Magic Magasin

Norges største alternative magasin på nett. Her finner du mye interessant lesestoff som kan være til stor inspirasjon, samt alt det spennende og uforklarlige som finnes mellom himmel og jord.

Wenche lever i fortid og nåtid

Tett på naturen! Stillhet og ro! Fra første øyeblikk følte Wenche seg hjemme på den gamle husmannsplassen langt inni skogen. Etter at hun kom hit, presset evnene sterkere på, og i dag bruker hun dem til å hjelpe andre mennesker. Og inne i den trivelige stua har hun stadig besøk av husmannsjenta Olea, som levde på 1700-tallet.

Tekst og foto: Kari Flaata Halling                                                                                                                                                                       

Wenche bor på en idyllisk, eldgammel husmannsplass i Vestfold. Her bor hun med sin 16 år gamle sønn, hunden Diego og katten Poss Poss. Det er ikke mye man ser til naturskjønne omgivelser denne iskalde vinterdagen. Alt er et teppe av snø og is, og tåken ligger tett. Men inne i stua er det lunt og varmt.
   - Vi flytta hit fra Asker for litt over et år siden, men har også tidligere bodd i skogen og lengtet tilbake til en slik plass. Det var så godt å komme hit! Det var først etter at jeg kom hit jeg følte for å bruke evnene mine profesjonelt, innrømmer Wenche, som er utadvendt, blid og imøtekommende. Med sitt tiltalende vesen innbyr hun til fortrolig samtale.

 

Wenche elsker å være ute uansett vær. Hunden Diego poserer alltid ved å stå på to bein når han blir tatt bilde av. Til venstre for uthuset, der også den gamle låven sto, har Wenche ved ἀere anledninger sett en gammel mann fra svunnen tid. 

Livserfaring
Til tross for at Wenche har mye livserfaring både på godt og vondt, lar hun seg ikke merke av det. Hun snakker uanstrengt om de vanskelige tingene:
   - Jeg har vært mye alene i verden og har ikke hatt den letteste oppveksten. Etter at foreldrene mine skilte seg da jeg var ni år, ble det mye turbulens i livet, og jeg flyttet mye hit og dit.
   Hun har gode minner om besteforeldrene. Da de levde, var Wenche liten:
   - Besteforeldrene mine bodde i 1.etasje, og vi i 2.etasje i en koselig, gammel sveitservilla. Jeg var mer hos dem enn hjemme. Bestemor var av adelsslekt, halvt fransk og halvt dansk. Hun var ei driftig dame, var med i foreninger og drev med handel da hun var yngre. Jeg var ei ordentlig bestefarjente, så jeg var med bestefar over alt. Vi spilte kort og gikk skiturer. Bestemor stelte mest på kjøkkenet og i huset, mens bestefar alltid hadde god tid. Bestemor døde i 1969, men hun kommer faktisk innom noen ganger når det gjelder.
   Wenche forteller videre at hun bestandig har jobbet veldig hardt med mye forskjellig. Har vært alene med sønnen siden han var fire år.
   - Siste jobben jeg hadde var krevende. Jeg var legesekretær på Bærum sykehus, men da flere familiemedlemmer ble alvorlig syke i løpet av kort tid, i tillegg til det langvarige stresset jeg hadde vært utsatt for over lang tid både på jobb og privat, ble jeg sykmeldt og avsluttet jobben. Kunne ikke klare å fortsette et slikt kjør og trengte ro i kropp og sjel, så da flytta vi hit.
   Wenche setter stor pris på å jobbe for Magic Circle. Hun føler seg godt rustet til å forstå og hjelpe andre mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Wenche viser bilde av sine kjære avdøde besteforeldre Esther Marie og Ludvig. 

