Tips en venn på e-postTekst og foto: Kari Flaata Halling
Vi kjører ned en standsmessig allé og ankommer et gårdstun med et stort, gammelt hus, et stabbur og et uthus. Det er noe spøkelsesaktig over det hvitmalte huset. Malingen er slitt, og vinduene ser ganske forfalne ut. Ann-Magritt har med seg sin datter Line, og begge fikk en dårlig følelse med en gang de kjørte inn alléen. Ann-Magritt ble både skjelven og uvel.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Vi blir tatt imot av en trivelig dame som heter Mona og de to døtrene Anna (16) og Mathea (3 ½). Allerede mens vi står i gangen kan Ann-Magritt bekrefte at familien har helt rett når de mener det er noen i huset som ikke skal være her:
- Det første som slår meg når jeg kommer inn er at vi ikke er alene. Jeg får inn en litt eldre mann, og han tar veldig plass! Han viser seg ikke for meg, men jeg kjenner allikevel på energien om det er mann eller kvinne.
Les også:
Spøkelsesjakt på Nedre Jønholt gård
På spøkelsesjakt i Nes kirkeruiner
Mona ser på den eldste datteren og nikker bekreftende. Begge har følt at det er en mann som går igjen.
- Jeg følte nesten umiddelbart da jeg flyttet inn at det var en mann på kjøkkenet, og jeg følte en gang at han strøk over ryggen min, men det var en omsorgsfull hånd som om noen ville passe på meg, forteller Mona, som bekrefter at ting begynte å skje med en gang familien flyttet hit.
Tappet for energi
Familien består av Mona, ektemannen Thor-Olav og syv barn. Til daglig bor fem barn i huset, og den ene sønnen har innredet et rom i uthuset.
 |
| Thor-Olav er ikke mottakelig for alt det rare som skjer i huset, men yngste datteren Mathea er livredd for å sove på rommet sitt. |
- I uthuset levde døra sitt eget liv. Den gikk opp og igjen, og han våknet om nettene med noen kjempesmell. Thor-Olav har arbeidsrom i uthuset, men han er ikke mottagelig og merker ingenting, sier Mona og ler.
Ektemannen, som holder seg litt i bakgrunnen, bekrefter at han riktig nok har merket kald trekk i stua. Ellers er det kona og datteren som har såkalte åpne sanser og opplever mest i huset.
- Vi har tenkt tanken at vi kanskje er i ferd med å bli gale, men har jo innerst inne vært overbeviste om at det er åndelig aktivitet i huset. Vi har snakket mye sammen hele veien, sier Mona. De har aldri vært direkte redde og føler ingen ondskap. Det som er største problemet er at de blir så tappet for energi, og det passer dårlig når de er midt i et oppussingsprosjekt.
- Huset er bygd i 1807. De som bodde her før, har ikke gjort så mye med huset, så det trenger omfattende restaurering. Vi satte i gang med friskt mot, men etter det ”første stuntet”, følte både Thor-Olav og jeg at vi var ganske nedkjørte. Nå håper vi at energien tar seg opp igjen, for det er mye som står ugjort her, sier Mona og røper at hun har god smak når det gjelder interiør.
Stilen er romantisk, og litt nostalgisk, og passer godt til det gamle huset. Hun har en forkjærlighet for engler. Et par englevinger henger på veggen, og nydelige små englekort er plassert rundt omkring. En og annen engel står også fremme.
Anna har også vært mye dårlig det siste året:
- Jeg har mistet mye energi, er veldig trøtt og kan sove i mange timer. Så kan jeg våkne og være like trøtt igjen. Har også mye vondt i hodet!
Ann-Magritt bekrefter at dette er et klassisk eksempel, for åndelig aktivitet i huset kan tappe folk for energi.
Barnestemmer
Det har vært mange rare episoder. Ei dør som ble lukket igjen, og som er ganske trang, sto plutselig åpen. Det skjedde gjentatte ganger. Ofte har ting blitt borte og dukker opp igjen andre steder. De har hørt at ting detter ned fra hyller. Toalettholder svinger frem og tilbake.
