Startsiden partner

Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Tidlig kveld

For mange år siden, etter avlagt privat eksamen på realskolen, trengte jeg penger til videre skolegang. Var heldig. Fikk jobb på anlegg. Skulle være med på byggingen av nytt skolebygg i gangavstand fra hjemmet mitt.

Tanken var å arbeide gjennom sommeren til utpå høsten, men jeg trivdes så bra sammen med anleggssluskene, at jeg ble der halvannet år. Dessuten var lønna god, og jeg kunne betale en liten slant for mat og opphold hjemme. Noe som til en viss grad forbedret økonomien for foreldrene mine på det vesle småbruket. Jeg var ikke lenger en utgiftspost.

Anleggsarbeidet var variert og fullt av utfordringer. Som «skårunge» falt ofte de kjedelige oppgavene på meg, men fordi jobben var ny og spennende, var det ikke vanskelig å motivere seg.

Bygget skulle reises i betong. Følgelig ble det rigget forskaling. Da første etasje var støpt og herdet, rev vi forskalingen og brukte materialene fra første, for videre bruk på neste etasje. Det var god økonomi med gjenbruk, da som nå.

En av de mer trivielle jobbene, var å renovere forskalingsbord. Oppgaven falt selvsagt på meg. Jeg skrapte av sementen som hang igjen etter siste støyping, og trakk ut de mange spikrene. Det var blitt et lite fjell av materialer som  guttungen – jeg – skulle klargjøre til 2. etasje.

Husker ikke hvor lang tid jeg brukte på oppdraget, men jeg husker veldig godt grunnen til at det ble en pause i arbeidet.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

En regntung formiddag hendte det noe jeg fortsatt husker i detalj.

Kledd i oljehyre, stod jeg og strevde det jeg var god for. Det rutinepregete arbeidet fikk meg til å dagdrømme. Kanskje mest om en jente jeg var avstandsforelsket i, men også om fly, som til da var min store lidenskap.

Ferdig renoverte bord ble kastet så langt jeg kunne bort i en ny haug, der forskalingssnekkerne forsynte seg umiddelbart. Haugen av brukte bord begynte etterhvert å vokse. Slo fast for meg selv at jeg lå i forkant av det som var kravet: Alltid ha nok materialer til å forsyne snekkerne.

Jeg slengte i vei et langt, tungt bord. Det seilte gjennom luften og beskrev en bue mot den etterhvert voksende haugen av brukte, men brukbare materialer. Svevende gjennom luften, ble bordet til et jetfly av typen luftforsvaret brukte til skyteøving og trening på blind-flyving med instrumenter. Jeg kjente igjen flytypen: Et Lockheed T-33, populært kalt T-bird.

Jeg så det helt klart. Flyet suste inn i material-haugen. Syntes jeg kjente varmen fra et voldsomt blaff av flammer. En sky av svart røyk reiste seg.

Så ble all lyd borte. Jeg hørte ikke buldringen av brannen som oppstod etter krasjet. Hørte ikke lenger larmen fra arbeidsfolkene rundt meg. Det ble totalt stille. Tyst som om jeg befant meg i et vakuum.

Litt etter litt kom lydene tilbake. I tillegg øre-sus så kraftig at det gjorde fysisk vondt.

Det brennende flyvraket skrumpet inn og flimret bort. Den svarte røyken som veltet opp, lettet, grånet og ble borte i det tunge skylaget over meg. 

Stod der ør og sjokkert. Slapp hammeren. Nærmest ravet bort til bordhaugen. Det var ikke det kalde, sure været som fikk meg til å riste ukontrollert.

Observerte forbauset at haugen av bord var urørt av flykrasjet. Gikk forvirret rundt den. Ingen tegn til brann, ei heller vrakrester. Bare en haug rengjorte, dryppende våte forskalingsbord, lå der som om ingenting var skjedd.

Foto: Tony Hisgett/Wikimedia

Arbeidsfolkene rundt meg holdt på uanfektet. Noen pratet og lo mens de jobbet. En av «veteranene», sang en visestubb. En annen plystret muntert. De hamret, saget og sjauet. En gravemaskin surret. Alle holdt på som før. Ingen hadde merket noe som helst. Bare jeg stod der og glodde uforstående på materialhaugen, handlingslammet og tafatt. 

Det slo meg at det måtte ha rablet for meg. At jeg var på vei til å bli gal.

