Tips en venn på e-post
På slike fine sommerdager kunne det hende at det ble båttur på familien. Ut til holmer og skjær, eller bak fjellet. Blåser det nordavind, er det alltid fint bak fjellet. Der varmer solen godt, og det er som man kommer til en annen verden. Fin strand, varme gode svaberg, og fine steiner å plukke.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Jeg og mine søsken hadde mange fine opplevelser. Skjellsanking, bading, og vi sanket ved til et bål. Det ble laget god mat, og tepper ble lagt utover gresset, der vi skulle sitte og spise. De voksne hadde fine, gode samtaler, og vi barna fløy rundt dem over alt. Vi klatret på steiner og i trær, for i neste øyeblikk å være nede ved havet. Jeg hadde stor glede av skjell, og de var dyrene mine. I min fantasiverden var de sauer, kyr, hester, okser, griser, høns og haner. Jeg laget fjøs av steiner, og samlet tørt gress jeg plasserte dem oppi. Tørre pinner var menneskene.
Vi skulle også plukke fine rullesteiner og ha med oss hjem. For å komme til stedet bak fjellet, kjørte vi med bestefars båt. Det tok omtrent en halv time. Vi samlet oss i båten, og bestefar startet opp. Vi dro ut fra bryggen og kjørte i nordvest retning. Litt kaldt fra nordavinden, men vi visste at det ville bli bedre når vi kom på den andre siden. Vinden var ikke så ille denne dagen.
Bestefar tok peiling på en led gjennom et trangt sund. Han visste det ville være dypt nok å gå der ved flo sjø. Det var en snarvei mellom øya vår, og en liten øy ved siden av. På denne øya hadde det bodd mennesker i lang tid. Der var et stort fint nordlandshus, eldhus, naust og brygger. Ingen var til stede der nå. De som hadde bodd der var døde, og de som hadde overtatt var ikke på øya. De bodde et annet sted.
Fra jeg var lita jente hadde vi vært på dette stedet, og jeg har et sterkt minne fra en dag da vi var mange samlet der. Det var barn i alle aldre, springende i gresset, blant fint dekkede bord. I ettertid har jeg spurt min mor om hun kan huske hvilken anledning dette var. Hun sa det var en slags basar. Jeg husker bordene var dekket med fine, hvite duker som flagret lett i sommervinden. Mye god mat var satt fram. Det var mange mennesker, latter, glede, og mennesker som snakket med hverandre. Noen sang. Et fint sted å være.
Fra jeg var ca. 10 år, hadde jeg hørt voksne snakke om at det spøkte på denne øya. Flere som hadde vært og gått tur hadde sett aktivitet der. Men det var alltid bare ett menneske de så. Enten en gammel mann som jobbet hardt, eller en kvinne. Flere snakket om dette. Også turister som besøkte øya hadde sett noen der. Det som forundret dem mest var at det alltid var bare en skikkelse, og aldri så de noen båt ligge der. Dette ble det mye snakk om, og historiene gikk om spøkelser.
Denne sommerdagen vi var på tur, og nærmet oss stedet, observerte jeg og flere andre en liten lyslugget gutt. Noen av de voksne ble overrasket, og sa:” Ja, men der er jo ikke noen der nå. Ikke er det båter som ligger der, og ingen kan gå mellom øyene!”
De voksne mente at gutten var ca. fem, seks år. Han hadde på seg blå genser og mørke bukser. Han sto rolig ved trappen og kikket i den retningen vi kom. Ingen av de voksne skjønte hvem denne gutten var, hva han gjorde der, og hvorfor han var alene. Som barn var jeg bare mest opptatt av hvorfor den lille gutten var der alene.
Da vi nærmet oss øya, så vi at gutten gikk ut i hagen, og til den siden av huset som ligger mot sundet. Han kikket gjentatte ganger mot oss, og beveget seg nå mot baksiden av huset. Kikket fram rundt hushjørnet flere ganger.
Da hørte jeg bestemor si ” Det forbauser meg ikke at dette også er et spøkelse!” Jeg hadde jo hørt dette ordet før i forbindelse med denne øya. Hun så på meg og ble stille, da hun forsto at jeg hadde lyttet. Kunne det være at vi alle fikk se det som var en gjenganger? Jeg følte sterkt at det var noe spesielt vi hadde sett og opplevd.
Da vi kom enda nærmere øya, startet gutten å løpe. Han forsvant bak huset, og kom etter litt fram på andre siden. Vi så ham igjen da vi passerte huset. Han virket mer febrilsk i væremåte nå. Han løp i stor fart over enga og opp mot høyden. Han stoppet opp, sto stille og betraktet oss. Så løp han videre oppover, og forsvant ved en kløft i høyden på øya. Det var det siste vi så til ham.
Jeg spurte hva vi skulle gjøre, og da sa bestemor. ”Jeg tror jeg vet hva dette er, og hvem det er. Det vi nå har opplevd, er sannsynligvis at vi har fått sett et spøkelse. Jeg tror det er gutten som druknet i brønnen på øya for noen år siden. For han var på denne alderen!” Hun ba oss barn om ikke å være redde, for noen har evner til å se spøkelser.
Jeg syntes dette var ekkelt, og tenkte ofte på denne situasjonen. Spesielt fordi at de voksne undersøkte litt mer etter at de kom hjem. De snakket med mennesker som hadde med dette stedet å gjøre, men de bekreftet at ingen var der nå.
Etter alt det jeg selv har opplevd gjennom flere år, så vet jeg nå at det var et gjenferd vi så. Sannsynligvis den gutten som druknet der. Jeg kjenner enda at det går kaldt ned gjennom ryggen på meg, når jeg tenker på det. Måtte gutten få hvile i fred nå.
Karina