Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Kort møte i augustnatten

Augustdag. Sommeren er på hell. Hytteeierne har reist til byen igjen. September er like om hjørnet. Venter på å tre inn med sine vakre høstfarger.

Nå var det bare de fastboende og noen få pensjonister en kunne treffe. For de som hadde reist inn til byen med sine opplyste gater, hadde de siste dagene vært en deilig opplevelse. Det var som sommeren ikke ville gi slipp før den hadde tatt skikkelig farvel.

Slike varme augustdager og lune netter ble noe helt spesielt her nord. Det var som om himmelen ble ekstra klar og blå. Grønnfargen på trær og busker ekstra sterk. Blomstene utfoldet seg i all sin prakt, og summingen fra biene samt gresshoppens sang i åker og eng økte i intensitet. En mild fønvind smøg seg over vannet. Snart hit, snart dit. Det var som den ikke kunne bestemme seg om hvor den ville hen. Det speilblanke vannet fristet til å lage krusninger på, men det var så enormt. Lyden av de to som fisket fra en liten båt ute på fjorden lød klart og tydelig over vannet. Måkenes hese skrik blandet seg inn i koret. Det var ikke mange av dem nå. De fleste hadde flyttet inn til byens søppelplass. Sammen med disse lydene kunne du også høre en mer sjelden lyd. Det var lyden av et par årer som beveget seg i åregaflene. Inne langs med stranden gled en robåt sakte frem. Årene ble dyppet i vannet, et lite fraspark, så opp av vannet. Vanndråpene laget ringer på den blanke vannflaten. Alltid en ny ring. Så ble kroppen bøyd framover, og årene skar seg ned i vannet igjen. Det var et ritual som var innøvet gjennom generasjoner. Hennes far var nøye på slikt. Man skulle lære å ro på den riktige måten. Ikke spille med kreftene. Hvem skulle lære det nå? Fremme, der båten skar gjennom vannet, kunne du høre den muntre klukkingen fra bølgene. Noen ganger sakte, andre ganger raskere. Det var fønvinden som laget ekstra krusninger der båten gled frem mellom holmene.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Hun hadde tatt seg fri fra jobben noen dager. Trengte litt fred rundt seg. Ville søke etter et større perspektiv over livet og tenke over årene som hadde gått. Hvor var vel bedre enn en tur langs barndommens lykkelige stier? Årene ble senket rytmisk ned i vannet. Der var den viken som var formet av menneskehender. Hun dreide inn mot land. Båten skrubbet inn mot fjellet på den ene siden. så var det å komme seg fort frem, før den gled ut igjen, for å ta tak i noen tangkvaser inne ved land. Der var festet som var laget til hans båt. Hun fortøyet båten. - Det er mange år siden jeg var her for første gang, tenkte hun. - Den gangen var det bare bergnabber. Ingen hus. Det var lenge før han kom. Jeg var bare 8 år!

Hun fulgte stien som smøg seg fremover i flukt med landskapet. Nikket. Han hadde bevart det meste som det opprinnelig var. Stien munnet ut mot den naturlige åpne rydningen. Bortenfor var det bare stein, og det nakne svaberget som tilslutt stupte rett ned i fjorden. Dette var enden på den utstikkeren som så mange hadde bygd hytte på etter krigen. Hennes far var blant de første. Nå lå de der tett i tett. Bare her ut var det ingen i nærheten som en kunne se. Han var forutseende den gangen og kjøpte opp et stort område. Alle sa at det var bortkastede penger. Ingen ville bygge der ute likevel. Nå er det mange.

Hun går fremover. Setter seg på en stein og lar den svake vinden ruske i sitt hår. Stryke mykt over hennes kinn, som en varsom hånd. Tiden i dag blåser bort. Årene forsvinner, og tankene går tilbake til barndommens år. Hun ble 15 år den sommeren de møttes. Han var 29 år.