 

Urolig i huset
- Fortell om evnene dine?
   - Jeg har alltid hatt disse evnene, og det har føltes helt naturlig. Jeg har fått vite ting før de har skjedd og har alltid vært sanndrømt. Får ofte beskjeder når jeg sover, svarer Wenche og legger til at hun alltid har hatt evnen til å se ting som har skjedd på steder, og hun har fått dokumentert personer som har eksistert og hendelser som har skjedd tidligere i hus hun har renset. Hun har også evnen til å kjenne om det er gode eller dårlige energier i et hus.
   - Under oppussingen følte jeg at det var forferdelig urolig i huset. Det var liksom noe rundt meg hele tida. Det var en slik misfornøyd stemning. Jeg har soverom i 2.etasje, men sov veldig dårlig, våknet av smerter og angst flere ganger om nettene. Hørte også at noen snakka engelsk. Det var slitsomt og rart. Jeg fikk etter hvert vite at før vi flytta inn var det en trist skjebne her med ei som sovna inn på mitt soverom etter lang tids sykdom. Hun snakka engelsk. Jeg fortalte henne at hun ikke bor her lenger og ledet henne inn i et lys. Hun sendte et slengkyss og gikk inn i lyset. Så ble det rolig her.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

 

Fullmåne over husmannsplassen.

Ble bønnhørt
De evnene Wenche alltid hadde hatt, føltes mye sterkere etter at hun flyttet langt ut i skogen, vekk fra all forstyrrende støy:
   - Etterhvert ble alt så påtrengende at jeg måtte gjøre noe med det, så jeg meldte meg på et mediumkurs med Anne Fehn. Jeg måtte kjenne på hva dette var, få vite hva jeg skulle gjøre videre, og få hjelp til å «lukke igjen». Kurset ga meg mye. Tenkte jeg kunne prøve meg på noen readinger på Facebook, og fikk mange positive tilbakemeldinger.
   Wenche har diagnosen posttraumatisk stresslidelse og følte hun ikke lenger kunne være ute i vanlig jobb. Det er vanskelig å jobbe lenge i ett strekk. Hun må kunne ta pauser når det trengs i løpet av dagen.
   - En dag satt jeg i stua mi og ba til høyere makter: - Vær så snill og la meg få noe jeg kan jobbe med hjemme. Jeg ville heller ikke være borte fra dyra mine! Jeg ble bønnhørt og fikk jobb hos Magic Circle!

Jesus
Wenche snakker med Jesus akkurat som hun snakker med andre.
   - Har du sett ham?
   - Nei, men jeg har en forestilling hvordan han ser ut etter alle bilder som er laget, og jeg tror han ser omtrent slik ut. I dag leter vi etter andre planeter hvor vi kan bosette oss. Den Gud som styrer jorda er kanskje fra en veldig gammel sivilisasjon i universet, som kanskje reiser gjennom rommet og bruker «sorte hull» som snarveier og tyngdekraften (gravitasjonskraften) til å komme like fort ut igjen. Dette «visste» jeg en morgen jeg våknet, og leste faktisk om den samme teorien ett års tid senere, så da ble jeg overrasket og tenkte at det var nok ikke bare en drøm. Jeg tror at Jesus, eller hva han egentlig heter, er kontaktpersonen vår her på jorda. Og i Bibelen står det jo at ingen kommer til Herren uten å gå gjennom meg, fortsetter hun.
   - Hvordan fikk du kontakt med Jesus?
   - Han har nok alltid vært med meg. Jeg er ingen kirkegjenger og tror at vi ikke skal tolke Bibelen slik de gjorde den gang den ble skrevet og ingen teknologi fantes. Les Bibelen med dagens vitenskap i tankene, så er det mye mer logisk, hvis det går an å si det slik, svarer Wenche og viser til Esekiel i Bibelen som et eksempel.  
   - Før sa jeg alltid «Kjære Gud», men plutselig en dag gikk det opp for meg at jeg kanskje skulle gå «tjenesteveien», og så sa jeg «Kjære Jesus». Fra den dagen så ble jeg så ekstra tydelig hørt. Det var han som skulle ha beskjeden, for så å bringe den videre. Han øverste har ikke tid til å høre på alle oss, derfor har han en mellomleder, sier hun spøkefullt.
   Wenche pleier å meditere en halvtime før hun jobber hos Magic Circle:
   - Jeg åpner alle chakra og ber til Jesus om at han skal sende alle de som kan hjelpe meg, slik at jeg kan gi riktige svar til kundene, og gi meg klarsyn. Mitt ønske er å hjelpe folk til å få ro i sjelen, gi håp, trøst og veiledning. Jeg er ganske allsidig og kan hjelpe på mange områder. Det eneste jeg ikke gjør er å heale. Det har jeg ikke noen evner til, tror jeg!

