Tekst og foto: Kari Flaata Halling
11. januar 1916. Julen er ennå ikke over. Det var på den tiden juletrærne ofte sto inne i stuene til slutten av januar. Hver kveld ble de levende lysene tent på knusktørre grankvister, slik de ble også denne fatale kvelden på Trudvang. Barn fra Larviks bedre klasse var invitert til juletrefest, og 80 barn var tilstede da juletreet tok fyr.
De to småjentene Sigrid Emilie og Aagot omkom i brannen på Trudvang 11. januar 1916.
|
|
Noen prøvde å velte treet for å slukke brannen, men dette virket mot sin hensikt. Juletreet ble overtent på sekunder. To barn brant inne. Sigrid Emilie, datteren til konsul Ole Johanssen, eieren av Trudvang, og hennes tremenning Aagot Andersen. Sigrid Emilie ville ha fylt ni år 25. april, og lille Aagot var bare fire år.
Det sies at alle barna kom seg ut, men at de to småjentene sprang inn igjen for å lete etter katten, og ble fanget inne på soverommet i 2. etasje. Flammene gjorde det umulig å komme inn til barna. De hadde gjemt seg inne på et kott, der restene av de døde kroppene ble funnet. Det ærverdige sveitserhuset gikk opp i flammer.
Marit Iversen, daglig leder av Trudvang Gjestegård, har skrevet bok om Trudvangs dramatiske historie.
|
|
Bok om Trudvang
I 1917, på den gamle grunnmuren, ble en ny bygning gjenreist, denne gangen i mur. Fra å være herskapsbolig, har Trudvang hatt forskjellige funksjoner opp gjennom årene, blant annet har stedet fungert som barnehjem, hjem for nervøse barn, pleie- og arbeidshjem for vanføre, og rekonvalesenthjem for voksne kvinner. I de senere årene har Trudvang vært knyttet til hotelldrift og selskapslokaler. I 2002 sto en ny fløy ferdig, som kunne tilby gjestene 15 nye rom. I denne fløyen har det vært staller og hestehold i gamle dager.
Mye kan tyde på at de to jentene som omkom i brannen aldri har forlatt stedet. Folk har hørt barn som springer og ler i gangene i den gamle fløyen, og de ansatte har tenkt at det kan være Sigrid og Aagot, eller søsknene til Sigrid.
- Ofte har to jenter blitt sett sittende under pianoet i «Den blå salen», og folk har hørt pianospill, selv om det ikke er noen der, forteller Marit Iversen (43), som har skrevet bok om gjestegårdens dramatiske historie. I dag arbeider hun som daglig leder og er fascinert av alle historier om uforklarlige hendelser.
Det har riktig nok blitt mindre av dem de senere årene, kanskje på grunn av at synske flere ganger har vært og renset stedet, men fritt for uforklarlige hendelser er det langt fra: - Min kollega og jeg var nylig på kjøkkenet da oppvaskmaskinen plutselig slo seg på, til tross for at vi ikke var i nærheten av bryteren. Forstå det den som kan!
Marit har også opplevd skritt som kom etter henne, uten at noen var der. Sommeren 2017 opplevde hun ved et par anledninger noe uforklarlig i resepsjonsområdet på kveldstid: - Jeg så lysglimt kraftige som lyn. I neste sekund var de borte. Årsaken var ikke det elektriske anlegget, som var i tipp topp stand!
Marit viser ett av stedene der hun opplevde lysglimt så kraftige som lyn.
|
|
Spøkelsesjakt
Marit forteller om første gangen Norwegian Ghost Hunters var her på huset: - Jeg synes jo det var litt spennende, så jeg var med selv. Vi var fire personer som satt oppi gangen. En av oss tok lommelykta si og la utenfor rom nr. 2, der jentene ble funnet inne i et kott. Så stilte han spørsmålet: Blunk to ganger for nei og en gang for ja. Lommelykta svarte riktig etter hva han spurte om. Jeg var litt skeptisk og trodde noen satt med fjernkontroll. Jeg ba alle holde hendene i været mens de stilte spørsmål, men lommelykta blinka fremdeles. Jeg undersøkte også lykta, men den var helt i orden. Det var sprøtt!
Marit var også med Norwegian Ghost Hunters ved en annen anledning: - Vi satt en gjeng inne på gulvet i blåsalen ved pianoet. Så spurte ei fra Ghost Hunters: - Er det noen her? Gi oss et tegn. Da hørte vi en klar og tydelig jentestemme som sa: Mamma. Det var veldig spesielt. Ghost Hunters hadde jo utstyr med, så vi fikk tatt det opp!