I går, i dag og i morgen er borte. Tiden er alt. Det er som hennes kropp har forlatt jorden og svever. Lukten fra sjøen, vindens visk, fuglenes sang i trærne, og suset fra furuskogen er i henne og om henne. Slik blir hun sittende. Solen går ned, og skumringen kommer sigende.  Da fornemmer hun at hun ikke er alene. Sakte dreier hun på hodet. Der, ved foten av to mektige furuer, står han. Litt uklar. Mørk i huden som alltid, av et liv ute i skog og mark. Værbitt i ansiktet, slik hun husker ham fra de siste gangene de møttes. At han egentlig ikke skulle være her, det sanser hun, men hun aksepterer hans tilstedeværelse slik den var. Alt annet er uvesentlig. Sakte reiser hun seg og går ham i møte.

- Vel møtt i en ØNSKEDRØM, min elskede! Hans stemme var som en del av suset fra furuskogen. Fylte henne med usigelig glede. De hvite tennene lyste i mørket under trærne. Han åpnet armene, og hun gled inn. Endelig. Det var som å bli omfavnet av den varme sensommernatten. Hun følte seg fri og ung igjen. Som om hun hadde fått sommerfuglvinger på. Forsiktig tok han hennes hånd og ledet henne lenger inn i skogen. På et leie av mose og furugrener seg de ned. Gleden og lykken var så intens at den ville sprenge seg ut av kroppen og legge seg som et lys omkring dem. - Visste du at jeg har elsket deg siden jeg var 15 år? sa hun. - Jeg har elsket deg nesten like lenge, men du var bare et barn. Jeg foraktet meg selv. Fornektet mine følelser og ventet på at du skulle vokse opp. Da jeg fikk høre at du hadde giftet deg, raste min verden sammen. Senere giftet jeg meg, men hun fikk aldri mitt hjerte.  Jeg levde på sommerminnene om våre korte, tilfeldige møter. På butikken eller langs stranden. Da du ble alene, var jeg bundet. Aldersforskjellen var nesten visket ut, men jeg hadde ved min handling forspilt sjansene. Ingen hadde i alle disse årene tatt din plass i mitt hjerte.

- Om jeg bare hadde visst! Meget kunne vært annerledes da! Det var en dyp sorg i hennes stemme.

- Jeg bar på et savn. Jeg hadde aldri fortalt deg at jeg elsket deg.  Dette at du gikk og bar på samme følelse førte oss sammen i dag. Nå kan jeg få fred.

Slik satt de. Hun med hodet støttet mot en trestamme. Han med hodet hvilende i hennes fang. Etter hvert forstummet stemmene, og mørket omfavnet dem. Han reiste seg opp. Strøk over hennes kinn, smilte ømt og sa: - Adjø, min elskede. Vi møtes igjen. Og husk, jeg vil alltid være nær deg.

Under søvntunge vipper ser hun ham forsvinne inn i mørket. Like etter sov hun fast.

Solens spill gjennom trekronene vekket henne. Hun ligger der, fryser. Var det en drøm eller virkelighet? Blikket glir rundt i landskapet. Stanser ved siden av på leiet. Der var det tydelig et avtrykk av et annet legeme som hadde ligget tett inn til hennes. Hun stryker med hånden over. Ville minnes. Hun kjenner noe kaldt og glatt. Løfter opp hånden, og der, mellom hennes fingre, skinner det i et gullsmykke. En plate hvor navn, fødselsår og blodtype var risset inn. Hvordan det var kommet dit, og om det hadde ligget lenge ute i naturen, det visste hun ikke, men det var det samme som hun mange ganger hadde sett rundt hans hals.

Med rak rygg og løftet hode går hun ned til båten. Hun knuger smykket hardt, så det skar seg inne i håndflaten, i et fåfengt forsøk på å gjenskape smerten hun følte den dagen for 5 år siden. Dagen hun leste hans dødsannonse i avisen. Nå har atter en ny dag begynt. Den første av mange.

Elin N.

PS. Historien er ikke sann, men kom til meg i en drøm, eller var det en ønskedrøm?

Tips en venn på e-post