Hervors eventyrlige reise til Sjaman

Tekst og foto: Signe Sollien. Illustrasjoner fra boken, Hervor Bergli

Jeg er spent på å møte kvinnen som våget seg ut på en sjamanreise for første gang, og som vil dele sine opplevelser med oss. Etter reisen skrev hun boken: Reisen til Sjaman, der hun forteller om alt hun så og om møtet med sine kraftdyr.      

Sterkere psykisk etter reisen
Hervor ser rolig på meg og sier bestemt: - Livet mitt ble forandret etter at jeg hadde beveget meg inn i en annen verden. Jeg ble sterkere psykisk. Sluttet å bry meg om hva andre mennesker mener om meg. Jeg har også blitt flinkere til å sette grenser, er ikke redd for å vise hvem jeg er. Går ikke inn for å tilfredsstille andre mennesker. Jeg er meg selv, og det føles godt.

Hervor har alltid vært opptatt av det åndelige. - En vinter da jeg ble jeg invitert med på en sjelereise, takket jeg ja. Jeg hadde hørt om sjamanreiser, men aldri deltatt selv. Nå ønsket jeg sterkt å delta. Jeg visste ikke om jeg ville oppleve noe som helst. Sammen med de andre deltakerne la jeg meg ned på gulvet og lot trommene føre meg inn til en annen verden, forteller Hervor, som i begynnelsen lette etter åpningen som ville føre henne videre inn i det ukjente.

- Det eneste jeg visste var at ferden begynte fra en huleåpning. Det første jeg måtte gjøre var å finne den. Trommene hjalp meg, og jeg kunne se åpningen som var begynnelsen på reisen. Jeg følte meg trygg, var ikke redd. Jeg visste at ingenting vondt kunne hende meg, sier Hervor, som ønsket å dra fordi hun hadde hørt om alle vennene man kunne finne.

Foto: Pixabay

Møtte kraftdyrene
- Jeg lurte på hvordan mine ukjente venner så ut. Var det dyr eller andre vesener? Jeg håpet på å finne venner som alltid ville være der for meg. Som kunne ta del i mine tanker og opplevelser og ikke minst hjelpe meg til å finne løsning på mine problemer og vanskeligheter. Trommene førte meg videre og videre, dypt inn i skogen. En slette viste seg for meg. Jeg vandret inn i skogen, så meg rundt og fikk øye på en flokk med hester. - Jeg har ventet lenge på deg, sa plutselig en av hestene. Det var Johannes som snakket til meg. En vakker sort hest, husker Hervor. Hun lot seg føre av hesten videre inn i skogen.

- Der ventet en annen hest på oss. Vesle Benjamin sto blant trestammene og betraktet oss. Han trasket sakte bak oss. Jeg satte meg på ryggen til Johannes, og vi dro inn i en vakker dal. På en fjellhylle voktet leoparden Lars på følget vårt. Trær og busker vokste frodig. Vi hørte bruset fra en elv. Alt var så vakkert, så utrolig vakkert, forteller Hervor. Hun følte seg ett med naturen og alt rundt seg.

- Johannes og jeg snakket sammen. Han var veldig bekymret over at vonde krefter ville ødelegge den vakre dalen og elven. - Vi må stoppe dem, sa han, og fortsatte - I lang tid har de forsøkt å trenge inn i dalen. De presser på for å overta området vårt. De vil ta fra oss alt det vakre hvis vi ikke klarer å stoppe dem. Fremtiden ser dyster ut. Vi vil gå til grunne i mangel på sol og lys, eller bli oppslukt av et stort mørke. Vi har ingen andre steder å dra. Fremtiden ser dyster ut.

Foto: iStockphoto

Onde krefter
Johannes iakttok meg. Ville at jeg skulle forstå at trusselen fra de mørke kreftene var reell. - Jeg fikk en ond følelse av å bli iakttatt. Angsten våknet i meg. Det gjorde vondt å puste. Et mørke sperret veien for oss. Farten vår sakket av i takt med avstanden til det svarte skillet. Ondskapen bak det tette mørket var sterk og uhyggelig. En svart skikkelse med store frynsete vinger kom fort og overraskende flyvende rett mot oss. Men Johannes klarte å sparke ham vekk. Til slutt klarte vi å komme gjennom den sorte veggen de onde hadde satt opp. Landskapet åpnet seg. Vi hadde klart det og kunne legge det mørke uhyggelige feltet bak oss for en stund, minnes Hervor, som fikk i oppgave av hestene å passe godt på dalen. Hun måtte vanne og stelle den.

