Startsiden partner

Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Møt heksene i magiske Oslomarka

– For over 100 år siden kunne du treffe på både huldra og underjordiske i marka. En fjellrabb ble fort til et troll. Rasling i buskene var ei hulder som lusket, forteller Even Saugstad fra Oslo, som bestemte seg for å gi ut en bok som formidler hva folk har hørt og opplevd i marka gjennom de siste 200 årene. I boken «Mystikk og overtro i Oslomarka» tar han deg med på en reise hvor du møter nisser, troll og huldre.

Tekst: Ingrid Stephensen. Tegninger: Elise Otterlei

Det er en kald formiddag i februar med snø og kraftig vind da jeg er på vei til å møte mannen som i mange år har utforsket naturen rundt Oslo. Even hilser varmt på meg.

- Jeg er født og oppvokst i Oslo. Som liten gutt ble jeg hver søndag tatt med på tur i marka av mine foreldre. Tidlig ble jeg glad i å være ute i naturen. Sinnet faller til ro. Du merker stillheten, det er som om naturen snakker til deg, sier Even som i ung alder ble helt avhengig av å ferdes i naturen.

Even Saugstad har i boka levendegjort møter med hekser, troll og huldre. Han bærer alltid amuletten på seg når han holder foredrag om temaet. Foto: Ingrid Stephensen

Mystiske historier
Så stor var interessen at han og samboeren Irene Asphaug i 11 år drev Sandbakken markastue i Østmarka.

- Der traff vi mange mennesker som fortalte hva de hadde opplevd eller hørt. Og jeg fikk ideen til å presentere historiene kvelden i måneden på fredag den 13. Vi kalte kvelden for mystikk og overtro, og vi lurte veldig mye på om noen ville finne veien til oss. Det er tross alt en kilometer å gå fra parkeringsplassen. Men foredraget ble en suksess. Jeg husker spesielt godt en gang da rundt 100 mennesker kom for å oppleve en kveld med magi. Mange sto i kø utenfor. Jungeltelegrafen gikk, og svært mange mennesker kom hver gang vi arrangerte mystikk-kvelder. Etterpå fortalte ofte enkelte mennesker meg hva de selv hadde opplevd eller hørt gjennom flere generasjoner. Slik ble ideen tent til å samle alle disse historiene og presentere dem i en bok, forteller Even. Han brukte 12 år på å samle stoffet. Boken «Mystikk og overtro i Oslomarka» ble gitt ut på fredag den 13.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Trolske landskap
- Fredag den 13. er for meg en god dag. Jeg har aldri opplevd noe negativt den dagen. Tvert imot. Jeg har alltid hatt gode opplevelser. For hundre år siden var det ikke underlig at folk lot seg skremme av tegn og uforklarlige hendelser. Da hadde man ikke strøm eller briller til å se landskapet eller tingene rundt seg. Fantasien fikk fritt spillerom. Å leve i marka preget de som bodde der. De trodde på en parallell verden befolket av underjordiske, forteller Even og fortsetter:

- På slutten av 1800-tallet var Oslomarka full av folk. På mange husmannsplasser var det fastboende, og marka var arbeidsplass for tømmerhuggere og jegere. I skumringstimen, da det begynte å bli så mørkt at det kunne være vanskelig å se, men ikke så mørkt at man tok seg råd til å tenne parafinlamper og stearinlys, kunne praten gå livlig i seterhuset og i husmannsstua. Historier ble fortalt i tussmørket ved bålet og i de enkle tømmerhoggerkoiene. Historiene ble i neste omgang fortalt videre. Mye av uforklarlige fenomener og hendelser ble forklart med inngripen fra tusser, troll, huldra eller nissen, sier Even, som er levende opptatt av hvordan det enkle livet i marka for over hundre år siden formet folkene der.

 

Troen på en parallell verden
- Mange av observasjonene av huldre skjedde kun hundre år etter at den siste heksa ble dømt til døden her i landet. Troen på en underjordisk verden fylt med overnaturlige skapninger holdt seg lenge. Blant kullmilebrennerne på 1700- og 1800-tallet var det viktig å holde seg inne med de underjordiske og med Gud og djevelen for å få mila til å brenne godt og riktig. Alle visste at de underjordiske hatet prat om Gud og Jesus. Bare det å si «I Jesu navn» eller sitere noen linjer fra Bibelen var gjerne nok til å få de overnaturlige vesenene til å forsvinne, sier Even som har funnet ut at enkelte hendelser har skjedd nøyaktig på samme sted 150 år senere.

- Det var ikke bare for 150 eller 200 år siden at man kunne komme ut for mystiske ting i marka. Det kan man i våre dager også. Som da Lillian Røss i 1998 fikk se et merkelig syn, det samme synet noen tømmerhoggere også hadde sett i 1885, forteller Even.

