Tekst: Kari Flaata Halling Foto: Kari Flaata Halling og private bilder
- Nærmere museum kommer du ikke, sier Kaare spøkefullt idet vi entrer den romslige leiligheten hans i Loddefjord utenfor Bergen. At mannen har rett, betviles ikke. Rommene er fulle av indianereffekter i alle varianter, alt fra fargerike drømmefangere til indianerkostymer, spyd og skjold. Mye har han laget selv. Han forklarer ned til hver minste detalj hvordan tingene er laget og hvilke materialer han har brukt.
- Hvorfor ble du så engasjert i alt dette?
- Det kan jeg rett og slett ikke svare på. Siden jeg var liten gutt har jeg vært interessert i indianere. Jeg er født og oppvokst i Bergen, men vi flyttet ut på landet, en mils vei utenfor byen, og da skjøt jeg med pil og bue hver dag om sommeren. Lekte cowboy og indianer, og jeg var alltid Crazy Horse. Jeg begynte å lese engelske bøker før jeg leste norske bøker. Indiansk historie begynte jeg å lese allerede da jeg gikk tidlig i grunnskolen, svarer Kaare, mens han serverer kaffe og fersk gjærbakst.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
På grunn av sin fascinasjon for indianerne, begynte Kaare i veldig ung alder å lage pil og bue. Når han ble eldre, fikk han lyst til å lage det så tett opp til originalen som mulig:
- Jeg er i stand til å lage både pil og bue slik de ble laget ”på gammel lest”. Jeg kjenner også et par hvite borti Sør Dakota som lager kostymer til filmer, for eksempel ”Danse med ulver”. De har forklart meg en del hvordan man gjør disse tingene, så jeg har gått i god lære!
Bokprosjekt
Kaare forteller om boken han har skrevet om indianerne:
- I en bergensavis så jeg et intervju med direktøren i Nordisk Film. Jeg tok kontakt med ham, og han innvilget meg et intervju på 20 minutter, som varte i to timer. Han var veldig interessert og opptatt av Sioux indianerne. Han sa til meg at med mine kunnskaper, burde jeg absolutt reise til USA, snakke med indianerne, og lage en bok. Som sagt, så gjort. Jeg hev meg omtrent på første fly. Jeg reiste rundt og banket på indianernes dører. De spurte meg: - Hvem er du, hvite mann? Jeg svarte at jeg var Kaare fra Bergen, og at jeg ønsket å lage en bok om en av deres store høvdinger, som holdt på å bli glemt.
Indianerne ble veldig imponert over Kaares kunnskaper, og han ble tatt godt imot.
- Jeg reiste bort dit for å lage en bok om Man Afraid of His Horses. Jeg hadde studert familien til denne høvdingen i over 30 år. Det var vel egentlig grunnen til at jeg kom så godt overens med de der borte. Det er veldig lite informasjon om denne familien. Noe informasjon innhentet jeg i Norge. For øvrig har jeg hatt kontakt med universiteter og museer i USA, og jeg fikk en del bilder og materiell da jeg reiste rundt der borte. Samtidig fikk jeg også kontakt med etterkommerne, forteller Kaare og legger til at navnet Man Afraid of His Horses ikke betydde at de var redd hestene sine. Det betydde at fiendene ble redd bare ved synet av hestene deres.
Adoptert av indianerne
Med sin klingende bergensdialekt forteller Kaare om den mektige damen han kom i kontakt med:
- Fra jeg kom til Sør Dakota i1998, så bodde jeg hos Etta Young Man Afraid of His Horses, som var dronningen av byen og tettstedet Oglala. Hos Etta Young Man sto det alltid et rom ledig for meg. Hun var en dame på 80 år, satt i rullestol, og folk kom alltid til henne for å spørre om råd. Hun hadde tidligere vært dommer i Pine Ridge reservatet og var en meget ansett kvinne. Hun hadde to døtre og to sønner. Alle hadde gode jobber og var godt integrert i samfunnet!