#kampanje2#

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Wenche liker å bruke sine kreative evner.

Et eksempel
- Jeg bruker ingen hjelpemidler, men har tillit til det som kommer til meg, sier Wenche og gir et eksempel på hvordan hun jobber:
   - Jeg ber som sagt om hjelp fra oven før jeg starter, og en samtale kan arte seg slik: I det jeg tar telefonen ser jeg flammer, før kunden har sagt noe. Damen sier hun har hatt en vanskelig natt, og jeg spør om noe har brent. Hun forteller at hun tydelig har følt hun har hatt besøk fra den andre siden og at strømmen har gått. Jeg får inn hvem som har vært hos henne, beskriver en mann og sier et navn, og hun blir forskrekket fordi navnet og beskrivelsen stemmer med hennes far. Jeg får vite fra faren at hun skal gå inn i et tilstøtende rom og se på stikkontaktene, og mens vi er på tråden finner hun en stikkontakt som er brent. Sikringsskapet er nytt, og alle sikringene er på, men strømmen har likevel gått. Så der reddet nok faren sin datter fra brann, fra det hinsidige!
   Det hender ofte at Wenche får inn nøyaktige navn på personer det er spørsmål om, og hun ser ting veldig tydelig, som bilder eller film. Et annet eksempel:
   - Det var ei som nettopp hadde mista kjæresten sin, og var veldig fortvilet. Jeg fikk straks opp navnet hans, veldig tydelig. Han var veldig ivrig etter å fortelle henne at han ikke var borte, og jeg kunne beskrive ham så hun kjente ham igjen, til og med noe som var spesielt med ei tann. Jeg tror det var trøst i sorgen å vite at han fortsatt var hos henne på et vis.

Slik blir 2024 for deg! Bestill et personlig årshoroskop

Fra svunnen tid
Den eldgamle husmannsplassen Wenche bor på ligger under en stor gård i Vestfold. Hovedgården er flere hundre år gammel, og etter at Wenche flyttet til husmannsplassen, har hun fått innblikk i det daglige livet fra svunnen tid:
   - En dag sto jeg ved kjøkkenvinduet. Jeg så en skygge og hørte en stemme si: Olea. Jeg så ofte «glimtvis» en mann som gikk langs låveveggen. Med vadmelsbukse, trøye og bukseselene hengende ned. Svart filthatt. Svær nese. En dag i fjor sommer bjeffet hunden min, som han gjør når det kommer folk hit. Det sto to eldre damer ved låven. Jeg gikk ut og lurte på om det var noen de så etter. De eldre damene svarte at de hadde så lyst til å gå inn hit og se, for de vokste opp her og flytta herfra i 1946. De sa at det var så rart og trist å se, for før var det masse dyrka mark, men nå har det grodd igjen. Og så viste de meg hvor den gamle låven og utedoen var. De pekte dit jeg hadde sett mannen med bukseselene nede, så han var nok på vei for å gjøre et nødvendig ærend.

Her har Wenche tegnet Olea Olsdatter, som hun har «åndelig» kontakt med.

