Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Et uhyggelig varsel på kveldshimmelen

Det hadde lenge vært snakk om at min venninne skulle ta turen opp fra Vestlandet og hit til Trøndelag. I tilknytning til hennes besøk, planla vi å tilbringe noen rolige og avslappende dager i mitt barndomshjem ute ved kysten.

 

Eiendommen ligger vakkert tilbaketrukket i utkanten av min hjembygd, og tilbyr stillhet, harmoni og naturnære opplevelser.  Mens jorder og skog danner et bakteppe av ulike teksturer i grønne nyanser, gir utsikten mot skipsleia en påminnelse om at verden - et lite stykke unna - er i kontinuerlig aktivitet og bevegelse.  Min venninne hadde vært på besøk i barndomshjemmet mitt ved flere anledninger, og har fortalt at hun alltid har opplevd å reise derfra med topp ladede batterier. Dager uten internett, radio og TV, samt avslåtte mobiler, bidrar til opplevelsen av tilstedeværelse, fred og balanse i kropp og sjel.

Vi var kommet til 14. juli og hadde allerede rukket å nyte noen flotte dager. Det hadde vært flere innslag fra det mangfoldige dyre- og fuglelivet som utfoldet seg på eiendommen. Værgudene hadde også bestemt seg for å spille på lag med oss, og hadde så langt vist seg fra sine aller beste sider.  Vi hadde gjort unna en lenge utsatt malejobb på huset, og var enige om at vi kunne si oss fornøyde både med innsats og utførelse. Nydelige temperaturer bidro til at vi tilbragte det meste av dagene utendørs. Mellom arbeidsøktene sørget vi for å sole oss og nyte tilstedeværelsen i nuet. En observasjon på himmelen den ene kvelden under oppholdet, skulle komme til å skake oss dypt og alvorlig. Det er denne observasjonen, og hva vi senere knyttet den til, jeg her ønsker å fortelle om.

Dagen var gått over i kveld, og vi satt på stua og hygget oss i hverandres selskap. Min venninne gikk en tur ut på kjøkkenet, og gjennom det ene vinduet fikk hun et glimt av kveldshimmelen i vest. «Du må komme og se!» Noe i stemmen hennes fikk meg til å reagere raskt. Det jeg fikk se da jeg kom ut på kjøkkenet var fascinerende vakkert, men på samme tid uhyggelig og skremmende. Kraften og dynamikken i uttrykket på himmelen denne kvelden, slo nesten pusten ut av meg. Et raskt blikk på klokka fortalte at den akkurat hadde passert 22.30. Vi gikk utendørs for bedre å kunne se hele det himmelske scenariet, og ble lenge stående tause med ansiktene vendt mot kveldshimmelen i vest.

Uttrykket på vesthimmelen var skremmende i all sin storslagenhet. Det bestod av gnistrende, klare og sterke farger i oransje, gult og gull – noe vi ofte kan se etter varme og klare sommerdager. Men denne kvelden var fargespillet gjennombrutt av piler, som alle på tydelig vis pekte inn mot et felles punkt. Jeg fornemmet at det var en hardtslående symbolikk, noe som fylte meg med en følelse av uro og frykt. En fornemmelse av at en fryktelig hendelse var i ferd med å skje lammet meg nesten. Kroppen som gjennom dagen hadde vært fylt av energi og glede, kjentes plutselig helt nummen. Gjennom livet har jeg fått kjenne på mange kroppslige reaksjoner og fornemmelser, men noe slikt som dette hadde jeg aldri opplevd tidligere.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Følelsen av uhygge tok tak i meg, og jeg visste at det jeg så var et varsel om en stor ulykke eller tragedie. Det kjentes massivt og stort. Jeg vet aldri om slike varsler kan gjelde noen av mine nære eller kjære, og jeg skal ikke underslå at tanken på min datter som var i Kina, en stund krevde min hele og fulle oppmerksomhet. Etter å ha tatt inn hennes energi, og fornemmet at hun hadde det trygt og godt på sin kant, kjente jeg på dyp takknemlighet. Samtidig fortalte energien i uttrykket - og mine kroppslige reaksjoner - at noe rystende hadde skjedd et eller annet sted. Kunne det være her i Norge, eller var det et sted i utlandet? Vissheten om at noe var fryktelig galt et sted, var svært sterk. På samme tid var det vanskelig å være i en situasjon uten mulighet til å finne ut av hva det var som hadde skjedd. Å være uten nettforbindelse, opplevdes plutselig ikke like optimalt som det hadde gjort tidligere under oppholdet.

Min venninne var også sterkt preget av synet på himmelen og fornemmelser knyttet til dette, og vi ble sittende oppe til lenge etter midnatt. Det hadde sneket seg inn en annerledes stemning i stua, og følelsen av uhygge slapp ikke taket i noen av oss. Praten stilnet av, mens vi hver for oss ble sittende å fundere over hva det var vi hadde fått varsel om.

Da jeg neste formiddag sjekket mobilen, så jeg at en annen av mine venninner hadde sendt en melding. Hun skrev noe om en fryktelig hendelse, der det var mange drepte og skadde. Det slo meg med en gang at dette hadde noe å gjøre med uttrykket vi hadde sett på himmelen kvelden før. Den påfølgende telefonsamtalen med henne ga meg opplysninger om en hendelse så forferdelig at jeg forsto at uttrykket på vesthimmelen kvelden før ikke hadde blitt mistolket.  At det dødelige og fryktelige terrorangrepet i Nice skjedde på samme tid som min venninne og jeg hadde stått og sett opp på kveldshimmelen, gjorde opplevelsen enda mer rystende for oss begge.

Jeg skal ikke nekte for at opplevelsen preget oss sterkt gjennom de siste dagene av oppholdet. Tristhet og medfølelse med de berørte ble naturlig nok fokus i mange av våre samtaler. Av forståelige grunner, ble det denne gangen et annerledes opphold enn de vi tidligere hadde hatt. I ettertid har det ført til mange refleksjoner, og ikke minst til dyp takknemlighet over at ingen av våre nære ble direkte berørt av selve terrorangrepet.

Tips en venn på e-post