 |
| Kaare fikk av indianerne navnet Grave Horse. Bildet utlånt av Kaare Vassenden |
Kaare fra Bergen ble også etter hvert godt integrert i indianersamfunnet og følte seg som en del av Afraid of his Horses´ storfamilie. At det var gjensidig, fikk han snart bevis for. Etta Young Man Afraid of His Horses ville adoptere Kaare som sin sønn og gi ham et indiansk navn. Det skjedde ikke, for den mektige damen døde i 2003:
- Da hun lå på dødsleiet, ringte hun til Nellie Two Bulls, som jeg også kjente på den tiden. Jeg hadde intervjuet Nellie i min første film, som omhandler historien til Lakota stammen gjennom 360 år, fra de vandret fra Devils Lake, de store sjøer i Minnesota, til de kom ned til Sør Dakota. På dødsleiet sang og ba de sammen, og det ble bestemt at Nellie skulle overta etter Etta Young Man. De ville ha meg inn i familien, og Nellie Two Bulls ble bedt om å sørge for at jeg ble medlem i Afraid of His Horses storfamilie. I stedet for at jeg ble adoptert av Nellie Two Bulls som hennes sønn, ble jeg adoptert som hennes barnebarn. Hun ville ikke ta æren fra Etta Young Man.
Kaare ble adoptert av Nellie Two Bulls i juli måned 2004 via en eldgammel seremoni som heter: Making a relative through choice:
- Seremonien foregikk på Afraid of His Horse Ceremonial Grounds. Der satt jeg og måtte drikke samme vannet som Nellie Two Bulls. Vi måtte også spise samme maten, sitte og holde hverandre i hånden, og det sto en medisinmann og ba for oss, mens han renset oss med salvie ved hjelp av en ørnefjær. Nellie Two Bulls annonserte at hun ville gi meg navnet Brave Horse.
Tradisjoner og seremonier
Kaare røper en viss stolthet når han forteller at det er veldig få hvite som blir adoptert, i hvert fall blant lakotaene. I andre stammer er de gamle skikkende mer utvannet, og det er lettere for hvite å få være med på seremonier og slike ting.
- Lakotaene holder på gamle tradisjoner. De er stolte over seremoniene sine og religionen sin. Men de er ikke så veldig begeistret for at en del hvite bruker de samme tradisjonene, for eksempel Sweat Lodge, som er en hellig seremoni. Indianerne har uttrykt det slik: Først tok dere landet vårt, og nå tar dere religionen vår. Folk bør være litt påpasselige med hva de holder på med, mener Kaare, som stort sett har vært gjennom de fleste av lakotaenes hellige seremonier.
- Lakota stammen har veldig høy status, og min egen status er også veldig høy innad i familien. I gamle dager kunne det hende at de tok en tapper fiende til fange, og så vurderte de om de skulle drepe ham eller velge ham som slektning. Hvis de valgte ham som slektning, måtte de sørge for at han ikke sultet resten av livet.
#kampanje2#
Godhjertede folk
- Organisasjonen Cante Waste Oyate- Good Heart People (Godhjertede folk) ble dannet av Nellie Two Bulls og meg selv for ca. fem år siden i Sør Dakota. Det er en humanitær hjelpeorganisasjon, som skal hjelpe de indianerne som er dårlig stilt i forskjellige indianske reservater over hele USA. Det er mye fattigdom i reservatene. Foreløpig har vi konsentrert oss om Pine Ridge Indian Reservation i Sør Dakota, som jeg har tilhørighet til, i og med at jeg har mer eller mindre bodd der i 10 år. Vi har et tett samarbeid med Childrens Village og har oppdratt mer enn 4000 hjemløse barn, forteller Kaare.
 |
| Kaare og Nellie Two Bulls. Bildet utlånt av Kaare Vassenden |
Etter at Nellie døde for fire år siden, driver han organisasjonen alene sammen med bergenske venner. Kaare fungerer som åndelig og kreativ leder.