- Hvordan skulle jeg klare å stelle en stor dal? undret jeg. En dal som onde krefter ville ødelegge. Igjen ble vi angrepet av mørke vesener. Jeg visste at vi måtte beseire disse. Ett av dem freste til meg, og jeg visste ikke hva slags krefter jeg hadde kommet i kontakt med. De gule øynene til vesenet trollbandt meg. Jeg klarte ikke å slippe blikket. - Du er i min makt, fortsatte den onde. - Her er det jeg som bestemmer. Du må adlyde meg. Kald og redd ventet jeg på hva som ville skje med oss. Det var umulig å komme seg ut av den mørke skogen, men jeg ville ikke forgå der inne i mørket. Jeg ville ut igjen til dagen, til lyset og til alle fargene, sier Hervor og fortsetter:

- Jeg ville kjenne solskinnet mot ansiktet mitt, til og med regnet. Jeg ville fortsette å leve som før sammen med vennene mine. Jeg ville ikke dø i den mørke stanken. Benjamin var også der sammen med meg. Jeg holdt rundt ham og ventet på hva som skulle skje med oss. Plutselig kom en hest i stor fart mot oss. Det var Johannes. Han reddet oss begge. Jeg satte meg på hesteryggen, mens Benjamin trasket bak oss.

Tid og rom eksisterte ikke
- Hvor lenge var du i åndeverdenen?
- Jeg vet ikke. Tid og rom eksisterte ikke. Jeg lot meg føre med, lot ting skje. Til slutt hørte jeg trommen som sa at tiden for besøket var over. Jeg måtte dra tilbake, men jeg følte meg ikke klar til å dra. Dette var min første sjamanreise. At jeg hadde opplevd så mye fantastisk overrasket meg. Noen av de andre deltakerne hadde ikke opplevd noe. Jeg er veldig takknemlig over alt som kom til meg på denne reisen, sier Hervor, som bestemte seg for at hun skulle ta reisen igjen. Men det drøyde før hun gjorde det. Denne gangen helt alene.

- Jeg var ikke redd. Jeg la meg ned på sofaen, mediterte for å sette meg inn i en mottakelig stemning. Jeg hørte trommen kalle på meg. Gjorde meg klar til å reise. Alt var som jeg husket. Den lave åpningen var den samme, forteller Hervor som gledet seg til å treffe sine gode venner igjen: Johannes og Benjamin.

- Jeg så for meg den vakre dalen som jeg hadde fått ansvaret for. Men da jeg omsider kom dit, var dalen ikke lenger frodig. Trær, busker og blomster hadde visnet. Alt så dødt ut. Det var heller ikke mye igjen av elva. Benjamin var syk. Han hadde lagt seg ned og var helt dehydrert. Alt rundt meg var dødt, livløst. Hva skulle jeg gjøre, undret jeg meg. Jeg hadde sviktet, hadde lovet å passe den vakre dalen, men jeg hadde unnlatt å gjøre noe. Jeg kunne ikke la Benjamin ligge der og dø. Jeg måtte gjøre noe. Jeg hentet vann i elven og presset vannet inn i munnen hans. Jeg måtte bruke kreftene mine til å rette på elendigheten. Det så ut som om Johannes hadde gitt opp håpet på at jeg kunne gjenskape dalen, skape harmoni. Men jeg ville ikke gi opp. Lars, som hadde holdt seg i bakgrunnen, kom plutselig til syne. Han ba meg lytte til suset fra treet, til å ta imot energien det hadde å gi meg. Stille satt jeg på greinen med sansene åpne, lyttende til treets mystikk og viten. Det hvisket om å gi, mer enn å kreve. Om å sørge, for helt å forstå gleden. Om åpenhet, for å få styrke. Om å tilgi for selv å få tilgivelsen. Om å forstå sammenhengen mellom alt liv! Sammen med Lars tok Hervor opp kampen for å gjenskape harmoni.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Beseiret de onde
- Det første vi måtte gjøre var å få vannet til å renne igjen. De onde hadde stengt vannet. Nå måtte vi helt til topps på fjellet for å fjerne sperringen som hindret vannet fra å renne fritt. Engstelige, men bestemte, klatret vi opp fjellsiden. Hele tiden hørte vi bråket fra de mørke vesenene. Lars gikk modig fremover, men ble tatt til fange av de mørke uten at jeg visste noe om det. De hadde spent et nett over stien, og Lars ramlet oppe i nettet, forteller Hervor og fortsetter:

- Sola ble borte, vinden ble stadig sterkere. Mørket fra de tunge skyene kom sigende og gjorde alt mer skremmende. Sakte snek jeg meg frem. Lyden av rennende vann ble sterkere. Fra fjellknausen kunne jeg se rett ned på en stri elv som rant forbi med friskt og klart vann. Jeg tok meg frem gjennom det vanskelige terrenget ved elva og var redd for hva som kunne skje. Plutselig kunne jeg se demningen. Jeg betraktet de store steinene som utgjorde demningen, og lurte på hvordan jeg alene kunne fjerne dem. Jeg innså at jeg trengte hjelp. Nå måtte Lars snart komme. Gikk nærmere demningen og tittet ned, og fikk øye på Lars som lå hjelpeløs fastsurret i nettet. En av de onde ville drepe Lars. Jeg skrek, og skriket skar gjennom lufta. Alle så opp, men ingen rørte seg. Demningen brast, og vannet rant fritt.