- Noe av det rareste er at plastposene, som vi oppbevarer bak kjøleskapet, plutselig fyker ut i løse luften. Dette skjer nesten daglig, forteller Mona og legger til at da familien flyttet inn, hørte de ved flere anledninger barnestemmer, men det har det vært lite av den siste tiden:
- Vi hørte barnestemmer veldig mye utenfor badet oppe, og én gang Anna og jeg satt i stua og så på TV, hørte vi plutselig en tynn barnestemme som sa: Mamma! Vi snudde oss begge to og så på hverandre, men det var jo ingenting!
Familien består også av flere firbente venner, både hund og katter. Mona bekrefter at spesielt schäferhunden har reagert på noe i huset:
- Hunden, som da var åtte uker, bjeffet høylydt, og pelsen sto på ryggen hennes. Hunden har ADHD, og jeg tror at denne adferden kan være på grunn av åndelig aktivitet! mener Mona.
Besøker barna
Ann-Magritt tar en runde i det romslige huset. Hun velger å starte i annen etasje, der barna har soverommene sine. Familien har pusset opp den ene delen som de bor i, men det står fortsatt flere rom som de ikke har tatt fatt på ennå.
 |
| Mathea (3 ½) er livredd for å sove på rommet sitt. Søsteren Anna (16) vil heller ikke sove på dette rommet. |
Hun går fra rom til rom. Spesielt i den gamle delen av huset føler Ann-Magritt sterkt nærværet av den eldre mannen, men han viser seg fortsatt ikke for henne. Det er det heller ikke alle åndevesener som gjør, forklarer hun.
- Jeg føler at mannen går fra den gamle delen av huset, gjennom veggen, og kommer inn der barna sover. Mannen er ikke slem, men han er tydeligvis opptatt og nysgjerrig på barna i huset, stryker litt på dem, og ungene syntes jo dette er ubehagelig. Det er tydeligvis kvinnene i huset han syntes mest om, sier den synske og registrerer at det er tungt å puste på soverommene.
Mona bekrefter at Mathea er livredd for å sove på rommet sitt.
- Unger er veldig vare. Minstejenta har antagelig sett mannen, kanskje som en skygge. Klart ungen blir redd når hun føler at noen står og glor på seg! sier Ann-Magritt medfølende.
- Jeg klarer ikke å sove på det rommet, legger Anna til.
Men hun har også hatt besøk av mannen på sitt eget rom:
- Jeg følte at han satt på sengekanten min, og jeg har også sett en grop i senga og uryddige sengeklær, som viser at han har vært her!
Ann-Magritt tror mannen er knyttet til stedet, ikke familien i huset. Hun føler at det har vært en del familier som har bodd i huset, men at denne mannen har fulgt med fra ganske langt tilbake.
- Han har nok en eiertrang til dette stedet og liker ikke at dere begynte å restaurere huset, rive ned vegger og dører, forklarer Ann-Magritt.
#kampanje2#
Et mystisk verksted
Vi går ned en smal, bratt trapp og ender opp i et stort rom, som tydeligvis er familiens neste oppussingsprosjekt. Det er fullt av alskens rot, maskiner og materialer. Ann-Magritt føler et veldig ubehag her inne.
- Det første som slår meg er at det har vært et gammelt verksted her, antagelig også en smie. Det har nok foregått litt av hvert i dette rommet, sier hun og får øye på en stor ovn på ene veggen. Det er iskaldt her inne, men vi får om mulig enda mer frysninger når vi legger merke til et avlangt skilt som står stuet oppå en benk i enden av rommet. Med godt synlige bokstaver står det skrevet: Møbel & Likkistelager.
Mona bekrefter at det ganske sikkert har vært et verksted der, for rett som det er høres hamring og snekring fra verkstedet.
- I perioder høres det ut som det er et helt arbeidslag der inne, sier Mona og ser litt betenkt på Thor-Olav.
Planen er nemlig at etter oppussingen skal dette rommet bli deres soveværelse og et vaskerom.
- Folk som er på besøk hos oss merker også at ting skjer. En gjest følte det var ekkelt å være her og fikk gåsehud. Det er jo ingen god følelse for oss heller at våre venner ikke orker å være i hjemmet vårt!
