En åpen kanal til åndeverdenen

Av Ingrid Stephensen    

- Min viktigste oppgave er å hjelpe mennesker som trenger det eller er i sorg. Jeg fikk beskjed fra åndeverdenen at dette er mitt livs kall. Det er en gave jeg har fått, som jeg er glad for og setter stor pris på, sier Anne Fehn. Jeg er heldig som får treffe henne. Jeg har hørt mye om hennes evner til å kommunisere med åndeverdenen, og jeg er derfor veldig nysgjerrig på å vite mer om henne.

Foto: Ingrid Stephensen

Mange henvendelser
Anne ser ut som en helt vanlig kvinne. Hun er kledd i sort, og et smykke med et stort hjerte henger rundt halsen. Rommet hun leier av Unity sentralt i Oslo er pyntet med blomster. På veggene henger et par vakre malerier. En skål med steiner står på bordet. Jeg merker meg de gode energiene, det er som om også rommet ønsker meg velkommen.

- Her tar jeg imot alle de som ber om hjelp til å få kontakt med sine kjære som har gått bort. Veldig mange unge mennesker søker meg. Det overrasker meg. Enkelte som kommer til meg er redde. De føler seg utrygge. De har opplevd uventede ting i hjemmet. Bilder kan plutselig falle ned fra veggen. Skap og skuffer trekkes ut. De fornemmer at noen er i rommet, og det skremmer dem. Da må jeg bruke en del tid på å berolige dem. Til slutt forstår de at det ikke er noen som vil dem noe vondt, forteller Anne, som vokste opp i trygge omgivelser på Bekkelaget i Oslo. Anne var attpåklatten som meldte sin ankomst 10 år etter broren. Å være den minste i en søskenflokk på tre synes hun var fint.

Usynlige venner
- Siden mine søsken var mye eldre enn meg, lekte jeg mye med usynlige venner. For meg var de virkelige. Vi snakket sammen, lekte og tøyset. Det var gode minner, husker Anne, som aldri nevnte disse vennene sine for noen. Heller ikke til foreldrene eller søsken.

- Jeg hadde god kontakt med åndeverdenen. Så ting, men jeg snakket aldri om det. Da jeg var 19 år, reiste jeg til Spania, hvor jeg fikk jobb i reiselivsbransjen. I 12 år bodde jeg i Spania og på Kanariøyene. Jeg følte meg straks hjemme. Det var som å komme ordentlig hjem. Egentlig føler jeg meg mer hjemme der enn i Norge. Jeg er veldig glad i Spania, og jeg hadde flere syner der, men som ung jente ønsket jeg å passe inn. Jeg satte derfor lokk på mine synske evner. Jeg stengte av. Men ikke helt, for på Kanariøyene ble jeg kjent med en følsom, intuitiv ung mann. Jeg betrodde meg til ham, fortalte om mine syner. Vi kunne snakke sammen om alt mulig og forstod hverandre uten at vi behøvde å sette ord på det. Han kunne ikke norsk, og jeg kunne ikke spansk. Likevel kunne vi kommunisere. En gang bestemte vi oss for å spå ved hjelp av et glass. Vi satte oss ned. La bokstavene på bordet og spurte glasset om råd. Jeg fikk svar på spansk, mens han fikk på norsk. Og alt forstod vi. Det er helt utrolig, men slik var det, sier Anne, som ikke ville bruke glasset til å spå.

Signaler fra åndeverdenen
- Glasset gjorde meg redd. Jeg sluttet derfor med det. Først da jeg kom hjem til Norge, åpnet jeg opp for mine åndelige evner. Jeg hadde fått mange signaler på at jeg burde bruke evnene mine igjen. Åndeverdenen minnet meg stadig på min livs oppgave. Etter hvert tvang det seg frem, og jeg måtte akseptere at den åndelige veien var veien å gå. Drømmene mine ga meg også beskjed om at jeg måtte dra til England for å utdanne meg til medium der. Jeg hadde hørt mye positivt om klarsynske Iris Hall fra England og bestemte meg for å gå på kurs hos henne. Jeg ønsket å lære hvordan jeg skulle bruke evnene mine riktig. Det ble mange opphold i England, og det satte fart i min utvikling som medium. Det var Iris Hall som sertifiserte meg som medium, forteller Anne og smiler.

