Jeg ble kjent med Klara da hun for lengst hadde blitt en eldre kvinne. Hun var liten og slank, men på noe vis fornemmet jeg likevel at hun representerte en personlighet som krevde plass.
Jeg forsto etter hvert at dette var knyttet til hennes uttrykte livsglede, eller kanskje det jeg rettere vil kalle begeistringen over selve livet. Musikken var en av hennes aller kjæreste hobbyer, og med lek og latter trakterte hun trekkspillets knapper like så godt som pianoets tangenter. Og sin høye alder til tross, tok hun fortsatt del i flere, ulike aktiviteter utenfor hjemmet. Det er ingen overdrivelse å si at Klara hadde forstått betydningen av, og selv tok ansvar for, å gi liv til årene.
Gjennom voksenlivet hadde Klaras energi, styrke og livsutfoldelse gjort henne i stand til å fylle mange roller både i egen familie, men også i forhold til den øvrige slekten. Det var først da Klara nærmet seg 90 år at helsen begynte å svikte. Men til tross for tiltagende fysiske utfordringer, beholdt hun både livsgleden og motet. Det kunne virke som om hun raskt forsonet seg med den nye situasjonen. Datteren, Kristine, tok godt vare på moren, og la til rette slik at hun skulle kunne bo hjemme så lenge som mulig. Etter noen måneder forverret Klaras tilstand seg alvorlig. En grundig utredning ga svar på årsaken til helsesvikten, og prognosene hun fikk var lite hyggelige. Det var snakk om at hun kun hadde uker igjen å leve, og det var i beste fall.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Selv om moren var en høyt tilårskommen kvinne, førte hennes situasjonen til en slags ventesorg for Kristine. Som hun så fint formulerte det, så var det et gammelt og svært betydningsfullt bekjentskap, som snart ville være omme. Hennes mor hadde alltid vært nær i ord og gjerning, og jeg har flere ganger hørt Kristine omtale sin mor som selve bautaen i familien. Styrken og livsgleden Klara fortsatt var i besittelse av, skulle hun til fulle få bruk for i den avsluttende fasen av livet.
Kristines ektemann var firmaets representant da en større kontrakt skulle inngås i det fjerne Østen. Reisen hadde lenge vært planlagt, men da den var aktuell å gjennomføre, var svigermoren allerede svært syk. Kristine hadde sett fram til å følge med ektemannen på denne reisen, men på grunn av morens forverrede tilstand, falt det henne vanskelig å ta en avgjørelse. Det sto mellom hennes egne ønsker og behov, og hensynet til morens sykdom og tilstand. Situasjonen hadde imidlertid tært hardt på Kristines egne krefter. Det ble mange samtaler mellom mor og datter før den endelige avgjørelsen ble tatt. Jeg forsto at alle de ulike avveiningene knyttet til saken, hadde blitt nøye diskutert. Ikke uventet ble det Klara som til slutt ga Kristine den støtten hun trengte for å kunne reise med ektemannen.
«Det er klart du skal reise. Jeg lover å være her når dere kommer tilbake. De steller så godt med meg her på sykehuset at meg er det ingen fare med. Sykepleierne har lovet at jeg skal få leve til dere er tilbake fra turen.»
Det ble disse ordene fra moren, som ble tungen på vektskålen. Kristine bestemte seg for å bli med ektemannen på den tre uker lange turen til Singapore og Kina. I ettertid har hun innrømmet at hun reiste med blandede følelser, og at hun i blant hadde stunder der skyldfølelsen regjerte.
Da Kristine og ektemannen var vel hjemme igjen, var de raske med å ta turen til sykehuset. Der fikk de vite at Klara hadde fått god og livsforlengende behandling. Selv fortalte Klara at hun hadde oppfattet det som om både sykepleiere og leger hadde satt alt inn på at hun skulle få anledning til å møte igjen datteren og svigersønnen.
Og det ble et nært og vakkert møte mellom mor, datter og svigersønn. Gjensynsgleden var stor på begge sider, og i ettertid har ektemannen fortalt Kristine at det var som om svigermoren ikke kunne ta øynene vekk fra sin datter. «Det var formelig som om hun slukte deg med blikket.»
Siden de så at moren raskt ble avkreftet og trett, valgte de å avslutte besøket hos henne etter en times tid. Det gjorde de med en lovnad om at de ville komme igjen neste formiddag. Til det svarte Klara at det trengte de ikke å tenke på. Kristine gjentok at de ville komme tilbake neste formiddag, men fikk igjen det samme svaret fra moren.
Jeg syntes det var et merkelig svar, siden jeg visste at hun hadde ventet slik på at vi skulle komme hjem. Tidsforskjellene mellom Østen og her hjemme, og den lange hjemreisen, gjorde at jeg var svært trett. Av den grunn lot jeg være å gå dypere inn på mors svar. Jeg var imidlertid helt uforberedt på telefonen som kom fra sykehuset, kun et par timer senere. Sykepleieren som ringte, kunne fortelle at mor akkurat hadde sovnet inn med et fredfylt ansiktsuttrykk og et smil om munnen.
Mor hadde fått oss trygt hjem fra Østen. Vi fikk møtes igjen en aller siste gang, og vi fikk gitt uttrykk for de dype og gode følelsene vi alltid har hatt for hverandre. Det var mye kjærlighet som ble utvekslet i løpet av den siste stunden vi fikk sammen. Jeg synes det er helt utrolig å tenke på at mor greide å holde fast ved livet den siste tiden. Men jeg har alltid kjent henne som en sterk og svært ordholden kvinne. Denne holdningen og løftet hun ga før vi reiste, tror jeg bidro til å holde henne i live lenge nok til at vi kunne ta farvel med hverandre ansikt til ansikt.
Tips en venn på e-post