I gangen fanget kameraet opp en lyskule som fløy forbi. Denne så også Marit med egne øyne, uten at hun kan forklare hva det var.
Både gjester og ansatte har sett to små jenter sitte under pianoet i «Den blå salen». Noen har også hørt pianoet spille av seg selv.
|
|
Søker spenning
- Det er stort sett i den gamle delen ting skjer. Du hører skritt, men ser ingen. Du føler at du ikke er alene, og oppvaskmaskina skrur seg av og på. Lyset skrur seg også av og på, men bare på kjøkkenet. For ikke så lenge siden opplevde en ansatt, Richard Svendsen, noe merkelig. Når vi stenger, tar vi en runde rundt huset for å sjekke at ingen vinduer eller dører står oppe. Det er lettere å se det utendørs enn inne. Richard gikk bak huset og kikket inn i den blå salen. Det var mørkt der inne, men han så omrisset av to voksne mennesker som satt inne i salen. Han låste seg inn igjen og gikk inn i blåsalen, men det var ingen der, forteller Marit og legger til: - Det er mange som kommer hit og overnatter bare for å se om de opplever noe. Nå har vi laget en koffert som vi leier ut i resepsjonen med litt ghosthunting-utstyr som gjestene kan leie!
Selv har jeg bestilt overnatting i rom nr. 2. Kottet der jentene ble funnet, er i dag i tilknytning til badet. For å komme opp til rommet i 2. etasje, må jeg inn i en gang med dunkel belysning og opp en gammel tretrapp. Det gir en guffen følelse. Jeg har hørt at flere har sett gjenferdet av en gammel dame øverst i trappa, og en tidligere ansatt ved Trudvang ble dyttet ned trappa av usynlige hender, slik at hun brakk armen. - Jeg holder meg alltid godt fast i gelenderet på trappa som går opp til 2. etasje, innrømmer Marit.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
På ettermiddagen har jeg avtale med to tidligere ansatte, Anne Eriksen (69) og Svanhild Gallis (61). Deres kollega Anne Sletholt er for tiden på utenlandsreise og kunne ikke stille opp. Anne Eriksen sluttet på Trudvang i mai 2006, etter å ha jobbet her i seks år. Hun er nok den som har opplevd mest på Trudvang, og opplevelsene sitter for alltid levende i minnet.
- Jeg tror ikke jeg har hørt om et hus som er «verre» enn dette. Det skjedde mest i november/desember. Kanskje huset ikke likte alle selskapelighetene som var her? Det var unektelig endel ståk og bråk i forbindelse med julen, mener de to.
Flere ganger har gjester i den gamle fløyen klaget over støy fra festende mennesker. Under ombyggingen av den nye fløyen, våknet en entreprenør av at folk pratet sammen, det klirret i glass og dører smalt igjen. Morgenen etter klaget han til personalet, men fikk et overraskende svar at han hadde vært alene i fløyen denne natten.
- Her på kjøkkenet har det skjedd mye rart, og de fleste som har vært ansatt her har opplevd noe, sier Anne Eriksen.
|
|
Opplevelser på kjøkkenet
- Anne Sletholt og jeg opplevde masse, nesten hver dag. Det begynte som regel på kjøkkenet. Vi følte at vi alltid hadde noen bak oss, og så var det alle skrittene vi hørte, som til slutt var så vanlige at vi ikke reagerte. Nesten alle som har jobbet på Trudvang har opplevd noe av dette. Det kan også være at vannet går av og på, radioene og lyset går av og på, og alarmene går stadig vekk, sier Anne, som har opplevd at oppvaskmaskinen gikk på av seg selv uten at den var tilkoblet, og alle delene til maskinen lå utover benken.
- En annen gang jeg sto ved oppvaskmaskinen, så jeg ei lita jente i døråpningen til kjøkkenet. Plutselig hoppa hun mot meg, som om hun ville gi meg en klem, for så å bli borte i løse lufta. Hun hadde lyst, krøllete hår, hadde på seg hvit bluse med blonder og sort vadmelskjole med stropper. Jeg kunne plukke henne ut på bilder i ettertid, selv om hun her hadde mørkt hår. Hun jeg så var uten tvil en yngre utgave av Sigrid. Jeg ble ikke redd, minnes Anne. Hun har aldri sett Sigrid igjen, men har ofte følt barn rundt seg.
