Fjordutsikten var fantastisk, og uteområdene tilbød plass og aktivitetsmuligheter for hele den store familien. Eiendommen hadde nettopp det potensialet som de lenge hadde vært på utkikk etter. Og siden huset stod tomt, kunne de flytte inn umiddelbart.
«Under visningen opplevde jeg det nesten som om jeg svevde fra rom til rom. Bare tanken på å slippe flere visninger og budrunder, var utrolig forlokkende. For ikke å snakke om utsikten til å slippe unna uker og måneder med oppussing. Da vi dro hjem, hadde jeg egentlig bestemt meg for at huset skulle bli vårt.» Tone så på meg med et megetsigende blikk, før ansiktet lyste opp i et stort smil.
Megleren ringte Tone allerede et par dager etter visningen. Han fortalte at det etter tre visninger enda ikke hadde kommet inn et eneste bud. Huseier ønsket fortgang i salget, og var villig til å gå betydelig ned i pris. Det endte med at huset ble Tone og familien sitt, og det til en pris de ikke kunne ha drømt om. Da de flyttet inn, så de for seg å skulle bli boende i huset i mange år. De var lettet over endelig å ha funnet en bolig som tilfredsstilte familiens behov, og var svært tilfredse med å ha gjort det de oppfattet som en svært god handel. Dessverre viste det seg raskt at «godhandelen» skulle komme til å bidra både til mye ubehag – og uhygge - for dem alle.
Etter kort tid fikk de en fornemmelse av å ha en slags uro rundt seg i huset, som om det var noe som foregikk. Til å begynne med greide de ikke helt å få tak på hva uroen bestod i. Den som først kjente på dette, var Tone. Uroen kunne være til stede uavhengig av tidspunkt på døgnet. Om hun var alene, eller om flere var tilstede, gjorde heller ingen forskjell. I blant kunne dette «noe» manifestere seg som tung og innestengt luft. Andre ganger kunne det plutselig bestå av iskalde vinddrag. Fornemmelsene gikk i retning av at det var tunge energier til stede i huset. Etter en tid begynte både Tone og barna å oppleve at de var uvanlig slitne om morgenen. Det var heller ikke sjelden at en eller flere av familiemedlemmene kunne oppleve å ha kraftig hodepine. Hennes mann var ofte på reise gjennom jobben, og var avvisende til fornemmelsene de andre hadde. Tones påstand om at de bodde sammen med et «husspøkelse», lyttet han til med et humoristisk glimt i øyet. Etter hvert skulle imidlertid også han få erfare at det foregikk ting i huset som ikke lot seg bortforklare.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
De hadde bodd i huset kun en måneds tid, da de begynte å høre romstering og lyder fra underetasjen. Familiens collie reagerte med å stå og kikke ned trappa, og den la alltid ørene flatt bakover. I begynnelsen trodde Tone at det var en av ungdommene som hadde kommet hjem, men forsto av hundens reaksjon at den registrerte noe helt annet. Om hun ba hunden bli med ned trappen, gjemte den seg alltid bak henne.
Episoder med lyder fra underetasjen, ble ofte etterfulgt av tunge trinn opp trappene. Det kunne høres ut som om den som kom opp, gjorde en spesiell «sving» i trappeavsatsen, før trinnene fortsatte videre opp. En gang var Tones eldste sønn hjemme alene. Han hørte trinn som kom opp trappa, og som forsvant inn på vaskerommet. Han var sikker på at det var den yngre broren som hadde kommet hjem, og kunne ikke forstå hvorfor han ikke kom ut igjen fra vaskerommet. Da han gikk han for å se etter broren, var vaskerommet tomt.
En gang jeg møtte Tone, var hun fortsatt sterkt preget av en hendelse som hadde skjedd noen dager tidligere. Av alt hun fortalte, var det enkelt å forstå at det var knyttet mye uhygge og utrygghet til de mange hendelsene. I lange perioder av gangen var hun og ungdommene alene hjemme, og hun var tydelig sliten og preget av være i en slik situasjon.