Olea
Wenche fikk inn noe som gikk enda lenger tilbake i tid. Hun antar at det må være tidlig på 1800-tallet, kanskje før det:
   - Ei tynn, lita jente på ca. 10 år, med fletter og blå kledning, sto helt tydelig foran meg. Hun er antagelig dattera til Olea. Jenta er fortvilet for hun har fått skylda for å ha sluppet ut hønene. Jeg får inn at reven har tatt dem, men en som jeg tror er bestefaren hennes, skylder på jenta.  
   - Tror du det er avtrykk av hendelser eller at hun går igjen her?
   - Det kan være avtrykk, men Olea er her stadig vekk. Hun dukker plutselig opp når jeg går tur, slår ut håret, tuller og ler. Hun fortalte meg at da jeg først fikk kontakt med henne, var hun 34 år, men da hun kom til meg senere, spurte jeg hvor gammel hun ble. Da svarte hun 52 år. Jeg spurte hva hun døde av, og hun svarte lungesott. Jeg måtte google hva det var, og det var visstnok tuberkulose eller tæring, forteller Wenche og legger til:
   - Da jeg første gang så Olea, så hun eldre ut enn sine 34 år. Hun var pen, men så sliten ut. Tenna var ikke så pene, og de sto litt fremover. Håret var litt grått i det brune.
   Wenche henter frem kopier av gamle papirer fra hovedgårdens historie. De viser blant annet beboere på de to husmannsplassene som ble skilt ut fra gården. Her står at Halvor Mortensen ektet 1786 Olea Olsdatter. Barn: Mari f.1787, Sibille f.1793:
   - Det var bare èn husmannsplass frem til begynnelsen av 1900-tallet, men senere ble det skilt ut to. Da Halvor og Olea giftet seg, var det fortsatt èn plass med flere hus, og i 1792 flyttet de hit til den nyeste, der jeg bor nå. Olea var den første frua som flytta inn i det nybygde huset. Mari er antagelig jenta som ble beskyldt for å slippe ut hønene, fortsetter Wenche og viser en tegning hun har laget av Olea:
   -Olea har latt meg føle nøyaktig hvordan det var å være jente/dame den gangen hun levde. Hun satt ved siden av meg og sa: - Hvordan får du det til? om noe jeg gjorde, og da følte jeg henne akkurat slik hun var, som om det var meg. Veldig rart! Da var hun nok rundt 30 år. Hun var ei veldig blid og lykkelig dame, humoristisk og snill, men litt forsiktig og beskjeden.
   - I fjor sommer kom ei dame gjennom skogen fra den andre plassen og sa hun het Maren. Hun sto plutselig i enden av hagen og viste meg en treboks med brev, som hun sa er «i veggen bak trappa». Jeg lurer på om hun mener her i huset eller på den andre plassen, der jeg tror at Maren bodde. Er jo litt nysgjerrig, så jeg burde undersøke nærmere, sier Wenche og ler.

Pus i vinduskarmen.

Kontakt med dyr
Diego og Poss Poss er stadig rundt oss og krever oppmerksomhet, og Wenche er flink til å inkludere de firbente vennene sine.
   - Jeg har hatt mange dyr opp gjennom årene. En av deltakerne på mediumkurset mottok en beskjed gjennom automatskrift. Hun sa: - Jeg får ikke inn annet enn at hun heter Sara, og at hun tegner hjerter. Jeg svarte at jeg kjente ingen Sara, men plutselig kom jeg til å tenke på at vi hadde to tamrotter som begge døde i løpet av kort tid året før vi flyttet hit. Den ene het Sara, og jeg laget et lite kors av to plastpinner og satte på den lille grava, og så limte jeg på store klistrehjerter. Høres nok rart ut, men for meg er det bevis på at dyra også fortsetter å være hos oss!
   En annen historie:
   - Den forrige katten min ble svært syk med nyresvikt og døde i sommer. Mens han lå på fanget mitt, kjente jeg plutselig smertene hans, som om hele kroppen var tent på. Da tenkte jeg at dette må du få slippe og tok ham med til dyrlegen. Senere sto jeg og tørka støv foran et bilde av ham, og så hørte jeg en stemme som sa: - Takk mamma for at du lot meg gå! Han sa ikke mamma på samme måten som sønnen min ville sagt det, men som om det var et navn. At det var den kjære katten min, er jeg sikker på!
   Selv om Wenche ser frem til våren, elsker hun å være ute uansett vær. Hun går masse tur med bikkja. Sine firbente venner vil hun ikke være foruten, ei heller de usynlige vennene:
   - Etter at jeg hadde malt både vegger og møbler og satt alt på plass, ble det roligere i huset. Men vi har fortsatt besøk fra åndeverdenen, og det er bare spennende. Jeg har renset oppe, men de som er her nede skal få være her. Jeg har stått på kjøkkenet, og plutselig har Olea kommet anstigende. Hun føler nok at dette er hjemmet hennes fortsatt!

Tips en venn på e-post