Fra boken:
Lillians opplevelse: «Jeg så et stort, gult jorde foran meg der vannet og myra skulle være. Det så akkurat ut som på høsten når kornet er skåret, med gule stubber. Oppe i lia, på åsen ved enden av jordet, lå to hus, et våningshus og et uthus. Men i disse traktene skulle det ikke ligge noen hus ved Kløfttjern. Det visste Lillian, men hun tok likevel en ekstra sjekk med kartet. Det bekreftet hva hun mente; intet hus i området. Like fullt – den spreke pensjonisten så både hus og dyrket mark.»

- Det som virkelig gjorde Lillians historie interessant er en artikkel i Morgenposten for 19. januar 1935 under overskriften «I tømmerfløyten for 50 år siden» der det ble beskrevet et nesten tilsvarende syn omtrent på samme sted.

Even med amuletten. Foto: Ingrid Stephensen

Hendelsen gjentok seg
Lillian ble beroliget av å lese om den over hundre år gamle historien som ble opplevd ved Steinsjøen, bare en snau kilometer fra Kløfttjern hvor hun hadde hatt sitt merkelige syn. Hun lot seg heldigvis ikke skremme fra nye turer i Østmarka, sier Even som selv ikke har hatt merkverdige opplevelser i marka. Men rundt halsen hans henger en stein med en lærrem.

- Er det en amulett? spør jeg.
- Ja, jeg fikk den av en annen markaforfatter, Sigurd Senje. Han hadde den alltid på seg. Da han døde, ga enken hans den til meg. Det var Sigurds ønske at jeg skulle bære den rundt halsen. Jeg har den alltid på meg når jeg skal holde foredrag om temaet eller snakke om min «mystikk og overtrobok». Den gir meg trygghet. Det kjennes godt å ha den på seg.

- Da er du jo åpen for opplevelser som ikke kan forklares?
- Jeg har et åpent sinn og synes mystiske hendelser er spennende, svarer Even, som også er fengslet av en annen historie.

 

- Det var med skrekkblandet fryd man omtalte hundra i gammel tid. Hun ble omtalt som både hjelpsom og vakker, men også slem og stygg. Seterjenter, gjetergutter, tømmerhoggere, kullbrennere, jegere og fiskere. De fleste hadde et forhold til huldra for 150–200 år siden. Om de ikke hadde truffet denne kvinneskikkelsen selv, hadde de helt sikkert hørt om noen som hadde sett henne. Flere hadde sett huldra ved Svartkulp nær Sognsvann. Også ei kone fra Kampen i Oslo som var på bærtur i Nordmarka sammen med mannen sin på slutten av 1800-tallet.

Fra boken:
«Det var en gang oppe ved Svartkulp. Mannen min hadde gått litt i forveien, han. Da je kom etter, så sto’n og snakka med et kvinnemenneske, og hu var så gjennom vakker at a ikke kunne være vakrere. Lys var a, og et blått bobinettstørkle med roser på hadd’a på huet, og blårannete kjole, og den satt som’n skulle vært støpt om a. I handa hadd’a ei kørj så stor så full av store, deilige jordbær. Så gikk je framte, jeg, for å se å detta var for ei, og med det samme je strauk forbi dom, så hørte je mannen sa: - Er frøkenen alene i marken? Og så svarte a: - Nei, det er mange ta oss. Da blei je så ærj, jeg, for all den vakre bæra, at je kunne ikke bærje meg. - De fordømte Borrebækktøsene, som skal ligge her og plukke opp bæra for oss fattigfolk! - Du kunne tagn stille, du! Så kanskje vi kunne fått veta no, sa’n. For han skjønte nok å det var. Men så fikk vi se en svart sau borti åsen. Da blei vi så lei oss at vi torde ikke væra der lenger, for vi visste at det ikke fantes noe sau på de kanter».

 

Mange har sett huldra og gjenferd
- Det er mange som har sett huldra flere steder i marka rundt Oslo. På Myrsetra øst i Østmarka, i Enebakk, hadde flere sett huldra og nissen også. Her bodde en dame som het Eli Marie Hansdatter og gikk under navnet Troll-Eli på 1700-tallet. I dag er det flere jeg kjenner, som merker en trykket stemning der. Det er akkurat som om det ligger noe tungt over stedet, sier Even og legger til:

- For noen få år siden var en del speidere fra Oslo på tur til Røverkollen i Lillomarka. Der erfarte de at rare opplevelser og mystiske syn ikke bare er noe som dukker opp i eventyr og bøker fra gamle dager. Speiderne hadde slått leir og etablert en leirplass like ved toppen. I grålysningen søndag morgen var førstemann, Bjørnar, ute av posen og forsøkte å få fyr på bålet. Bjørnar merket med ett at han ikke var alene ved bålet. Det var også en gammel kone der. Bare noen få meter fra ham, og godt synlig også for de andre som fortsatt lå i soveposene, sto hun iført en grå kappe og med langt, grått hår. Bjørnar ble helt skrekkslagen. Hvor kom denne dama fra, og hvorfor dukket hun plutselig opp på plassen speiderne hadde slått leir? Da kona oppdaget at gutten så på henne, forsvant hun opp i åsen på bare noen sekunder. Spor etter kvinnen var heller ikke å se i rimlaget på bakken som var kommet i løpet av natta.