«Jeg hadde ligget våken store deler av natten. Det var igjen denne uendelige romsteringen i underetasjen, og det ble ikke stille. Så hørte jeg lyden av trinn som kom opp trappa, og som etter hvert forflyttet seg rundt i hele andre etasje. Det føltes som jeg hadde kommet til et punkt der nok var nok, og jeg vurderte å stå opp for å konfrontere urostifteren – hvem det nå enn kunne være. Men så må jeg ha sovnet, for jeg husker ikke mer før vekkerklokka ringte neste morgen. Imidlertid medførte nattevåket at jeg utpå formiddagen hadde behov for en time på sofaen. Og vet du hva? Du vil ikke tro det!»
Tones øyne var store og redde da hun fortsatte å fortelle: «Jeg bråvåknet av at noen stod bøyd over meg. Men det var ikke et levende vesen der. Det var en svær, sort skygge. Redselen gjorde at jeg var helt ute av stand til å bevege meg. Jeg var vettskremt, nummen, paralysert! Hvor lenge den ble stående slik over meg, har jeg ingen formening om. Men jeg kan forsikre deg om at det opplevdes som en evighet.»
Heldigvis, må jeg si, ble Tones mann sykemeldt like etter denne hendelsen. Stress og søvnproblemer medførte at han i blant kunne bli sittende oppe lenge etter at de andre i familien hadde lagt seg. Det var etter en slik natt at han måtte innrømme at Tones teori om «husspøkelset» kunne ha noe for seg.
Også denne natten begynte uroen og romsteringen på sin sedvanlige måte i underetasjen, for så å bli etterfulgt av tunge trinn opp trappa til etasjen der han satt. Uten at han kunne se hvem - eller hva - som lagde trinnene, hørte han at de etter hvert kom helt inntil stolen han satt i. Og som han senere fortalte, hadde han gåsehud over hele kroppen lenge før følelsen av isende kulde omsluttet han. På et slags vis opplevde han å bli gjennomfrossen kun i løpet av et øyeblikk. Situasjonen opphørte like plutselig som den hadde oppstått, og han hørte trinnene bevege seg bort fra stolen han satt i. De fortsatte imidlertid innover i gangen der ungdommene hadde sine rom. Underlige lyder fra den yngste sønnens soverom, ga han en ny forståelse av alvoret i situasjonen. Da han åpnet døren, så han sønnen i en kamp, som om det var livet det stod om. Med hvem - eller hva - sønnen kjempet mot, var han ikke i stand til å se. Av sønnens bevegelser så det ut som om han kjempet for å komme løs fra noe som holdt han fast. Og det så også ut som om han kjempet for å komme seg opp – og ut - av senga. Igjen opphørte situasjonen plutselig. Sønnen kunne da fortelle at han ved flere anledninger nattestid hadde opplevd å bli holdt fast av sterke never, som trykket han hardt ned i madrassen.
Det har gått noen år nå siden Tone og familien flyttet fra dette huset, og de har aldri fått noen forklaring på hva det var som foregikk mens de bodde der. En hendelse som skjedde en tid før de flyttet ut, hører på sin måte også med til historien. Familiens veggklokke, arvegods fra barndomshjemmet til Tones mann, begynte en ettermiddag å ringe på en måte de tidligere aldri hadde hørt. Tone fortalte at det lød som ringing fra en tung malmklokke. Hun forsto med en gang at det var et varsel, og ba mannen om å ringe sykehjemmet for å høre om alt var vel med hans mor. Svigermoren hadde det bra, men to dager senere fikk de vite at den tidligere huseieren hadde sovnet inn på det tidspunktet da klokken ringte så vakkert. Tone valgte å tolke hendelsen som en uforbeholden unnskyldning fra den avdøde, siden huskjøpet hadde medført så mye ubehag og uhygge for familien.
Tips en venn på e-post