Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Sveins alternative verden

Svein Østvik er for de fleste kjent som Charter-Svein, der fest og moro har vært i fokus. At han skriver dikt, elsker å lese bøker, er samfunnsengasjert og har mange dype tanker både om livet og Universet, overrasker nok mange. Han er svært opptatt av det alternative, mediterer og utøver healing. I programmet ”En natt på slottet” tok følelsene overhånd, da han fikk kontakt med sin avdøde far.

 Av Kari Flaata Halling 

Jeg henter Svein på bilverkstedet, der han har levert bilen for en rask sjekk. Han kaster en slitt, gammel rypesekk i baksetet på bilen min. Den samme sekken som han brukte på ”Charterfeber”. - Jeg har overnattet hos mutter`n, sier han og hopper inn i bilen. Vi har avtalt å møtes på Kongsberg, for da kunne Svein samtidig besøke moren Lilli på 92 år, som også ble kjendis etter å ha deltatt sammen med sønnen i to sesonger av det populære programmet som gikk på TV3.

Svein har blitt en godt voksen mann på 56 år, men er like nysgjerrig på livet som han alltid har vært. Han mener det er viktig å være åpen for å lære nye ting. I vinter har han vært med på fem forskjellige TV-programmer, blant annet kjendisversjonen av ”71 grader nord” og et par matprogrammer.  

Litt fra Sveins karriere: Øverst: Svein ble kalt ”Kongen av Mallorca”etter sine opptredener i Charter-Feber. Foto: Stein Hægedal/TV3. Til venstre: Fra ”Skal vi danse 2009”- Svein Østvik og Nadia Khamitskaya. Foto: TV2. Til høyre: Fra «4-stjerners middag», Foto: TV-Norge.

Minner
Intervjuet skal foregå hjemme hos meg. Svein er fortsatt litt sliten etter premierefesten på ”4-stjerners middag”. Jeg spør om han vil ha kaffe og noe attåt. Kaffe vil han mer enn gjerne ha, men ingenting søtt. Det tåler han ikke. - Krus eller kopp? spør jeg videre. Svein foretrekker å drikke kaffe av en tynn, gammeldags porselenskopp, som visstnok minner om de moren hans har i skapet.

Svein vokste opp på Heistadmoen utenfor Kongsberg. Faren var i Forsvaret. - Jeg har et minne fra sjuårsalderen. Vi ungene var ute og leiket og så de militære gikk søndagstur med konene sine. Mennene gikk foran med hendene på ryggen, i takt, og veldig rake i ryggen. De snakket nesten ikke med hverandre. Aldri noe latter. Jeg husker at jeg tenkte: - Slik skal jeg aldri bli! Det virket så grusomt alvorlig å være voksen.

- Det er vel derfor du har beholdt barnsligheten i deg? våger jeg å spørre. Tenker på Svein, slik han fremstår i ”Charterfeber”: Hyperaktiv, med uttallige sprø innfall og herlig latter.
- Ja, det sitter nok i meg fra barndommen. Jeg er livredd for å bli ”satt”, bli for fornuftig, for alvorlig, for høflig, for dannet. Jeg liker folk som er høflige på en naturlig måte, men den dannelsen jeg så var ikke noe sjarmerende i det hele tatt. Jeg tror at hvis man har et liv som er for alvorlig, da blir man misfornøyd, og til slutt bitter. Det er også kort vei til maktsyke. Og man får et veldig behov for å ha autoritet, ambisjoner, karriere. Folk kan bemerke at jeg har gjort en fantastisk karriere. Det har jeg null forhold til. Det eneste jeg har tenkt er at livet mitt begynner å gi litt mening, svarer Svein.  

Svein har skrevet siden han var 25 år og har gitt ut sin egen diktbok. Foto: Kari Flaata Halling

Skriver dikt
- Når jeg tenker tilbake på da jeg var ung, så hadde jeg en veldig autoritetsangst. Faren min var ekstremt streng og kunne være på grensen til at han ydmyket og krenket meg. Mye av det har vært en kamp senere i livet, at jeg skal klare ikke å føle meg så liten og å overvinne autoritetsangsten. Det føler jeg utrolig nok at jeg har klart, sier den sjarmerende karen.