- Vi samler inn penger til forskjellige formål. Pr. i dag holder vi på å hjelpe medisinmannen. Han skal bygge en ny innhegning til hestene sine. Via hestene hjelper han folk med traumer, spesielt barn. Han lar de være alene med hestene. Ved kommunikasjon barn og hest alene, får de forståelse for hverandre.
Organisasjonen skaffer til veie penger blant annet ved å kjøpe og selge en del ting som indianerne lager:
- Vi kjøper på ”pantebutikker” og av folk som selger på gaten. Jeg kjøper også direkte av et par venner som lager drømmefangere og andre ting. På denne måten hjelper jeg de som lager tingene med å få mat på bordet, jeg skaffer samtidig penger til organisasjonen, som igjen går tilbake til prosjekter som vi hjelper til med i Sør Dakota, sier den idérike bergenseren.
Veldedighetsarbeid
Til daglig driver Kaare med eiendom, men hans hjerte og sjel er unektelig knyttet til organisasjonen:
– Dette er en ”non profit” og ”non political” organisasjon. Vi har ingen personlig fortjeneste. Organisasjonen er registrert i Brønnøysundregisteret, og det nummeret vi er registrert med, brukes ovenfor de som velger å bruke oss som sin grasrotmottaker!
- Grasrotmottaker?
Kaare prøver å forklare nærmere:
- For hver hundrelapp du bruker på tipping, så går det automatisk litt penger tilbake til Kirke- og Undervisningsdepartementet. Men du kan velge at disse pengene går til en organisasjon eller idrettsklubb i stedet (grasrotandeler). Det betyr at du må stå ved disse ”tippebodene” og spørre: - Unnskyld, men har du gitt fra deg grasrotandelene dine? Noen blir fornærmet, noen vet ikke hva ordet betyr, mens andre bekrefter at de har gjort det. Heldigvis sier noen nei og spør om jeg har en organisasjon å foreslå. På denne måten får vi kanskje midler! Men man må altså være veldig aktiv, nesten tigge, og det er ikke så behagelig! For oss som er en liten og ubetydelig organisasjon er det veldig vanskelig.
Kunstneriske innslag
Cante Waste Oyate vil bevare den nordamerikanske urbefolknings historie, kunst og kultur. Dette vil de gjøre via medier som film, musikk og kunst.
 |
| Etta Young Man Afraid of His Horses ved Nellie Two Bulls' skilt. Bildet utlånt av Kaare Vassenden |
– Hva kan organisasjonen bidra med når det gjelder forskjellige arrangementer?
- Om ønskelig kan vi fremskaffe utøvende kunstnere, dvs. musikere, trommeslagere, sangere, dansere, eller folk som taler folket sin sak. Er det noen som ønsker å få en indianer til å opptre en eller flere dager, så er vi i stand til å gjøre det, svarer Kaare.
- I Sør Dakota har jeg stort sett holdt meg til mine indianske venner, og de kaller meg bror eller slektning. Jeg ble kjent med mange fargerike personer og svært mange kunstnere. Jeg kjenner de som er på øverste hylle når det gjelder utøvende musikk, samt blant annet flere danse- og trommegrupper. Jeg har også vært behjelpelig med å delfinansiere og hjelpe frem en gruppe, slik at de fikk laget en DVD, og har vært behjelpelig med å lage et par filmer om indianere. Jeg fikk et fantastisk flott smykke for jobben, ettersom de ikke hadde penger til å betale med.
Kaare har selv laget 18 filmer (DVDer) om indianere, filmet i Sør og Nord Dakota, Wyoming, Nebraska og Montana.
- Turister i USA ser fortsatt på indianerne som eksotiske, og tror at de lever i telt, rir på hester, er malt i ansiktet og bærer spesielle klær, akkurat som på film. Men slik er det ikke. Derfor blir mange skuffet når de finner ut at indianerne ikke skiller seg ut fra mengden. Men de bruker fortsatt indianerkostymer ved seremonier og lignende, sier Kaare.
