Startsiden partner

Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Opplevelse: Det Mørke Slott, Harastølen, Luster Sanatorium

Jeg har lenge hatt en dragning mot gamle steder. Det være seg fraflyttede gårder hvor kaffekopper fortsatt står fremme, gjengrodde seterbruk hvor redskap ligger henslengt, en bilkirkegård i Sverige hvor hundrevis av biler er i ferd med å bli tatt tilbake av naturen - eller et nedlagt sanatorium i forfall.

Tekst og foto: Anlaug Bergan Johansen 

Første gang jeg hørte om Harastølen var via fotointeresserte venner. Vinteren 2017 ble jeg med en venninne til en av de nedlagte bygningene på Lier mentalsykehus. Jeg ble betatt av både stedet og historien som strømmet ut fra veggene. Ønsket om å se Luster sanatorium ble vekket for alvor den dagen. Ikke ante jeg da at jeg i løpet av samme år skulle besøke Harastølen to ganger. 

Jeg liker å tro at det er mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med det blotte øye. Jeg har hatt noen små opplevelser som styrker den troen. Uansett føler jeg at jeg har mye mer kontakt med historien som finnes på ethvert sted etter at jeg oppdaget fotogleden.  Gjennom objektivet på kameraet ser jeg på en annen måte, lytter og lukter mer og føler meg mer åpen. Kameraet har blitt en døråpner, og på min jakt etter fotomotiv får jeg stadig nye opplevelser.  

Sommeren 2017 møtte jeg og min mann Tommy Johansen vår venninne Unn Tove Lind i Sogn og Fjordane. Dagen etter var tre fotovenner på vei opp gjennom gammel skog, langs en svingete og bratt vei.  

 

Da skogen omsider åpnet seg så vi rett opp på den overveldende og historiske bygningen Harastølen, Luster sanatorium. 

De siste 5 år hadde to unge menn vært bosatt der oppe. Via deres Facebook-side hadde vi avtalt en omvisning med Hågen Ude. Vi var ute i god tid, og rakk å se på omgivelsene før visningen startet. Vi ruslet sakte inn på gårdsplassen da tiden nærmet seg.  

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

 

Jeg bråstoppet da jeg hørte en klokkeklar sang som fylte gårdsrommet. Lyden steg opp gjennom hele det monumentale bygget og strømmet ut til oss som stod og ventet. Jeg fikk både gåsehud og åndenød av øyeblikket - og teksten i salmen: 

«Som en brudgom til sin hjertens kjær, som en konge til sitt land. 
Som en vokter til det mørke slott, som en kilde full av vann 
Som tok deg opp til sin åpne flokk, 
Som en hyrde til sin hjord. 
Slik er du Gud, mot meg.» 

 

Så steg vi inn i det mørke slott, og jeg var fortapt. Av forfallet, storheten, historien og historiens sus. Susen som fulgte meg lenge etter at jeg hadde reist derfra. 

Hågen geleidet oss trygt og humoristisk gjennom bygget. Vi fikk høre om stedets historie, og personlige historier han hadde fått høre av besøkende.  Han formidlet alt med stor innlevelse på sin syngende trønderdialekt, og la egentlig ikke opp til at vi skulle føle frykt.  

Kanskje en smule skrekkblandet fryd, men det hører jo med i Norges visstnok mest hjemsøkte bygning.  

Enkelte steder var forfallet gått så langt at det var hull i gulvene gjennom flere etasjer. De to vokterne hadde derfor satt opp sperringer flere steder. Alle innganger er stengt utenfra etter at de fikk tillatelse fra dagens eier Tinfos om å bo der, og ta seg av de viktigste gjøremål som dukker opp i et gigantisk bygg i forfall. Allikevel kan man aldri være sikker på om noen prøver å ta seg inn uten lov.  

Vi betalte for omvisningen, og en liten sum i tillegg for å kunne fotografere fritt en stund etterpå. 

På grunn av nevnte hull i gulvene, rotet jeg meg bort flere ganger. Selve bygget er på 3 etasjer og kjeller. Derfor ble det litt opp og ned og frem og tilbake for å finne igjen rom jeg ønsket å oppsøke igjen alene. 

