Hun fikk konstatert en grusom tøff krefttype, men etter operasjonen trente hun seg opp som bare det. Alt virket som det gikk den rette veien, helt til det ikke gjorde det. Kreften angrep hennes lunger og indre organer og hun svant hen på noen få uker.
Mamma hadde en veldig sterk energi og helt spesielle evner som hun snakket lite om, men vi vet at hun flere ganger hadde sett sin avdøde far og onkel. Hun hadde også flere syn som utartet seg sånn at hun fikk en dårlig følelse i forbindelse med at hun hadde hatt nattlige drømmer om dem. Det viste seg nemlig at hun drømte om folk rett før de døde. Dette likte hun selvfølgelig dårlig. Hun ville ikke vite noe på forhånd, som hun sa.
Men det som gledet oss og roet oss i den siste tiden før hun døde, var at vi visste at hun ikke var redd for døden. Hun visste at det var noe godt som ventet der på den andre siden, uten at hun var en såkalt kristen. Jeg hadde sagt til henne flere ganger at hun måtte komme tilbake å gi oss små tegn, være rundt oss. Hun nikket og smilte når jeg snakket om det. Ja, det ville hun, sa hun.
Akkurat en måned etter at hun døde, skulle hun fylt 74. Vi søskena og pappa ville selvfølgelig markere dagen hennes. Pappa hadde dratt tidlig og kjøpt en bukett roser. Da han kom hjem og tok en titt på dem, ble han litt sur, for rosene var de dyreste, og flere av dem hadde allerede begynt å henge med hodene. Han ble ergerlig, men han nappet bort noen blader og satte dem i den fineste krystallvasen han fant.
Rosene var langt fra førsteklasses, men det var rosa roser på bordet for min mors skyld. Han visste at han hadde femdagers bytterett på dem, og han hadde tenkt at hvis de hang enda mer med hodene dagen etter, så skulle han jammen ta dem med seg tilbake til butikken igjen.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Dagen etter så i grunnen rosene litt friskere ut, noe pappa undret seg over, men han var fornøyd med det. Men det som ikke var til å tro, var at rosene sto der og blomstret og var så friske som bare det, dag etter dag, uke etter uke. Vi trodde ikke våre egne øyne. Pappa fylte stadig på nytt vann, og rosene trivdes. Pappa tok bilder av rosene og sendte til meg støtt og stadig. Det var ikke til å tro det som skjedde. Rosene sto der ikke bare uke etter uke, men også måned etter måned!
”Vet du hva, pappa?” sa jeg en dag. ”Jeg er sikker på at mamma gir de rosene energi, det er hun som holder i liv i dem.” Pappa var enig. Vi så ingen annen forklaring, selv om den forklaringen holdt vi for oss selv. Det var i slutten av oktober da pappa kjøpte rosene, og da det nærmet seg jul, så stod de fortsatt i vasen med hodene hevet og sugde vann.
Gjennom hele julen stod de der og ”var med oss”…
”Kanskje de holder seg helt til bryllupsdagen deres i februar?” sa jeg.
”Ja, kanskje det,” sa pappa og var blank i øynene.
På bryllupsdagen til mamma og pappa tikket det inn en mms på telefonen min, med bilde av rosene som hadde stått i vasen i hele 100 dager!
Det var bare ikke til å tro! Den lille buketten begynte å skrante nå, men den sto der som et vitnesbyrd om at kjærligheten klarer alt! Det var en fantastisk opplevelse for oss, som vi aldri kommer til å glemme.
Bare noen få dager etter hundredagers-dagen, kastet pappa rosene. De hadde gjort en glimrende jobb. Mamma var der med sin energi, og det var helt fantastisk! Hun hadde holdt liv i dem i 100 dager, helt fram til bryllupsdatoen. Det er bare helt fantastisk!
Når det er sagt, ingen andre rosebuketter har stått lenger enn en ukes tid. Men den første, den aller første etter mammas bortgang, den stod i 105 dager!
Lilla
Tips en venn på e-post