Denne dagen hadde det nettopp kommet mye snø, og det var en gnistrende, flott vinterkveld. Vi hadde god fart nedover en bakke, da vi plutselig fikk øye på en mannsfigur som gikk langs veien et stykke foran oss. Det så ut som han var kledd i en stor, vid pelskåpe, og vi kunne kjenne lukten av sigar. Vi undret oss litt over at en slik flott herremann var ute og gikk tur langs den veien så langt ute på bondelandet.
Veien gikk oppover der han gikk, og svingte svakt mot venstre bak et lite skogholt. Vi mistet ham av syne da han passerte skogholtet, men vi hadde tatt ham igjen ganske mye, så han var ikke langt foran oss. Men da vi passerte skogholtet, var han søkk borte! Vi undret oss veldig hvor han kunne blitt av, for det var jo ikke kommet noen biler forbi som kunne ha plukket ham opp. Ikke så vi noe spor på de åpne jordene eller ut i skogholtet heller, for det var jo det første vi kikket etter.
Etter den opplevelsen ble jeg interessert i det overnaturlige, og har opplevd flere ting i senere år også.
Jeg lurer litt på om jeg så samme mannen for fem-seks år siden også. Da et par kilometer unna, på en liten skogsvei. En annen venninne av meg har nemlig bosatt seg på et småbruk ikke langt fra mitt barndomshjem, og hun har en stall hvor hun leier ut stallplasser. En dag skulle jeg låne en hest av henne, og ri på tur sammen med to jenter som leide stallplass der. Jeg kjente ikke jentene fra før, og ikke hestene deres heller. Men jeg kjente hesten jeg lånte, og det var en trygg og stødig nordlandshest uten noen nykker. Vi la ut på tur og hadde det riktig så hyggelig. De andre hestene var en del større enn min hest og hadde lengre steg, så jeg red bakerst og prøvde å holde følge.
Da vi red inn på skogsveien, fikk vi øye på en mann som gikk et stykke foran oss. Vi lå etter ham en god stund, men plutselig skvatt min hest noe veldig og løp forbi de andre hestene. Jeg hadde ikke sjanse til å holde henne igjen, men fikk kontrollen igjen ganske snart. De andre hestene begynte å steile og bukke også, og et lite øyeblikk var vi opptatt av å roe hestene. Mannen var da ute av syne, men akkurat der og da hadde jeg glemt av hele mannen. Men, vel tilbake på stallen begynte jeg å gruble litt på hvorfor denne mannen kunne gå i samme tempo som store ridehester, for vi tok ham jo aldri igjen?
Jeg nevnte episoden for min venninne, og hun syntes det var rart at hesten skvatt og løp ut, for det pleide hun aldri å gjøre. Jeg snakket ikke noe med de andre rytterne om dette, men venninna mi nevnte noen dager senere at den ene hadde fortalt om hendelsen på akkurat samme måte som meg. Hun hadde også undret seg over at mannen kunne gå så fort, for vi så jo at han ikke løp. Og hvor ble han av?
Da jeg traff min bror en stund etterpå, fortalte jeg ham om denne episoden, og minte ham samtidig på det jeg opplevde på sparkturen den gangen. Han var meget interessert i å høre, for han hadde også sett en mannsskikkelse som bare forsvant, på den veien jeg så dette rare første gang. Broren min hadde riktignok kommet kjørende i motsatt retning, og sett mannen på toppen av en bakke. Da han selv kom på toppen av bakken, var mannen borte. Og det var åpne jorder på sidene, så ingen steder der å svinge av.
Vet ikke om det er samme ”person” vi har sett alle tre gangene, for han jeg så på rideturen hadde ikke pelskåpe. Men kanskje spøkelser kler seg etter årstiden de også, for det ville være rart om det eksisterer flere menn som forsvinner i løse lufta i det området?
Mira
Tips en venn på e-post
Slik blir 2024 for deg! Bestill et personlig årshoroskop (2018)