- Jeg var så glad over å få sertifikatet på at jeg nå kunne si at jeg er et medium. At jeg har evner til å få kontakt med avdøde. Jeg hadde avtalt med min mor at når hun døde, skulle hun ta kontakt med meg. Hun døde i 2001, men hun kom aldri gjennom til meg. Jeg ble frustrert og undret meg på hva grunnen til dette kunne være. Først etter seks år kom hun til meg. - Jeg har ventet lenge på deg. Hvorfor kom du ikke til meg? spurte jeg min mor. - Du var ikke moden til å ta imot meg før nå, svarte hun.

Anne fortsetter: - Alle har skjulte evner som kan utvikles. Men man må stole på åndeverdenen og at den vil oss vel. Den passer på oss og elsker oss som vi er. Også de som tar sitt eget liv, tar åndeverdenen vare på. Jeg blir sint og oppgitt når enkelte hevder at de som dør for egen hånd ikke kommer dit, at de vandrer hvileløse rundt. Dette stemmer ikke. De går over på den andre siden på lik linje med alle andre. De har gått over i lyset og møtt sine egne. Alle kommer vi dit og får det fantastisk.

Foto: Adobe Stock

Ser ting
- Ser du ting du ikke vil opplyse om?
- Min oppgave er ikke å skremme folk. Jeg ser ting, men er forsiktig med å si det til vedkommende. Jeg har snakket med åndeverdenen og fått vite at det ikke er alt vi trenger å vite. Enkelte som kommer til meg er lei for at de ikke var til stede da deres kjære gikk bort. De ønsker kontakt med vedkommende. Det er ikke jeg som kontrollerer hvem som kommer gjennom. Det er de på den andre siden som bestemmer hvem som kommer gjennom med et budskap. Det som betyr noe for meg er å kunne gi bevis på det som kommer gjennom. Bevisene kan være mange og varierte. Opplysningene som jeg gir, er noe jeg ikke vet på forhånd, men som stemmer med fakta. Min oppgave som medium er å tolke informasjonen jeg får, forklarer Anne, som aldri har opplevd onde sjeler når hun arbeider.

- Får du alltid kontakt med åndeverdenen?
 - Jeg ber alltid om å få hjelp. Jeg får masse tegn. Hver kveld før jeg legger meg, ber jeg om svar på noe jeg lurer på. For noen år siden spurte jeg om jeg kom til å bli alene uten en mann resten av livet. Neste morgen våknet jeg til et brak. Et maleri hadde falt ned av veggen og fløyet flere meter bortover gulvet. Dette var svaret. Jeg kom til å treffe mannen i mitt liv i løpet av kort tid. Dette stemte også, sier Anne og ler.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Får alltid svar
Åndeverdenen gir oss svar på ulik vis. Men du får alltid svar. Alltid. Bare prøv selv. - Har din far gått over på den andre siden? spør hun plutselig. Jeg nikker bekreftende. - Han er med deg hele tiden og beskytter deg! Anne beskriver hvordan min far ser ut, og det stemmer helt.

- Du som har så store mediale evner. Hvorfor takket du nei til å stille opp i «Jakten på den sjette sans»?
Anne ser på meg og sier bestemt: - Å opptre på TV er ikke min greie. Slike opptredener er så fjernt fra hvordan jeg er at jeg takket nei med en gang. Jeg demonstrerer på scenen, men det er alltid i trygge omgivelser. Enkelte av de som ser på slike programmer på TV, gjør det av nysgjerrighet, ikke fordi de er interessert i det åndelige. Etterpå latterliggjør noen selve programmet. Og slikt vil jeg ikke være med på.

De siste årene har Anne vært aktiv i Norsk Spiritualist Forening, og hun holder kurs for foreningen. - Jeg arbeider med et grunnkurs for nybegynnere og de som kan litt fra før. Hver mandag kommer rundt 15 ildsjeler for å lære mediumskap. Jeg tror at alle har evner, men at de må utvikles. Det jeg kan bidra med, er å gi et verktøy til å trene opp intuisjonen og kunnskap når man har kontakt, understreker Anne.

- Hvordan ser du på fremtiden? Er den dyster eller positiv?
- Flere og flere mennesker er opptatt av det åndelige. Folk opplever en trygghet i det åndelige. Alle våre i åndeverdenen passer på oss. Den vil at vi skal være glade. Vi skal finne harmoni og kjærlighet. Det beste med å stå frem er at jeg når frem til flere og kan gjøre mennesker godt, sier Anne, som er glad for å kunne hjelpe noen med å forstå at deres kjære lever videre på den andre siden.