 

Helt fra jeg var liten har jeg hatt en stor motvilje mot kjellere. Særlig de med vinduer, eller dører med vinduer. I voksen alder har jeg stor sans for vinduer. Og økende sans for kjellere. På Harastølen bare måtte jeg ned i kjelleren igjen. Selvfølgelig alene. Fotografer går ikke samlet på slike steder. Man vil jo ikke vise de andre hva slags motiver og vinkler man velger. 

 

Det var naturlig nok noen mørke kroker og lite lys. Jeg kjente allikevel ingen frykt. Men i gamle dagers undersøkelsesrom hadde jeg en rar opplevelse. Jeg var på vei inn i rommet for å fotografere stolen og andre elementer. Men jeg kom ikke lenger enn til dørkarmen. Det var som om en usynlig vegg møtte meg midt i panna. Føttene var klare til å fortsette inn i rommet, men det var ikke mulig for meg å flytte bena. Så jeg respekterte energiene i rommet og beveget meg sakte baklengs ut i gangen igjen. Jeg kan ikke forklare det, men uviljen som møtte meg var heftig der inne. 

Flere ganger kjente jeg bokstavelig talt at noen pustet meg i nakken. Da jeg snudde meg, var det ingen der. 

Det er ingen tvil om at det sitter mange energier igjen i slike bygg. Folk opplevde sorg og tragedier. Smertefull behandling både fysisk og psykisk. Tuberkulose-tiden var lang og vond. Det var pasienter med psykiske lidelser som enten ble kurert eller ble der til de døde. Noen historier endte godt, men evigheten varte ikke like lenge for alle.  

Fra 1995 var Harastølen ikke i bruk - før de to fikk tillatelse til å bo der og ta vare på stedet i den grad det var mulig uten penger.  

 

De har blant annet felt mange trær slik at man igjen kan se den fantastiske utsikten over fjorden og bygda. Jeg kan innrømme at dette var ett av rommene hvor min gåsehudfaktor av en eller annen grunn var synlig til stede.  

Da jeg ble spurt om å bli med dit igjen utpå høsten, var jeg ikke vond å be. Derfor befant jeg meg atter i Luster sammen med min venninne. På vei opp tok vi med oss vår eminente guide fra sommeren. Hågen kom rett fra sen sommerferie. Han avsluttet den med en stopp i Bergen og filmvisning om Luster. I mangel av andre befordringsmidler kjørte vi derfor noen kilometer tilbake og tok med oss Hågen på vei opp til Det Mørke Slott. Man sier at den ene tjenesten er den andre verdt. Veien opp til Stølen var i løpet av høstens regnskyll blitt meget dårlig. Store hull og groper som kommunen ikke var interessert i å utbedre gapte mot oss. Så den blide guide endte med å forsere noen potetrender med frøken Linds lave bybil - siden ingen av oss damene hadde lyst til å ødelegge bilens understell. Hågen fikset det med stoisk ro, uten å blunke og med understellet intakt. 

Denne gang følte jeg at jeg hadde god tid og var mer forberedt. Men faktisk ble jeg enda mer bergtatt ved dette besøket. Siden vi kjente til byggets største farer ruslet vi rundt alene. I undersøkelsesrommet i kjelleren ble jeg igjen stoppet i døra. Jeg fikk ikke audiens i dette rommet, og egentlig føltes det som en lettelse. 

 

På vårt besøk om sommeren var jeg i laboratoriet med og uten guide. På denne høstdagen var jeg der igjen alene. Da jeg møtte min venninne etter våre private fotorunder, spurte hun om jeg visste hvor det var, så jeg viste villig vei. Da vi nærmet oss gikk hun foran og jeg etter. Hun bråstoppet i døren og jeg rett bak henne. Lukten av nafta, eter og andre medisiner var så intens at vi begge hostet og brakk oss før vi rygget tilbake. Jeg tok sats og forsøkte på nytt. Lukten var like overveldende ubehagelig. Flasker og krukker som stod der inne er av nyere dato og uten innhold. Så hvor den sterke lukten kom fra er et mysterium. 

