Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Hva ville hun meg?

Det er lenge siden dette skjedde, men fremdeles står den veldig klart for meg, denne hendelsen som på mange måter forandret retningen i livet mitt. Vårt barnløse ekteskap skrantet, og det var en tung og smertefull tid.

Jeg hadde gått mange runder med meg selv før jeg tok avgjørelsen om å foreslå separasjon. Mannen min var enig. Kanskje vi kunne klare å finne tilbake til hverandre ved å bo hver for oss en stund, snakket vi håpefullt om.

Innerst inne visste vi vel begge at det beste ville være å skille lag som venner og bevare respekten vi tross alt hadde for hverandre. Likevel gjorde vi svært lite for å finne en praktisk løsning. Skulle vi selge leiligheten og starte på nytt hver for oss, eller skulle en av oss flytte ut? Alt var så vanskelig og pinefullt å diskutere, så vi forble ganske passive begge to.

Plutselig en dag ringte en felles venn av oss. Han visste at vi hadde problemer og ville tipse oss om en liten leilighet i sentrum av Oslo som skulle selges raskt og helst uten megler. En kollega av ham hadde arvet etter en gammel tante som nylig var død. Leiligheten trengte oppussing, og arvtakeren ønsket å selge den raskt til en forholdsvis gunstig pris.

Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg kjente med en gang at den leiligheten måtte jeg se. Jeg avtalte tidspunkt med mannen som hadde arvet, og i løpet av en halv time hadde jeg bestemt meg. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg turde, men det var et eller annet som sa meg at det var her jeg skulle bo nå.

Alt gikk i orden med lån og kjøp, og snart var jeg i gang. Hver dag dro jeg til leiligheten rett etter jobben, pusset opp og formet mitt nye hjem etter min egen smak. Det merkelige var at for hver dag som gikk fikk jeg sterkere og sterkere følelse av at jeg ikke var alene i leiligheten. Det var som om noen iakttok meg da jeg drev og pusset opp, og veldig ofte måtte jeg på leting etter verktøy som jeg var sikker på at jeg hadde lagt fra meg på et bestemt sted. Jeg tenkte med meg selv at jeg hadde blitt et skikkelig rotehode, men samtidig var jeg jo en type som likte å ha orden på tingene. Likevel vandret verktøyet på merkelig vis rundt i rommene, men jeg fant det alltid igjen etter litt leting. Ikke sjeldent hørte jeg lyder som om skapene i sovealkoven ble åpnet og lukket, men da jeg sjekket, var dørene alltid igjen.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

En dag kom jeg i snakk med en eldre dame som bodde i oppgangen ved siden av. Hun fortalte meg at damen som hadde eiet leiligheten jeg hadde kjøpt hadde levd et ganske ensomt liv. Hun hadde ligget død i leiligheten i over en uke før noen fant henne. Hun var en hyggelig og høflig dame, fortalte nabodamen, men en vond hendelse under krigen hadde preget henne for resten av livet. Mannen hennes hadde nemlig vært nazist og ble henrettet da krigen var over. Siden da hadde hun levd tilbaketrukket og barnløs. De rakk ikke å få barn før krigen brøt ut.

Alt dette fortalte nabodamen før jeg hadde fått sukk for meg, og jeg tenkte at jeg ikke var helt glad for å få vite alt dette triste. Jeg kjente at jeg fikk stor medfølelse med denne ensomme damen, som i følge nabodamen selv ikke var noen landssviker, men som måtte bære det tunge stempelet resten av livet likevel.

I tiden etter at jeg hadde flyttet inn, følte jeg veldig ofte at noen holdt øye med meg, spesielt da jeg hadde lagt meg i sovealkoven for kvelden. Det var akkurat som at det stod en skikkelse og kikket på meg i alkoveåpningen, og etter hvert følte jeg sterkt at det var den gamle damen som hadde bodd her. Jeg kunne se henne for meg. En liten, slank dame med et litt trist og alvorlig blikk. Etter hvert ble det ganske plagsomt, for selv om jeg ikke tenkte så mye på det og sovnet ganske raskt etter at jeg hadde lagt meg, så skjedde det veldig ofte at jeg bråvåknet, som om noe vekket meg. Og der stod hun i alkoveåpningen og så på meg.

Merkelig nok ble jeg ikke redd, men følte bare en tung tristhet. Plutselig kom det over meg at jeg skulle forsøke å snakke til henne. Det måtte jo være noe hun ville meg siden hun kom hit nesten hver kveld. Var hun irritert på meg fordi jeg hadde pusset opp leiligheten hennes, eller ville hun ønske meg velkommen?

Jeg vet ikke den dag i dag hva hun egentlig ville. Jeg vet bare at det hjalp å snakke med henne.

- Du trenger ikke bekymre deg for noen ting lenger, sa jeg til henne. - Jeg skal passe godt på leiligheten. Kanskje du ikke liker måten jeg har pusset opp på, men nå er den min, og det er jeg som skal bo her. Du må gå over på den andre siden og finne fred. Der finner du også mannen din som du elsket, til tross for det han hadde gjort. Han har ventet på deg i mange år, så gå nå, kjære deg.

Jeg husker at jeg så en slags rolig varme i blikket hennes da jeg snakket til henne. Etter det fikk jeg aldri mer besøk av henne, og jeg følte at det ble en roligere energi i leiligheten. Den gamle, ensomme damen hadde tydeligvis funnet fred.

Jeg bodde mange år i den leiligheten. Valget jeg tok den gangen viste seg å være riktig. Eksmannen min og jeg lever i hver våre nye familier, og vi har fremdeles et godt vennskapsforhold og respekt for hverandre, selv om det kun er gjennom sosiale medier.

Tips en venn på e-post