Hervor begynte å lete etter Lars. Hun fant ham. - Lars lå stille med bakparten i vannet, men med hodet og resten av kroppen hvilende på steinen, fremdeles med nettet rundt seg. Jeg klarte å løsne tauet som var bundet stramt rundt nettet. La Lars forsiktig i fanget mitt og begynte å massere ham. Lars så på meg og sa at vi hadde klart å utføre oppdraget vårt. Demningen var borte, vannet rant friskt. De siste timene hadde jeg uroet meg over mange ting. Jeg hadde ikke hatt tid til å tenke på de to hestene, Johannes og Benjamin, opplyser Hervor som ble veldig glad da hun møtte hestene igjen.

Aldri alene
- Johannes så på meg med et blikk fullt av ømhet og sa: - Da elva kom fossende nedover, var det som om det var en hilsen fra dere. Du skal vite at du aldri er alene. Alle ting sirkulerer og kommer stadig tilbake. Når du våger å ta det hele og fulle ansvaret over eget liv, forstår du at du er en del av en universell plan som aldri blir borte. Jeg hadde fortsatt ansvaret for dalen. Men hva jeg skulle gjøre med den når jeg dro hjem igjen? Jeg var ikke sikker. Vi ønsket å tro at de mørke ville holde seg borte. At de aldri mer ville ødelegge dalen og naturen. Lars og jeg bestemte oss derfor for å undersøke om de onde fortsatt var i skogen. Til vår store glede var de borte. De hadde blitt drept da demningen brast. Nå behøvde ikke Johannes, Benjamin eller Lars å frykte de mørke kreftene. Dalen var i harmoni, forteller Hervor, som grudde seg til å ta farvel med vennene sine.

- Jeg begynte å bli urolig for hjemturen. Men jeg kunne ikke dra før jeg fikk vite mer om det Johannes hadde fortalt, om at vi må følge det som er bestemt på forhånd, sier Hervor som ville vite mer om karma og skjebnen.

Hervor Berlig har skrevet bok om sin reise til åndeverdenen.

Skjebne og karma
Johannes fortalte henne følgende (fra boken):
«Nå har du gått den veien som var bestemt av karma. Du har tatt fatt på alle vanskelighetene du traff på, også det som du på forhånd ikke trodde var mulig. Du hentet frem skjulte ressurser. Du klarte å overvinne deg selv, din svakhet og din redsel. Det du gjør i dag former morgendagen. Som du sår, vil du høste. Når du godtar ditt karma, og forstår at det er en del av ditt liv, en arv du skal høste visdom fra, så finner du også fargeklatter langs den grå veien. Griper du fatt i alle mulighetene, utvider du horisonten. Etter hvert vil du forstå at alle de krevende oppgavene, alt slitet du var igjennom, var uunngåelige sider du bladde deg fremover i din egen livets bok.

Det du har gjort, og det du føler, er en del av den kosmiske planen. Når du åpner opp øynene, skal du godta ditt liv. Godta dine mangler like lett som du godtar din perfekthet. Når du fullt og helt aksepterer og tar ansvar for livet ditt, så vil du oppdage at alle vanskeligheter du hadde, var med på å åpne porten innover til en bedre forståelse mellom universet og din egen eksistens».

- Ordene til Johannes traff meg. Jeg tenkte over alt som hadde skjedd. Det var en mening med det jeg hadde opplevd. Styrket gjorde jeg meg i stand til å ta farvel, til dalen og mine venner. Jeg trenger ikke å reise dit igjen. Dalen klarer seg selv. Det samme gjør de gode vennene. Men jeg visste at de alltid ville være der for meg. Jeg kan tilkalle dem, så får jeg svar, sier Hervor.

- Tilkaller du dem ofte?
Hervor ser på meg og nikker. - Hver gang jeg lurer på noe og vil ha svar, så spør jeg dem. Og jeg får alltid svar. Da kjenner jeg med hele meg at svarene er riktige. Det er ikke bare jeg som kan stille spørsmål til mine hjelpere. Min søster Erna, som bor i Trøndelag, kom en vinterdag ut for et forferdelig snøvær. Hun kjørte bil over en fjellovergang, det snødde tett, og hun kunne ikke se veien. Da tilkalte hun Johannes og ba om hjelp. Den kom fort, og hun ble rolig. Dette viser at våre hjelpere i åndeverdenen alltid er der for oss, sier Hervor, som er veldig glad for reisen hun tok inn i det ukjente.

Tips en venn på e-post