Jeg husker jeg satt ved min kjære tantes døde kropp og holdt på hennes kalde panne. Hun var tydeligvis ikke så langt unna, for jeg hørte stemmen hennes: Katja, dette er ikke noe å gråte for. Hun var der, selv om hun ikke bodde i kroppen sin lenger. Jeg kunne jo ikke fortelle til mine foreldre at tanten min hadde snakket til meg og trøstet meg.
Det blir fort en ensomhet i det å være klarsynt. Og slik ting som jeg ofte får, beskjeder fra andre siden når noen nære snart skal over. Min bestefar sto og ventet på min far. Han kom to måneder før min far gikk over. Bestefar som var myndig og klar i sin tale, sto ved min fars side og ventet på ham. Det er trygghet i det, og en dimensjon man må venne seg til. Det er bar et slør mellom oss.
Når jeg får spørsmål om å være et bindeledd til den andre siden, blir jeg gjerne vist noe som kjennetegner den døde. En farge, blomster eller et sted, slik at den som spør kan vite at det er rett person jeg kommuniserer med. Og det er som oftest forsoning og kjærlighet de ønsker å kommunisere.
Så denne dimensjonen har en annen side, en side som det gjerne ikke snakkes så mye om. De som dør og som ikke evner å gå videre. Som holder fast ved det jordiske og sine jordiske eiendeler. Jeg kjøpte et gammelt skatoll og stusset litt over prisen. Rimelig til et så staselig møbel å være. Og det var faktisk staselig en lang stund, helt til jeg en dag åpnet en skuff og fant et bissel med to nøkler. Og mildt sagt - helvetet åpnet seg. En sortkledd eldre kvinne sto foran meg med et raseri jeg aldri har opplevd maken til hverken før eller siden. Rommet dirret av denne energien som tok pusten fra meg. Jeg måtte flykte ut av rommet. Ut av min egen stue. Da jeg fikk roet meg og gikk inn igjen med bisselet i hånden, ble jeg møtt av den samme kvinnen. Og i tillegg to menn. Raskt gikk jeg til skatollet og la bisselet tilbake og lukket skuffen.
Raseriet stoppet, og jeg fikk igjen pusten. Det virket som om de to mennene hadde våknet til live og de kom til meg på besøk om natten. Ikke hyggelig besøk. Men jeg bestemte meg for å tåle og sette grenser, og at jeg skulle vinne. Det hendte også at jeg måtte sette meg i bilen for å få fred.
En dag kom min datter og barnebarn på besøk. Barnebarnet åpnet skuffen på skatollet, tok ut bisselet og helvete var løs. Vi løp ut av huset, bleke og skjelvende. Så fikk jeg et vitne. Men slike opplevelser unner jeg ingen.
Det er få som forstår slike historier. Igjen erkjennelsen av at ensomheten er en konsekvens. Man lever med en del av en virkelighet som andre ikke ser. Fasinasjonen for det ukjente er hos noen i stor grad, og kan gi opplevelser de aldri glemmer. Det er skremmende, og kreftene som blir vekket til live er høyst reelle og kan være farlige.
Min bevissthet tålte denne. Alle de andre påkjenningene jeg har hatt, har bidratt til at jeg kan kommunisere med den andre siden, uten å få plager i etterkant. Energiene som den døde enten etterlater seg, eller fremdeles har med seg, kan ta bolig i deg og gi deg ubehag.
Jeg satte ut saltskåler i hvert hjørne av huset, renset med salvie, beskyttet meg og huset med gull, men skatoll-spøkelsene ble værende en god stund. En dag tok jeg frem bisselet, fjernet nøklene og gravde nøklene ned ved et gammelt tre. Hele tiden mens raseriet dirret rundt meg. Bisselet la jeg i bilen og kjørte flere kilometer før jeg stoppet ved et skogholt og gravde en stor grop. Bisselet fikk sitt siste hvilested der, og da jeg la jord og stein over, kom det en svart stor hest til meg. Den fikk nå endelig hvile.
Skatollet måtte jeg kvitte meg med. En kamerat tok det med seg på en henger og sendte det til resirkulering. En siste hvile for alle tre.
Denne pluss mange opplevelser har gitt meg et nyansert bilde på hva vi mennesker er. Vi er før og etter. Og vi med vår bevissthet, er midt imellom.
Vi har alle tilgang.
Katja