Mer skremmende var denne opplevelsen: - Jeg var alene på kjøkkenet en morgen, sto og vasket opp da jeg merket at det var noe ekkelt bak meg. Jeg tenkte: - Skal jeg snu meg eller ikke? Men jeg snudde meg, og da sto det en slags røykspiral opp av gulvet, «svitsj» og så gikk den ned i gulvet igjen. Jeg kom til meg selv stående ute i gården med sleivene i hendene. Jeg hadde den ufyselige følelsen i kroppen veldig lenge.
- Jeg opplevde noe hele tiden mens jeg var her. Flere med meg så en gammel, krokrygget mann vandre rundt omkring. Særlig så jeg ham oppe på kontoret hos Anne Sletholt, som den gang lå oppe på loftet Her viste han seg mange ganger. Han var stille og fredelig, men førte en tristhet med seg, og Anne begynte å gråte da han viste seg. Vi kalte ham for Ole. Navnet bare datt ned i hodet på meg. I ettertid tror jeg kanskje det er Ole Johanssen, Sigrids far, uten at jeg kan si det sikkert, sier Anne.
Margit og Ole Johanssen, Sigrids foreldre, i hagen på Trudvang.
|
|
Negative energier
- Jeg lærte en måte å beskytte meg på og følte gode energier da jeg jobbet i den gamle fløyen. Jeg følte også at jeg hadde med meg en hjelper, som blant annet var med meg da jeg redde senger. Noen ganger var han helt oppi fjeset mitt, og da måtte jeg be ham flytte seg. Han forsvant da med en gang. Men han ga meg sjelefred, og jeg følte meg alltid trygg. I motsetning til den nye fløyen. Der var alt mer fysiske, negative energier. Ei som het Inger som jobbet her, ble slått med piskeslag over brystet og fikk tre røde render. Jeg ble slått i ansiktet, ikke et hardt slag, men det resulterte i en blåsvart ring på huden. Det er stallmannen som går igjen i den nye fløyen. Han var en veldig slem, ond mann, og jeg er sikker på at det var han som sto bak dette, forteller Anne, som hadde med seg mannen sin da hun gikk nattevakt, fordi hun ikke torde være alene.
Anne likte aldri å gå ned i kjelleren. En tidligere vaktmester fortalte henne at det var funnet knokler i det gamle jordgulvet da det skulle støpes betonggulv i kjelleren. Vi fikk besøk av mediet Angela Donovan, og hun fjernet «liket», som visstnok skulle være rester etter en 12 år gammel gutt. Kanskje en av de syke barna fra da det var barnehjem her? undres Anne.
- Vi var fire tilstede foruten Angela, blant annet Anne Sletholt og jeg. Vi to var de eneste som kjente en grusom råtten lukt. Jeg orket ikke å være der og måtte gå ut. Angela sa at det ikke var rart vi kjente lukten, for morderen sto rett bak oss. Angela klarte å få ham over i lyset. Jeg gikk ikke ned der igjen på en stund, innrømmer Anne og grøsser ved tanken.
- Angela sa at mange hendelser sitter i veggene fra århundrer tilbake. Det meste av de negative energiene har blitt renset vekk, mye takket være henne. Hun var i en særklasse. Jeg husker at da vi sto og ventet for å ta imot Angela, så slo de tre dørene seg opp i fløyen her. Angela fortalte at hun visste lang tid i forveien at dette kom til å skje.
Anne Eriksen (i bakgrunnen), Svanhild Gallis og Knut Jørgensen har alle opplevd uforklarlige ting i den lange, smale gangen, som fører fra resepsjonen til den gamle fløyen.
|
|
Svanhilds opplevelser
- Før jeg begynte å jobbe her, hadde jeg hørt om rom nr. 2, der jentene ble funnet. Jeg var litt skeptisk til å begynne med, men så aldri noe, bortsett fra at jeg følte meg iakttatt, at noen fulgte med hele tiden på det minste jeg gjorde, forteller Svanhild og peker mot resepsjonsområdet. En lang, smal gang fører fra resepsjonen til den gamle fløyen, og her opplever de ansatte stadig uforklarlige ting. De hører skritt som kommer og går på det flislagte gulvet, og i korte glimt ses en hvit kjolekappe som svinser forbi.
- Jeg hadde nattevakt og satt og snakket med en venn. Plutselig hørte jeg klakking av høye heler gjennom gangen. Skrittene kom nærmere og stoppet rett foran meg. Jeg så ingen, men kunne tydelig fornemme at det var noen der. Jeg kjente kaldt/varmt om hverandre. «- Du må ikke reise og la meg være alene her,» sa jeg til vennen min, som også hadde hørt skrittene. Vi tuslet stille ut i den gamle fløyen, for det var fortsatt noe jeg måtte få gjort klart til dagen etter. Tydelige skritt fulgte etter oss. Ved den store peisen i gangen så jeg plutselig setet i de gamle stolene vi hadde bøyde seg, som om noen satte seg. Jeg er ikke den mest overtroiske og skvetne, men nå kjente jeg at hårene på armene reiste seg.»