Even fortalte at da guttene pakket sammen for å dra hjem, kom det en turgåer med hund opp til dem.  - Hunden var tydelig skremt av et eller annet og ville bort fra stedet. Før speiderne fikk fortalt om opplevelsen, spurte mannen: - Har dere virkelig turt å overnatte på dette stedet? Han fortalte at hunden hans alltid var engstelig og holdt seg tett inntil eieren når de var på tur her. Til slutt fortalte han at man kunne møte et gjenferd. En gammel dame med langt grått hår gikk igjen nettopp på denne plassen.

Flere mennesker har gjennom årene tatt kontakt med Even for å fortelle om sine uforklarlige opplevelser i marka rundt Oslo. - Vi lever i en moderne tid med digitale medier og annet utstyr. Likevel er ganske mange mennesker åpne for mystiske opplevelser. Å samle historiene har ført meg på en reise inn i det ukjente, sier Even Saugstad.

Fotos: Trygve Christensen og Lars Maanum

Troll og hulder – på kartet og i terrenget

Overtro og underjordiske har vært opphav til mange navn i Oslomarka. Stedsnavn som begynner på «Troll» finnes det et tjuetall av i marka, mens huldra har gitt navn til nesten like mange steder.


Fakta om forfatteren

Even Saugstad er utdannet typograf, men har siden 1991 jobbet med journalistikk og informasjon. Han driver sitt eget lille forlag « Frie Fugler Forlag» og har blant annet gitt ut bøkene:

Mystikk og overtro i Oslomarka
Sarabråten – godset i skogen
Hilsen fra Oslomarka
Byoriginaler og personligheter i Oslo

Nærmere informasjon: www.frie-fugler.no


Foto: Adobe stock

HULDRA LEVER VIDERE I FOLKETROEN

I norsk folketro og i sagn defineres en hulder som en kvinnelig vette som lever i berg og under bakker. Du kan treffe henne i fjellet eller i skogen. Huldra er ung og vakker, ofte med langt gyllent hår, men det karakteristiske er at hun har kuhale. Huldra er kjent for å lokke og bergta mannfolk.

Av Kari Flaata Halling

Mange historier forteller om unge, ugifte menn som blir forelsket i huldra. Noen ganger blir de med henne inn i berget, der hun bor sammen med huldrefamilien sin. Familien er rik og har hester, kuer og sauer. Det er godt å bo inne i berget, for der er det nok mat og fine klær. Likevel er det farlig å bli der for lenge. Da kan ikke gutten komme ut igjen og må bo der hele livet. Han blir bergtatt, heter det i historiene. Dessuten er huldra god og snill bare hvis gutten er snill mot henne. Hvis han behandler henne dårlig eller ikke vil ha henne lenger, forandrer hun seg og kan bli til ei stygg kjerring.

Samliv med huldra
Peer Gynt måtte svare for den ungen han hadde fått med huldra. Nå har den fagre jenta han møtte blitt et «hespetre» som står fremfor han og krever han til regnskap. Og ungen slekter helt klart på den avskrekkende mora.

Det er ikke bare for en mann å stikke av fra ansvaret for sin ungdomssynd, for huldra vil komme til å henge etter ham all hans dag. Og den som avslår hennes tilbud, kan risikere senere å måtte slite med kroppslig lyte, for eksempel pukkel på ryggen.

Men det skal sies at i mange huldrehistorier går det bra mellom gutten og huldra. De gifter seg og lever lykkelig sammen som to vanlige mennesker, i alle fall så lenge gutten er god mot henne. Som regel blir huldra akseptert av de andre i bygda. Noen av historiene forteller også at huldra mister halen sin når hun gifter seg i kirken.

Barna som blir resultat av et slikt blandet ekteskap er på alle måter menneskebarn, men de har gjerne evner som andre ikke har. De kan se det som andre ikke kan se, haugfolk og den slags, men også det som skal hende i framtida. Så den som er synsk, har nok ganske sikkert ei hulder i slekta!

Tømmerhogger og hulder med hale bak. Tegning fra svensk eventyrsamling, utgitt 1882. Illustrasjon: Wikipedia

På setra
Huldrefolk hører særlig til setertradisjonen. De har kyr som er svært gode. Huldrene er musikalske, og mange spelemenn lærte av huldrespel, huldreslått og huldrelokk.