Anne Fehn demonstrerer.

En kveld med undervisning
Det er mandag, og jeg har blitt invitert til å bli med på grunnkurset. Jeg er veldig glad over å bli vist en så stor tillit. Solen er i ferd med å gå ned. Rommet er svakt opplyst. Anne hilser meg velkommen, og jeg setter meg rolig ned i sirkelen sammen med 10 kvinner og en mann. Anne guider oss gjennom kroppen. Vi må åpne chakraene for å oppnå åndelig kontakt. Så følger en meditasjon.

- Det er mye aktivitet her nå. Meditasjonen åpner for møtet med våre kjære som har gått bort. De er her i kveld. Vi har mange på besøk, sier Anne som vil vite hvordan hver enkelt har hatt det i uken som er gått. Den ene etter den andre åpner seg. Her er det ingen som vegrer seg for å betro seg til hverandre. En forteller om angst og sårhet. - Kjenn på sårbarheten, ikke vær redd for det som kommer opp. Sårbarhet gjør sterk, sier Anne til den unge kvinnen.

En annen kvinne opplevde at hun ikke hadde hender. Men hun var ikke redd. - Hva betyr det? ville hun vite og fortsatte: - Jeg tror det betyr at jeg skal arbeide med hendene. Jeg har evnen til healing, det vet jeg. Drømmen min er å finne et sted i rolige omgivelser og etablere et senter med healing, astrologi og tarotkort. Jeg har funnet et sted som egner seg godt til formålet, men det ligger utenfor Oslo. Tør jeg flytte på landet? Jeg er en asfaltjente, vant til å gå i gatene i byen. Det er et valg jeg har. Hendene symboliserte valget jeg må ta.

En ung jente forteller at hun opplevde at det lynte i hodet hennes. Hun var ikke redd, for hun så engelen Mikael. Engelen beroliget henne. Jeg sitter stille og lytter til de ulike opplevelsene. Det som slår meg er hvor uredde disse kvinnene er. De tør dele sine innerste følelser med gruppa. Anne er der for alle. Hun følger nøye med. Oppmuntrer til å gå dypere inn i følelsene.

En kvinne rundt 60 år sier at hun ikke opplevde noe under meditasjonen. - Du hadde en kvinne rundt deg, sier Anne. - Det var min mor, men jeg ville ikke ta imot henne. Hun var aldri der for meg, hun var en fremmed hele livet. Og vi ble aldri forsonet, betror kvinnen oss. - Ingen skal ta imot noen man ikke vil ha besøk av. Bare avvis, gjør det som er rett for dere. Vi skal ikke ta imot alle. Ikke alle er snille, derfor er det helt greit å avvise dem, understreker Anne.

Foto: Pixabay

En spesiell historie
En flott kvinne rundt 40 år, med langt lyst hår, har en svært spesiell historie å fortelle: «Eva» flyttet fra Oslo til et lite småbruk i Østfold, nær grensen til Sverige for noen måneder siden. Småbruket var fra 1750-årene, omringet av en stor skog. En natt våknet hun av et veldig spetakkel:

- Dører og vinduer åpnet seg. Det romsterte i rommene. Jeg listet meg ut av sengen. Tittet inn i stuen. Den var full av fremmede mennesker. Klærne deres tydet på at de var fra en annen tid. Jeg ble ikke redd, for jeg er ikke redd for gjenferd. Om morgenen da jeg tittet ut av vinduet, så jeg en jente i 30-årsalderen sitte på benken. Hun så sliten ut. Var dårlig kledd, og i munnen manglet det flere tenner. Håret hang livløst ned. Enda så ung hun var, var hun blitt en del gråhåret. Jeg syntes synd på henne. Hun hadde levd et vanskelig liv i fattigdom. Først da jeg hadde pusset opp inne, forsvant hun. Hun var tydeligvis glad for oppussingen, for hun hadde kun enkle møbler av tre. En trebenk, et bord av tre, forteller «Eva» som gjerne vil at hele gruppen skal komme på besøk for å rense huset. For det er fortsatt en del mennesker som holder til der de bodde for flere hundre år siden.

Timene flyr av gårde. Jeg har lyttet til betroelser og meditert sammen med dem. Jeg er glad for at de så raust tok imot meg. Tankefull går jeg ut i den stjerneklare kvelden. Det er mye jeg må bearbeide.

Du kan kontakte Anne på telefon 976 89 592.

Tips en venn på e-post