Et par ganger har Svanhild sett en skygge: - Jeg var nede i kjelleren og sto i mine egne tanker, da jeg plutselig så noe i øyekroken. Idet jeg snudde meg, hørte jeg en lyd. «Svop», sa det i samme øyeblikk som jeg så en skygge forsvinne opp i luften. Den andre gangen sto jeg på kjøkkenet en tidlig morgen og skar brød. I øyekroken så jeg at en mannsskikkelse sto der, men tok det for gitt at det var en jeg jobbet sammen med. Da jeg snakket til ham uten å få svar, ble jeg litt irritert. Plutselig var han borte.
Knut Jørgensen viser hvordan krokryggede Ole kom opp trappen, som i sin tid førte til Anne Sletholts kontor. Hun ble overmannet av tristhet da Ole viste seg for henne.
|
|
Svanhild hadde også en opplevelse i den nye delen av Trudvang, der hun ofte følte seg overvåket: - Jeg sto inne på badet på rom nr. 18, da jeg plutselig fikk se en mann i døråpningen. Jeg hylskrek.
En annen opplevelse: - Vi hadde et bryllup i den blå og rosa salen med ganske mange gjester, alle døve bortsett fra ett par. Så skulle jeg og en kollega rydde, og da vi kom inn i den blå salen hørte jeg en liten unge som satt ved pianoet og snufset og gråt, men jeg så ingenting.
Møterommet
Knut Jørgensen var tidligere leder av FN-styrkene, og de har hatt fast møterom i kjelleren gjennom mange år. Han er godt kjent med Anne og Svanhild og har med egne øyne tatt del i deres opplevelser. I den smale gangen så Svanhild og Knut en krystall-telysestake komme susende gjennom lufta, og smalt i veggen så glasset sprutet.
Knut slår seg ned med en kopp kaffe og forteller at det skjer merkelige ting i møterommet. Han kan høre lyder og at ting blir flyttet på der nede, men det er aldri noen der. Men en gang var ting annerledes: - Da jeg kom inn i rommet var bordene, som sto midt i rommet, flyttet inntil veggen, og prosjektoren var skrudd ned fra taket og lå på bordet. Fjernkontrollen var borte og har aldri dukket opp igjen. Rommet var låst, så ingen andre kan ha vært der.
Ingen overraskelser
Med jevne mellomrom har jeg sett reportasjer om Trudvang Gjestegård i aviser og ukeblader. I juli 2012 fortalte Michael Hartvich, en tidligere ansatt resepsjonist, til Dagbladet: - Vi hadde en episode her for et par år siden, da en ganske staut arbeidskar som hadde gjort veiarbeid i området, skulle overnatte. Midt på natta kom han ned, likblek. Han hadde våknet av at to jenter sto ved senga hans. Vi ga ham kaffe og fikk roet ham ned, og deretter gikk mannen opp på rommet igjen. Men etter bare ti minutter kom han løpende ned igjen. TV-en hadde slått seg av og på flere ganger, og han nektet å være der lenger. Hartvich har selv opplevd nærværet av de døde jentene.
Sigrid Emilie som brant inne på Trudvang, går igjen på herregården.
|
|
Jeg blar i gjesteboka som ligger i resepsjonen. Side opp og side ned med fornøyde gjester. Ingen har hatt negative og skremmende opplevelser. Tilsynelatende har spøkelsene bestemt seg for å la gjestene være i fred. Likevel er jeg ikke så lite spent på hvordan natta vil bli og er glad for at det bor folk på rommet ved siden av meg. Jeg tar en titt på bildet av Sigrid i spisesalen og tenker at hun kanskje er med meg når jeg pusser tennene om kvelden.
Men kvelden og natta forblir stille. Ingen overraskelser! Før jeg går inn til frokost neste morgen tar jeg en titt inn i «Den blå salen», men her er alt som det var kvelden før. Jeg tenker på det Anne Eriksen sa kvelden i forveien: - Hvis du reiser til Trudvang for å oppleve noe, så blir du antagelig skuffet. Det er når du minst aner det at noe skjer!
Les historien om Trudvang: https://trudvang.no/historie
Tips en venn på e-post