Skogfrua eller Skogsråa, som huldra også blir kalt, er ikke bare på mannerov. Hun hjelper på rett vei den som har gått seg vill i skog og mark, og hjelper jegeren til å finne viltet. Opp gjennom tidene har mange sett ukjente bølinger med usedvanlige feite og fine kuer. Da var nok huldra aldri langt unna. Men hun vil helst ikke vise seg for folk uten at hun har noe å oppnå med det.

Når det var påkrevd, kunne huldra vise seg som en god nabo for seterjentene. I hvert fall hvis seterjentene selv hadde vist litt velvilje ovenfor huldra og hennes ætt.

På flyttedagen fra setra skulle det stå igjen gjestebudskost på bordet, som velkomsthilsen for huldra som flyttet inn for vinteren. Når de om våren kom tilbake med krøttera, skulle det helst i seterfjøset finnes en ledig bås reservert for huldrekrøttera.

Danset med huldra
Anders Underdal, faren til Margit Sandemo, ble kalt Huldrekongen. Han trodde på de underjordiske og huldrefolket, på magien som skjulte seg i naturen, og som av og til kunne åpenbare noe man aldri hadde sett eller hørt før.

En lørdagskveld på setra Huldrehaugen hadde naboer kommet for å hygge seg og danse. Anders fikk øye på ei jente han ikke hadde sett før. Han trodde at hun var på besøk på en av setrene. Hun var høy og slank, kledd i brunrødt skjørt og silkebluse og hadde to gule fletter. Anders bød opp jenta til dans, og de formelig svevde rundt på gulvet. Da musikken stanset, takket han for dansen. Plutselig var jenta borte. Da han spurte de andre hvem jenta var, fortalte de at han hadde danset alene. Anders var klinkende edru.

- Da skjønte jeg at jeg hadde danset vals med huldra i Grunke, skal han ha fortalt.

Strikkende hulder fra Theodor Kittilsens Troldskab.

Byttinger
I historiene viser huldra seg for menneskene på godt og vondt. Hun kan få deg i ulykke eller hun kan hjelpe og trøste. Huldra stjeler også barn eller bytter dem mot sine egne. Disse barna ble kalt for byttinger.

Dersom barn hadde pådratt seg sykdommer som ikke kunne helbredes, eller var født funksjonshemmet, så ble det forklart med at de var bortbyttet av huldra eller andre underjordiske.

For å finne ut om ungen var en bytting eller ikke, fantes ulike metoder. Disse gikk alle ut på å få ungen til å røpe seg på et eller annet vis, for eksempel at den skulle si alderen sin, eller gjøre ungen så nysgjerrig at den tok i bruk «umenneskelige» midler for å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet.

Ei kone hadde mistanke om at barnet hun hadde liggende i vogga var en bytting og ikke hennes eget barn. Når hun sang salmer for å roe denne slukhalsen av en unge, skreik den verre enn verst. Ingen av de andre ungene hennes hadde oppført seg slik. Så ville hun teste ungen. Hun satte ei tom snelle på rokken, satte seg inntil, og begynte å trå med foten. Men ull hadde hun ikke, og noen tråd ble det da heller ikke som gikk inn på snella. Da hørte hun tydelig fra vogga: «Nå har jeg levd i 700 år, men aldri har jeg før sett noen slite snelle uten at tråd gikk på.» Dermed var den saken grei.

Opprinnelsen
Folkloristene er uenige om opprinnelsen til huldrene. Noen oppfatter dem som dødes sjeler, noen som fiktive skapninger. Her kommer en historie der det hevdes at haugfolket, inklusive huldra, er etterkommere etter Adam og Eva:

Adam og Eva var blitt jaget ut av Paradis. Men Vårherre, som hadde skapt dem, følte fortsatt et visst ansvar for disse skapningene. Så av og til stakk han innom for å se hvordan det sto til.

Adam og Eva fikk ustyrtelig mange barn, og de hadde sin fulle hyre med å vaske og pynte dem alle til «visitasene» til Vårherre. En gang kom Vårherre litt før Adam og Eva venta ham, og noen av barna var ennå ikke ferdigpynta. Derfor ble de gjømt bort, mens de reine og pene blei presentert for Vårherre. «Men jeg mener da dere skal ha fleire barn enn dette» sa Vårherre. «Nei, dette er alle barna våre,» sa Eva. «Ja, ja» sa Vårherre, «de som er dulde, skal i framtida være hulde.» Og disse etterkommerne etter Adam og Eva er det som er skjult i haug og hamrer!

Kilder: Åse Moe og Kjellrun Fosmark: «Hekser og troll», Aschehoug og Gyldendal store norske leksikon, Sølvi Wærhaug: «Eventyrdronningen» (Biografi om Margit Sandemoe)

Tips en venn på e-post