Tekst og foto: Kari Flaata Halling
- Når jeg er på messer, og folk spør hva jeg driver med, svarer jeg at jeg er en slik «all rounder». Jeg driver med kanalisering, reading (lesinger) og healing. Jeg har stoppa blod, renset hus, funnet ting, dyr og mennesker, har klarsyn, klarhørsel og klar luktesans. Men det er vel slik at alle med evner har sin spesialitet, og jeg brenner mest for healing, sier Ellen. Hun er liten og nett, bare 1.60 på strømpelesten, men hun er likevel en stor personlighet, som man ikke kan unngå å legge merke til.
|
Unge år
- Jeg vokste opp i Alta, som ikke var noen typisk samebygd. Min familie var en av de få fastboende som drev med reindrift. Vi brukte kofte og hadde samiske skikker, og i ettertid ser jeg at det ble litt «krasj» i forhold til det norske. Første språket mitt var samisk, men jeg lærte norsk, gikk på norsk skole og hadde norske venner. Hjemme snakka vi samisk, sier Ellen, som fremstår som litt stille og beskjeden, men hun utstråler en indre ro.
- Lenge før jeg begynte på skolen, pleide jeg å ligge i mamma og pappa sin seng, og da jeg kikka opp, så jeg en parallell verden. Jeg kunne også kjenne på folk hvem som var gode og hvem som ikke var det. Kom det besøk av mennesker med dårlig energi, krøp jeg under bordet og gjemte meg. Da jeg var syv år, våkna jeg på natta og hørte folk prate på kjøkkenet på et språk jeg ikke forsto. De andre i huset sov. Jeg sto opp og kikka inn på kjøkkenet, men det var ingen der. Jeg ble redd og fortalte det til foreldrene mine. Da jeg kom hjem fra skolen neste dag, sa pappa at han hadde ordnet det slik at jeg ble kobla fra åndeverdenen. Han følte det ble for mye for en syvåring og ønsket at jeg ikke skulle oppleve slike ting igjen.
|
Usynlig kraft
Senere, som godt voksen, kom evnene gradvis tilbake igjen. Da var Ellen mer moden til å tåle den belastningen det var å være annerledes. - Da jeg først åpna opp, kom det som et pang. Alt ble så mye. Første opplevelsen jeg hadde var da jeg flytta til et nytt leilighetskompleks på Bossekop i Alta. Det lå i et område der det under krigen hadde vært krigsfangeleir. Det var jo her i Finnmark krigen virkelig var. Russiske fanger ble satt til tvangsarbeid og å lage veier. Jeg har rensa mange hus, og det kommer opp mye fra krigens dager, forteller Ellen. Hun hadde ikke bodd i leiligheten lenge før hun og sønnen følte at de ikke var alene. En natt våknet Ellen av mobiltelefonen som lå på nattbordet, men det var verken melding eller ubesvart anrop på den. Samtidig la hun merke til at døren, som hun alltid hadde igjen, sto halvt åpen:
- Jeg følte at noen prøvde å få kontakt med meg. Jeg sto opp, drakk litt vann og vandra rundt i leiligheten. Da jeg gikk tilbake til soverommet, møtte jeg en usynlig vegg, som jeg ikke klarte å gå gjennom. Jeg prøvde flere ganger uten å lykkes. Da tok jeg et innramma bilde av mine avdøde foreldre, holdt det foran meg og ba dem hjelpe meg å komme forbi denne usynlige kraften, som gradvis slapp taket.
Neste dag var kraften igjen tilbake og flyttet seg rundt i leiligheten: - Jeg tok inn at det var en mann med fotlenker og kjente på hans tristhet og sorg. Til slutt måtte jeg ringe til en som var god til å fjerne negative energier i hus, for jeg hadde ikke nok erfaring med dette selv. Sammen leste vi Fadervår og ba mannen gå inn i lyset og opp til Gud. Siden har jeg ikke enset ham.
Men selv om denne mannen ble fjernet, kom det stadig nye gjengangere. Til slutt orket ikke Ellen å bo der lenger og flyttet til huset hun bor i nå, en romslig enebolig med trivelig uteplass.
|
Samiske metoder
Ellen føler hun vil si litt mer om hvordan samene ble sett på i Alta da hun vokste opp: - Vi var nederst på rangstigen. Vi ble mobba, fikk mye juling, og det var utestengelse. De som var verst, var de som visste selv at de hadde sjøsamiske aner, men som nå hadde fått norske navn og ikke brukte kofte.
- Så du måtte være norsk for å bli godtatt? - Ja, det virket sånn. Alt samisk var negativt. Vi var jo i mindretall her i Alta, mens i indre strøk, som Karasjok og Kautokeino, var samene i flertall, og de hadde samiske skoler, svarer hun.