På dirrende bein fant jeg formannen: «-Trur eg må gå heim. Føle meg sjuk.» Kjente knapt min egen stemme. Han kikket forskende på meg:

«- Ja, i dag tar du tidlig kveld, gutt. Du er kvit som et lik! Gå! Nå med det samme!» Røsten hans hørtes som om han snakket gjennom bomull. Ullen og uklar.

Kan ikke huske hvordan jeg kom meg hjem, men husker at jeg krabbet opp i senga på rommet mitt. Ble liggende og forsøkte å analysere det jeg hadde opplevd. Ønsket å finne en forklaring på den rystende hendelsen. Håpet inderlig at jeg fortsatt var ved mine fulle fem. Tenkte at interessen min for å en gang få lov til å fly selv, hadde fått seg en knekk denne formiddagen.

Mor som var hjemmeværende, slik mødre var på den tiden, hørte at jeg gikk opp trappa og la meg. Hun trengte ikke morsinstinkt for å forstå at noe var galt. Brått stod hun ved sengekanten og ville vite hvorfor jeg var gått til køys midt på dagen.

Jeg visste at her nyttet det ikke med bortforklaringer, så jeg fortalte nølende om det jeg hadde sett. Forsøkte å beskrive synet så korrekt som mulig. Hun ble stående med undring i ansiktet. Tenksom. Deretter ville hun vite tidspunktet for det jeg så. Strøk meg trøstende over kjaken og sa:

«- Det finnes nok en forklaring. Kanskje var det et varsel?» - Som om varsler var noe dagligdags!

Lot meg deretter få fred.

Jeg må ha sovnet, for det neste jeg husker, var at hun stod i solskinnet som kom inn gjennom soveromsvinduet. Det hadde sluttet å regne. Himmelen ute var blå. Øresuset var borte. Ordene hennes fikk meg lys våken: «- Hørte nettopp på nyhetene at det var satt i gang leteaksjon etter et savnet trenings-fly fra forsvaret,» sa hun. «- Flyet forsvant fra radaren omtrent på den tiden du mente du så krasjet.» Det virket som om hun var både lettet og bekymret på en gang.

Antar at hun, som jeg, var uroet over min mentale helsetilstand.

Ut på kvelden ble det fortalt på radioen at det savnede flyet var funnet. Det hadde smadret mot Gaustadtoppen. Begge i flyet var drept momentant.

Antatt årsak: Tett tåke.

Den unge piloten viste seg å være en slektning av mor.

Da hun deltok i begravelsen, ble det fortalt at flere hadde fått varsler i forkant av ulykken. Flygerens mor hadde drømt ved flere anledninger at hun lå og grov med bare hender i jorden, et stykke vest for hjemmet sitt. Et område som etterhvert ble gravplass for kirkesognet. 

Den første som ble gravlagt der, var sønnen hennes.

Flere hadde hatt bange anelser omkring den unge mannens forsett om å bli jagerflyger. 

Det var nok vrient å beskrive en magefølelse, derfor ble det vel tiet med det meste, men likevel: Det ble gitt advarsler og fortalt om verkende forutanelser, fortalte mor.

Årene har gått siden ulykken jeg på sett og vis var vitne til.

Sitter her og setter hendelsen på papiret, fordi dette fikk meg til å innse at det finnes mer mellom himmel og jord enn det som kan forklares vitenskapelig. At ikke alt kan avskrives som fri fantasi eller villfarelser.

Jeg hadde ingen kontakt med andre som fikk såkalte «varsler», hverken før eller etterpå, men ble likevel varslet. Var vel kanskje spesielt åpen akkurat da det skjedde? Har ingen annen fornuftig forklaring på at akkurat jeg skulle «se» ulykken.

Kanskje var det en advarende pekefinger angående min egen drøm om engang å bli flyger? 

Opplevelsen var sjokkartet, og gjorde meg skremt. Jeg «feiget ut» og sendte et ønske eller en bønn til universet om å få slippe å se slikt for framtiden. Et ønske som sannsynligvis er blitt hørt, for jeg har aldri senere opplevd å se eller føle slik jeg erfarte senhøsten 1964.

Andre «erfaringer» jeg har hatt, som å høre barnelek og latter der det ikke fantes unger, eller høre samtale mellom mennesker der det kun fantes meg selv, har aldri vært så konkret som opplevelsen på min første arbeidsplass. Derfor tenker jeg, og sikkert flere med meg, at vi nok ikke er helt avstengt fra det som finnes bak forhengene. De navnløse verdenene vi bare kan ane.   

Ivar                                                                           

Tips en venn på e-post