Foto: Tommy Johansen

Jeg har duften og synet av muggsopp på veggene friskt i minne, det samme med forfallets sorg og historien i bygningen. Jeg hadde åndenød, tung pust, gåsehud og kroppshår i stram giv akt. Jeg ble aldeles betatt, bergtatt og sorgfull. Og jeg har en uforklarlig sterk trang til å besøke stedet igjen. 

Nå er det meldt om interessenter som vil investere ufattelig mange millioner for å gjøre Harastølen om til hotell. Jeg håper det blir en realitet. Og jeg kommer gjerne tilbake som hotellgjest.  

Jeg ville helst leid det som var «hula» til Hågen i 5 år. Men han fortalte meg nylig at en av hans klarsynte gjester har sagt at all negativ energi er forsvunnet fra rommet etter at han har bodd der. I det rommet som visstnok var mest hjemsøkt tidligere.  

Jeg tviler på at det blir gjesterom i kjelleren – så da får jeg leie ett av de rommene jeg fikk høyest ståpels i på loftet, der hvor sjalet ligger i vinduskarmen. 

 

Tusen takk for en uforglemmelig og fantastisk omvisning, Hågen Ude, Vokter av Det Mørke Slott. Den tittelen synes jeg du fortjener etter å ha tilbragt godt over 1000 netter i det som visstnok er Norges mest hjemsøkte bygning. Jeg kan hverken bekrefte eller avkrefte om den er det. Men jeg hadde definitivt mange spennende timer der. Det er utvilsomt mange usynlige energier igjen. Og jeg må helt klart tilbake om det blir hotell. 


FAKTA:

Harastølen, Luster sanatorium i Sogn og Fjordane ble brukt tiltuberkulosehjem, psykiatrisk sykehus ogasylmottak. 

I 1896 vedtok styret forSt. Jørgens HospitaliBergenå bygge et sykehus for «fattige tæringssyke i Bergens stift». Harastølen ble åpnet 2. november1902. Ved åpningen hadde sanatoriet 96 sengeplasser. I1924 ble det utvidet til 120, og i1950til 150 sengeplasser.  

Sanatoriet er plassert i fjellsiden 500 meter over havet. En årsak til plasseringen var det gunstige klimaet inne iLustrafjorden. Man var tidlig klar over viktigheten tilvannkraft, og Luster sanatorium hadde en av de første privatevannturbinenei Norge. 

Fra dampskipskaien iLustergikk det en elektrisktaubaneopp til sanatoriet. En sju kilometer lang vei med tretten hårnålssvinger førte også opp til Harastølen. Taubanen var i drift fram til starten av 1990-tallet. På grunn av beliggenheten og smittefaren, var det et eget samfunn på Harastølen, og institusjonen var selvforsynt med strøm fra vannturbin. Etter hvert kom overlegebolig, søsterbolig, familieboliger for fyrbøter og gartner, kapell med likhus, poståpneri, vaskeri, ishus og stall. Jacob Kjøde m.fl. fraBergen donerte i1937et eget filmfremvisningsapparat, og det var kinokveld en gang i uken. Biblioteket hadde 17 000 titler. Institusjonen hadde også eget grisefjøs, og da kostholdet skulle øke pasientenes vekt, sørget man for at grisene hadde et ekstra lag med spekk.  

Like etter2. verdenskrigkom medikamentetstreptomycin, som praktisk talt utradertetuberkulosen og grunnlaget for driften. Bygningen ble deretter brukt som psykiatrisk sykehus. Fra1991sto Harastølen igjen tomt.  

Et par år var Harastølenasylmottak for flyktninger fra det tidligereJugoslavia. Siden asylmottaket ble avviklet, har det ikke vært aktivitet i bygningen.  

Fra 1999 eies Harastølen av bedriftenTinfos. 

Høsten 2017 rapporterte media at interessenter ønsket å kjøpe anlegget for å utvikle det som reiselivsbedrift.  

Kilde: Wikipedia 


Anlaug har egen blogg: 
Fotokjerringa.blogg.no              

Er lidenskapelig opptatt av foto: naturmotiv, gamle steder, historien bak, mennesker jeg kjenner og mennesker jeg møter. Jeg deler bilder og historier om det jeg finner langs min vei. Du vet, jeg fant, jeg fant. . .