Tror på reinkarnasjon
Kaare tror på reinkarnasjon og er trofast medlem av Norsk Spiritualistforening:
- Jeg går dit hver torsdag. Her driver de blant annet med reading, og jeg får stadig signaler fra andre siden. Jeg får besøk av mor og far med jevne mellomrom pluss de to indianske damene Etta og Nellie.
Kaare har drevet med Transcendental Meditasjon siden 1986. Når han har kontakt med avdøde, kan han fysisk se dem, og han kommuniserer med dem telepatisk:
- Gjennom reading får jeg ofte kontakt med indianere. De signaler jeg får er at jeg skal fortsette med det jeg holder på med. Jeg er ganske sikker på at jeg har vært indianer i ett eller flere tidligere liv. Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, vært opptatt av disse tingene. Et par av medisinmennene jeg har vært i kontakt med sier at jeg har vært der før. Når jeg kjører forbi enkelte steder, får jeg gåsehud.
Ifølge Kaare har ikke indianerne det bra som gruppe. De er stuet bort og glemt. Men han understreker at indianerne overhodet ikke er noen utdøende rase. De får mange barn. Det er fortsatt noen ”full blood” indianere igjen, og de er stolte over å være det. De fleste gifter seg ikke med hvit mann.
Sprer budskapet
For en tid tilbake hadde Kaare besøk av Lance White Magpie fra Pine Ridge reservatet:
- Han bodde hos meg en uke, og jeg hadde han blant annet med i spiritualistforeningen. Han danset, fortalte om folket sitt, og det var til stor glede for de fremmøtte. Jeg hadde han også med på en messe her i Bergen, der vi avsluttet med en slags ringdans, veldig populært! Vi ønsker å få han over her flere ganger, eventuelt også andre indianere, men til det trenger vi penger. Derfor går vi ut og spør etter donormidler og grasrotandeler.
 |
| Kaare med noen av indianereffektene han har i stua. |
Tidligere har Kaare stort sett bare vært med på alternativmesser i Bergen, men i fjor var han med på messen i Lillestrøm. I fremtiden satser han på å være med på flere messer og delta på alt som foregår i nærmiljøet. Det er viktig å spre budskapet, mener han.
- Jeg kan også tenke meg å lage et lite museum. Jeg har mer enn nok saker å stille ut, og har en ganske utrolig historie å fortelle. Men det koster å leie et passende lokale, så foreløpig forblir det en drøm, innrømmer den idérike mannen.
- Du har vel fortsatt god kontakt med indianerfamilien din?
- Senest i går kveld snakket vi på telefon. I juni reiser jeg til Sør Dakota og blir borte et par måneder. Det har blitt mange turer etter hvert, avslutter ”indianermannen” fra Bergen og legger til at Cante Waste Oyate- Good Heart People søker frivillige medhjelpere over hele landet, så det er bare å ta kontakt!
Ved spørsmål om arrangementer, foredrag eller lignende, eventuelt bestilling av filmer, ta kontakt på telefon 908 80 383, eventuelt på mail: kvassen@online.no
Cante Waste Oyate- Good Heart People: ( Informasjon på engelsk): www.lakotaone.org
For donasjoner: Nordea bank 6524.05.09444
Grasrotmidler: Org.nr. 991 670 300
Lakota
Lakota er en av en gruppe på syv stammer- den Store Siouxnasjonen. De snakker lakota, som er en av de tre hoveddialektene innen Siouxspråket. Lakota-stammen er den vestligste av de tre hovedstammene som utgjør Siouxfolket. De bor i Nord- og Sør-Dakota. Fra rundt 20 000 Lakota i midten av det 18. århundre har de vokst til omtrent 70 000 i begynnelsen av det 21. århundre. Av disse bruker omtrent 20 500 fremdeles Lakotaenes språk.
Kilde: Wikipedia