Men noe holdt meg stadig tilbake. Tiden var liksom ikke inne til å gjøre den store forandringen det ville bli å flytte. Jeg grudde fælt til denne prosessen idet jeg ikke hadde klart for meg hvor og hvordan mitt nye bosted skulle være.
Fastlegen min på den tiden befant seg i en annen bydel enn der jeg bodde. Etter et besøk der, fikk jeg for meg at jeg skulle ta en omvei med bilen heim og dermed spare både bompenger og parkeringsavgift ved å stoppe ved denne bydelens apotek. Som tenkt, så gjort!
Den gang leverte man resept og ventet en tid på ekspederingen. Imens gikk jeg ut i korridoren og så solen flomme ut fra et kontor hvor døren sto på vidt gap. Jeg ble på et vis styrt dit, og ble umiddelbart dyttet i ryggen slik at jeg tumlet over dørstokken og inn i dette rommet. Det viste seg å være stedets borettslag som hadde kontor der. På et bord lå en salgsmelding om rekkehus til salgs.
Før jeg rakk å si et eneste ord, ivret en blid kontordame for at jeg burde se denne leiligheten straks, da den ennå var usolgt etter visning dagen før. Boligen lå like ved, og jeg fulgte oppfordringen og traff familien som skulle selge. Jo, hit ville jeg flytte. Prisen var overkommelig, og med landlige omgivelser og alle fasiliteter like ved, var det ingen tvil.
Kontakten med megleren resulterte i at salg av min enebolig, som var attraktiv for mange, og kjøp av rekkehus, kom i stand i løpet av få dager.
2 uker senere kunne jeg glede meg over en solrik bolig med utmark like ved, et bosted med sjel, og over all forventning en akkurat passe hageflekk for meg.
Slik slapp jeg lett fra budrunder og den usikkerhet og spenning som følger med. Jeg er takknemlig for at den usynlige hjelperen ga meg et dytt i ryggen denne dagen. Noen ganger lønner det seg å ta en omvei.
Hilsen G.
Tips en venn på e-post