De siste årene har mange mennesker fra indre strøk av Finnmark bedt om hjelp fra Ellen: - Det føles nok trygt å gå til en hjelper som kan kommunisere med dem på samisk og kjenner til kulturen deres. De er også kjente med at jeg bruker tradisjonelle, samiske metoder.
I behandlingsrommet ligger to sjamantrommer, en stor samekniv og en ørnefjær, som hun bruker i forbindelse med healing, husrensing og når hun behandler klienter: - Fortsatt kan det være noen som oppfatter tromme/runebom som ukristelig, såkalt «Djevelens verk», men jeg ser ikke noe galt i å bruke tromme så lenge jeg bruker den på en positiv måte. Jeg spør alltid klienten først om det er greit å bruke tromme. Hittil har ingen sagt nei. Sjamantromma/runebommen brukes ved husrensing for å balansere energiene, eller når jeg har trommereiser. Ørnefjæra er fin å bruke under healing eller jording gjennom å sende de negative energiene dit de hører hjemme. Stål og messing er rensende, derfor er kniven fin å bruke under healing. Den kutter negative tankemønstre!
#kampanje2#
|
Hjelpere og guider
Ellen tar imot folk hjemme til readinger (lesinger), der hun gir råd til folk som «står fast i livet». Hun hjelper folk å få kontakt med sine nære og kjære. Hun gir healing, også fjernhealing. Ofte kjenner hun andres smerte på egen kropp, og hvis folk sliter psykisk, kan hun ta inn deres depresjon og tungsinn. Men hun har lært seg teknikker for å beskytte seg. Hun jobber med sterke krefter og mener at det er Guds kraft som virker gjennom henne: - Jeg bruker «Fadervår» når jeg jobber. Jeg har tenkt over hva som er min tro, det er noe midt imellom sjamanisme og kristendom. Men jeg står i den norske kirka.
Ellen har positive hjelpere og guider i åndeverdenen, som kommer og går etter behov. Hun får også hjelp av engler og erkeengler når hun ber om det. Hun bruker erkeengelen Michael mye, og særlig i litt tyngre saker.
Hun viser et bilde av onkel Aslak, hovedhjelperen hennes: - Mange husker fortsatt min avdøde noaideonkel, selv om det er mer enn 30 år siden han døde. Han hadde spesielle evner og hjalp mange. Han er med meg når jeg jobber. Min mor, som døde i 1980, er en av mange hjelpere. Hun var også klarsynt. Pappa kunne stoppe negative energier. Det kan jeg også.
Ellen har «ut av kroppen opplevelser». Når hun går ut av kroppen, reiser hun med ørna, det første kraftdyret hennes: - Ørna viste også vei da jeg fant huset jeg bor i nå. Det første jeg så under en trommereise, var ei kjempestor ørn. Ørna brukes når jeg skal se ett eller annet, og når jeg skal rense hus. - Så ørna er en slags hjelper? - Ja, jeg bruker å påkalle ørna til å frakte meg dit jeg skal, svarer den spesielle damen.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Husrens
Når Ellen skal rense et hus, behøver hun ikke nødvendigvis reise dit. Hun mediterer, får opp bilder av huset og kan se hvem hun skal hjelpe inn i lyset.
- Er det aktivitet i ditt eget hus? - Jeg har stadig besøk her. Jeg kan høre at det kommer noen inn, og jeg kan lukte vedkommende. Når pappa er innom, kjenner jeg røyklukt. Og mamma har en egen «mammalukt». Onkelen min, og farfar som har dødd før jeg ble født, har også kommet. Han hadde ventet lenge med å få kontakt med meg.
- Så du renser ikke ut alle åndevesener? - Nei, så lenge de ikke plager meg, lar jeg de være. Men de som er i mellomstadiet ser oss klarsynte som lys. De kommer og ber om hjelp. Det må jeg leve med. Jeg hjelper dem til å finne lyset.
Ellen går mye ute i naturen. Det er hennes form for healing. - Jeg liker å gå alene i skog og mark, og da kan jeg oppleve å se åndevesener.
- Er de like fysiske som deg og meg? - Jeg ser ingen forskjell, bare på øyne og oppførsel. De har sjelløse øyne. Hvis de går foran meg, så når jeg dem aldri igjen uansett hvor fort jeg går. Noen ganger blir de borte for så å dukke opp igjen et annet sted. Det høres litt sprøtt ut, men en gang har jeg sett en alv også!
|
Jobber med lyset
– Du kan også forutse ulykker? - Jeg kan få inn bilder på hva som vil skje i fremtiden. Blant annet så jeg tragedien på Utøya, askeutbruddet på Island, jordskjelvet med påfølgende tsunami i Japan, og leirraset i Lyngen, Troms i 2010. Ofte tar det ikke lenger enn en uke til det skjer, svarer Ellen, som ikke ønsker å skremme folk ved å fortelle om fremtidige hendelser.