Flere opplevelser
Anna forteller om flere opplevelser. En gang hun kom gående mot huset, så hun konturene av en mannlig skikkelse i det øverste vinduet: En eldre, ganske høy mann, ikke tynn og ikke tykk! Hun har også opplevd at det dunket på vinduet tre ganger.
- Jeg har hørt dunking i dører og bråk innpå kjøkkenet. En gang skulle jeg vaske oppe på rommet mitt, men jeg utsatte det stadig, hørte på musikk og drev med alt annet. Plutselig deiset langkosten i gulvet skikkelig hardt, som om den sa: - Nå må du vaske! Da jeg skulle vaske ned trappa, følte jeg at mannen sto nederst i trappa og så på meg, forteller Anna, som også hadde en ekkel opplevelse da hun følte at hun datt ned et skritt i løse lufta da hun gikk ned trappa.
Mona legger til at de visste veldig lite om stedet før de flyttet inn:
- Det var litt tilfeldig at vi havnet her, for vi trengte et stort hus til en stor familie. Etter at vi hadde flyttet inn, fikk vi høre at de som hadde bodd her før, hadde flyttet på grunn av uroligheter i huset. Vi har også fått høre en tragisk historie om at det bodde en familie her som hadde en psykisk utviklingshemmet sønn, som ble gjemt bort og døde på et av rommene. Det var vanlig i gamle dager å gjemme bort slike barn. Vi har hatt følelsen av at vi har sett ham for oss, men han har aldri plaget oss på noen måte. Når jeg står ute i hagen og skal henge opp klær, midt på sommeren med 30 varmegrader, så får jeg gåsehud og føler at det står noen i vinduet som ser på meg og følger med på hva jeg gjør!
Ann-Magritt får ikke kontakt med den utviklingshemmede gutten. Hun kan heller ikke forklare hvorfor de hører barnestemmer i huset. Men den gamle mannen har tatt stor plass, og hun vil forsøke å føre ham over i lyset. Hun tror Annas soverom vil være et egnet sted.
Inn i lyset
Ann-Magritt bruker ingen hjelpemidler. Et enkelt stearinlys er tent. Hun og Line tar Annas hender. Gjentatte ganger prøver Ann-Magritt å få mannen til å gå over, men det er ikke så enkelt:
 |
| Ann-Magritt (t.h.) og datteren Line tar Annas hender. Tiden har kommet for å føre den eldre mannen inn i lyset. |
- Jeg vil at du skal slippe taket på den unge jenta. Du skal ikke være her. Du har dine som venter!
Endelig lykkes det. Ann-Magritt føler en stor sorg, for denne mannen har vært veldig stedbundet og var lei seg for å forlate stedet. Anna får fryktelig vondt i hodet, men det går raskt over.
Etter en liten stund tar vi en ny tur opp på barnas soverom. Vi kan faktisk føle at det har blitt lettere å puste her inne, og det er også merkbart andre steder i huset. Ann-Magritt kan ikke love at det blir helt stille i huset:
- Det kan være lag på lag i et gammelt hus som dette, og det legger igjen dårlig energi, som gjør at de som bor i huset blir veldig slappe og slitne. Men jeg har fjernet hovedproblemet, som var den gamle mannen. Han gikk rundt overalt og la igjen litt dårlig energi, for han var jo ikke noen glad mann lenger. Han forsto nok ikke at han var død. Men ofte er det slik at selv om vi fjerner noe, er fortsatt litt av den dårlige energien igjen. Jeg foreslår at dere bruker salvie til å rense det resterende. Tenn på litt salvie og gå rundt i hver krok i alle rom av huset mens dere tenker at nå skal det bli bra. Hvis det ikke blir bedre, ring meg tilbake!
Epilog:
Fem uker senere tar vi kontakt med familien for å høre hvordan det gikk. Mona forklarer at hun hadde fulgt Ann-Magritts råd om å bruke salvie. Hun kan også fortelle at det har blitt mye bedre i huset, mye roligere og litt lettere å puste. De har heller ingen dårlig følelse når de kommer inn på gårdsplassen. Anna merket stor forskjell på rommet sitt allerede samme dagen. Den gamle mannen er uten tvil borte. Det har vært litt småtteri, men det er ikke noe negativt, og ingenting som plager familien. Endelig har de fått hjemmet sitt tilbake!