Det jeg skal fortelle om nå skjedde på julaften for fire- fem år siden, på vei til den årlige julemiddagen hos pappa. Siden han virket litt ekstra travel akkurat dette året, tilbød jeg meg å ta turen innom graven til mamma for å tenne gravlys. Det satt han veldig pris på, selv om han vanligvis syntes det var hyggelig å gjøre det selv.
Idet jeg går inn porten til kirkegården, ser jeg det jeg antar er pappa ved graven til mamma. Det ser ut til at han ligger på knærne og brer over graven med granbar. Jeg kjente at jeg ble litt irritert over tanken på at han kanskje hadde blitt litt gammel og surrete, for jeg hadde da sagt så klart i fra at jeg skulle reise innom grava.
Idet jeg går nærmere, ser jeg at det ikke kan være pappa, for det ser ut som en kvinneskikkelse, og ikke er det ved graven til mamma heller, men to-tre graver bortenfor.
Og det er nå det rare skjer. Etter hvert som jeg går nærmere, blir skikkelsen mindre og mindre, og armbevegelsene avtar. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det er akkurat som om skikkelsen skrumper sammen som en ballong og forsvinner ned i bakken.
Dette var så absurd at jeg ikke rakk å bli redd. Jeg husker at jeg faktisk tenkte: ” Ok, så den forsvant bare, ja. Jaja.” Jeg gikk til mammas grav og tente lyset, men jeg tok meg ikke så lang tid til ettertanke som jeg vanligvis gjør. Heldigvis, får jeg kanskje si, er dette den eneste gangen jeg har sett noen bare forsvinne rett foran øynene mine. Og i ettertid har jeg bare besøkt kirkegården i god tid før solnedgang.
Lin
Tips en venn på e-post