- Har du hørt om ganning? Jeg nikker, og hun forklarer videre: - Noen er redde for at jeg skal bruke ganning, men da svarer jeg at jeg jobber ikke med negative ting. Jeg jobber bare med lyset. Men i enkelte tilfeller kan jeg gjøre at handlinger blir stoppet, men ikke at man rammes personlig. Onkelen min stoppet både rein, drosje og buss. Men han påførte ikke noen person noe negativt.
Et nytt spørsmål: - Har du hørt om den samiske halvtimen? Jeg må medgi at det er ukjent for meg. Ellen forklarer: - Vi reindriftsamer har ikke alltid hatt det samme forhold til klokka som andre. Det innebar for eksempel at man kunne komme for sent på skolen. Vi ble ikke så styrt av klokka. Vi har en annen klokke inni oss. Men å komme for seint i tide og utide er ikke bestandig så populært!
- Men du var jo presis i dag? - Jeg var vel noen minutter forsinka, og det var full fart i siste liten. Men generelt kan det til tider være vanskelig for meg å komme presis. Det er virkelig noe som er innebygd. Mye har endret seg i dagens samfunn, og det stilles større krav fra alle kanter til å komme presis til avtaler, på skole og på jobb. Vi har vært nødt til å tilpasse oss den nye tiden.
Møte med avdød mor
- Min mor kom til meg i kanalisering. Da hun var 11 år døde begge foreldrene hennes, og hun ble skilt fra søsknene. Jeg spurte om hun hadde møtt igjen foreldrene sine, og det hadde hun. Det var fint. Hun hadde det så bra der hun var at hun kunne ikke tenke seg å komme tilbake til jordelivet. Hun sa: - Du skal vite at når vi går over til den andre siden, så blir vi synske. Vi vet alt og ser alt. Og det stemmer jo i forhold til hjelperne våre. De kommer når vi trenger dem.
I en annen kanalisering sa mora mi at det var synd at hun døde så ung. Hun fikk ikke oppleve sine barnebarn, men jeg vet jo at hun er rundt dem likevel, sier Ellen. Mye kommer til henne i drømmer:
- Jeg tror ikke på noe helvete etter døden, men jeg tror på et helvete på jord. Jeg tror at når vi en gang går over, skal vi lære av det livet vi har levd. Det er mange tilstander etter døden. Jeg tror vi blir valgt ut etter hvor mange liv vi har levd, hva vi kan, og hva vi skal lære. Det er lenge siden jeg har drømt om mor, men for to år siden så jeg henne tydelig i en drøm: Det kom et tog, og det var mange som reiste med det toget, blant annet mora mi. Jeg var der for å si ha det til henne. Hun så på meg og smilte før hun gikk inn i toget. Hun skulle nok videre til et annet «stadium» i etterlivet, mener Ellen og understreker at man skal sette pris på det livet man har her på jorden.
|
Stor pågang
- Jeg er takknemlig fordi jeg kan hjelpe både levende og døde. Enkelte ganger, spesielt etter at jeg ble omtalt i bok og et ukeblad, har jeg hatt så mange henvendelser at jeg ikke kunne svare på alle. Da måtte jeg prioritere de som hadde det verst og hadde sterke smerter. Nå har det roet seg litt med henvendelser. Egentlig er det ok ettersom jeg har dette som hobby. Jeg er nøye med å si at de ikke skal kutte ut psykolog eller lege. Min hjelp er et supplement til skolemedisinen, sier Ellen, som er utdannet barnevernspedagog. Hun har jobbet i barnevern- og sosialtjenesten, med psykisk utviklingshemmede og på NAV. Denne erfaringen, og at hun selv har hatt et tøft liv, tror hun har gjort henne bedre rustet til å forstå og hjelpe sine egne klienter.
- Jeg ønsker å avmystifisere dette med hjelpertradisjonen, som har vært og er en viktig del av kulturen i Finnmark. Denne kraften har vært i bruk i min familie og slekt gjennom generasjoner. Jeg er en av dem som fører tradisjonen videre, akkurat som jeg tror mine barn eller andre i familien vil gjøre det, avslutter hun.
Kilde: «Sterke krefter. Om blodstoppere, lesere og hjelpere» Forfatter: Ingrid Tjelle.
Tips en venn på e-post