, men så ble hun redd og snudde seg vekk. Jeg var takknemlig, for nå visste jeg at hun hadde det bra. Så besøkte jeg sønnen min i barnehagen. Han så ikke meg. Syntes det var helt forferdelig å tenke på at jeg skulle ta en operasjon for å kunne ta godt vare på barna mine, og så dør jeg fra dem….
Etter å ha besøkt barna, følte Ellinor at hun ble dratt inn i en mørk tunnel. Der forsvant alle de kaotiske og vonde følelsene hennes:
- I enden av tunnelen ble jeg møtt av et sterkt, guddommelig lys. Jeg følte gudskraften i lyset, og en kjærlighet så stor at det er vanskelig å beskrive den med ord. Lyset ga meg lykke og ro. Fra lyset trådte tre åndevesener frem som tynne, grå konturer. Alle hadde ansikter, men trekkene var utydelige. Åndevesenene kommuniserte med meg via tankens kraft. De sa at jeg skulle vende tilbake til livet. Jeg ønsket det ikke, men de skjøv meg tilbake i kroppen.
I alle år var Ellinor ateist og medlem av Human Etisk forbund, men ”Nær-døden-opplevelsen” forandret alt. Nå er hun overbevist om at Gud finnes og tror på et liv etter døden.
Ingen hjelp å få
- Legene sa til meg at de ikke kunne registrere liv i 19 minutter. Åndevesenene sa 24 minutter. Den lange tiden uten oksygen hadde ifølge legen skadet hukommelses- og talesenteret. Jeg hadde store vanskeligheter i dagliglivet, husket verken barna eller huset jeg bodde i. Navnet mitt hadde jeg fullstendig glemt, og jeg måtte lære å snakke igjen. Hadde lapper overalt i huset for å huske hva ting het. Jeg fikk dessuten panikk for å glemme ungene på butikken, forteller Ellinor.
”Nær-døden-opplevelsen” ble ikke slettet fra minnet. Den sto sterk og klar i bevisstheten hennes:
- Når man ”ligger i taket”, så ser man ting klart og hører alt som sies. Den siste sansen som ”sluknet” var hørselen, og den varte lenge, minnes hun.
I ettertid har Ellinor blitt fortalt at det var en dansk sykepleier på vaktskifte som reddet henne og oppdaget at hun var feilmedisinert med curacit.
- Legen som snakket med meg etterpå, sa han var veldig lei seg for det som hadde hendt, men det står ikke et ord i journalen! Det er betenkelig, mener Ellinor.
Når det gjaldt å rette opp skaden som hadde skjedd, var det ingen hjelp å få, verken fra sykehuset eller andre offentlige systemer:
- Jeg fikk beskjed om at jeg hadde for store hjerneskader. Hukommelses- og talesenteret var så skadet at det ikke var noe mer å gjøre, og de ville uføretrygde meg. Jeg svarte: ”- Nei, jeg skal ha hjelp!” Tidligere hadde sønnen min problemer med språkutviklingen. Så jeg begynte å bruke det samme systemet som jeg hadde brukt for å lære sønnen min å få språket tilbake. Jeg gikk også til sak og ble tilkjent en beskjeden erstatning på kr. 26.000,-.
Livet skal leves
I dag bor Ellinor i landlige omgivelser på Skoppum utenfor Horten, men hun pendler til Oslo, nærmere bestemt til sitt kontor i Nordahl Brunsgate, hvor hun noen dager i uken tar imot klienter.
 |
| I alle år var Ellinor ateist. "Nær-døden-opplevelsen" forandret alt. Nå er hun overbevist om at Gud finnes og tror på et liv etter døden. |
Ellinor er utdannet klinisk sosionom, med over 20 års erfaring fra helse- og sosialomsorgen. Med bakgrunn i egne opplevelser og åndelig oppvåkning, har arbeidet i dag tatt en mer alternativ retning. Hun driver egen praksis, som inkluderer alt fra samtaleterapi til healing, kunstterapi, regresjon og klarsyn.
Ellinor valgte i mange år å tie om ”nær-døden-opplevelsen”. Hun har fortsatt kontakt med sine lysende venner på den andre siden, enten i drømmer eller når hun mediterer. De gir henne informasjon, som hun etter hvert har forstått må videreformidles til andre. Hun har holdt mange foredrag om budskapet fra sin reise på dødens terskel, og det har fått overveldende mottakelse.
For øvrig har Ellinor skrevet boken ”Himmelfallen og jordbunden, budskap fra lysende vesener” der hun blant annet forteller om opplevelsen i dødens grenseland og budskapet fra lysvesenene:
- Da jeg ”døde” i 1979, opplevde jeg å gå over ”på den andre siden”. Jeg fikk med meg et budskap tilbake som jeg har brukt mer enn tjue år på å forstå, erkjenne og integrere. Dette til dels fordi det har tatt meg mange år å virkelig forstå innholdet i budskapet. Det som også er rart, er at jeg har opplevd at innholdet i budskapet har forandret seg etter hvert som jeg har modnet og fått større innsikt og mot. Denne innsikten har fått stadig større ringvirkninger i livet mitt. Jeg har også fått stadig større perspektiver på livet og døden.
Jeg har virkelig erfart at livet er LIVET. Intet mer, intet mindre. Livet skal leves!