Sveins far hadde store ambisjoner på sønnens vegne: - Jeg var god i idrett og også ganske god på skolen. På trening og i det militære var faren min en tøff person, men han hadde også sine mykere sider, som folk flest ikke kjente til: Han forsvarte de svake i samfunnet. Jeg har skrevet siden jeg var 25 år. Fatter`n var nok den som ga meg aller mest respons. Han var ekstrem følsom og kunne få tårer i øynene da han leste det jeg hadde skrevet.
  
I dag har Svein gitt ut sin egen diktbok ”Sveins Verden”, og en ny er på vei. Diktene er alt fra samfunnsengasjerte til tanker på et dypere plan. I tillegg har han tatt med noen humoristiske reiseskildringer fra Mallorca, London, Portugal, Kreta og Shetland. De små kaffekoppene blir fort tomme, og Svein må stadig ha påfyll. Han røper at han drikker bøttevis av kaffe for å holde det gående.

Den første overnaturlige opplevelsen hadde han som barn: - Det var på kvelden, og vi ungene hadde leika ute. Så ropte mora mi at det var tid å komme hjem. Da jeg gikk oppover veien til Heistadmoen, var det som om en usynlig kraft tok tak i meg og kasta meg ca. sju meter inn i skogen. Dette kunne jeg jo aldri fortelle om hjemme!

Forsoningen
Året er 2004. Svein sitter alene i bilen, langt hjemmefra, da moren ringer og gir den triste beskjeden at faren er død: - Jeg lukket øynene, og det var akkurat som jeg ble med i et dragsug, at jeg ble med fatter`n til himmelen! Mens vi var i den ”vinden”, i et sug oppover, snakket vi om alt det vi ikke turde å snakke om mens han levde. Det var akkurat som om alle følelser plutselig var tillatte. Vi ”snakket” sammen i ti minutter. Forholdet mellom fatter`n og meg hadde vært både vanskelig og fint, men etter denne samtalen, følte jeg at alt var forsonet mellom oss, og jeg ble mye tryggere på meg selv. Jeg var også helt rolig i kroppen.

- Så du faren din fysisk?
- Du ser alt for ditt indre øye. Følte at jeg så konturene hans, og at han var i min energi. Tror nok faren min hadde mye skyldfølelse etter hvert mens han var i live, og det hadde også jeg. I en periode brukte jeg mye alkohol og var ganske tøff mot ham, innrømmer Svein, som gikk på fylla i seks år. På 1990-tallet brukte Svein utrolig mye penger på psykoterapi for å komme på beina igjen. Terapien gikk over syv år. Dette var ikke ukjent for ham. Han har selv jobbet innen psykiatrien i 15 år.

Svein mediterer gjerne ute i det fri. Foto: Kari Flaata Halling

Healing
- Jeg vil ikke påstå at jeg er synsk, men jeg har en veldig sterk intuisjon. Jeg får på en måte kontakt med ”noe større.” Når jeg møter et menneske, kan jeg ofte ”se” hva som har vært særtrekkene i livet til vedkommende, sier Svein. Han har vært opptatt av Zen-Buddhistisk meditasjon siden han var i -20 årene og mener at alle mennesker har en mental, helende kraft, noe han selv også har opplevd.

- Jeg har vært hos healere, alternative behandlere og synske personer, men det beste er at jeg kan heale meg selv, sier Svein og legger til at han heldigvis har god helse, så det blir sjelden aktuelt. - Første gang jeg helbredet meg selv var for ca. 17 år siden. Da hadde jeg vært plaget av kronisk betennelse i skulderen i to år, men verken lege eller medisiner kunne hjelpe meg. En dag var jeg alene og lukket øynene. Så sentrerte jeg oppmerksomheten på smerten og opplevde at jeg begynte å se innover i kroppen. Plutselig var det som om to koster strøk meg på skulderen. Etter en stund følte jeg at hele området med betennelsen smuldret opp i små partikler, som føyk ut av kroppen! Rett gjennom fingrene mine med en voldsom kraft!

Svein har tatt både det vanlige Silvia Ultramindkurset og instruktørkurset. - Hvis noen spør, hender det at jeg healer over telefonen, men jeg har ikke markedsført meg som healer. Jeg føler at jeg er ganske god på å lokalisere hvor smerter kommer fra. Da lukker jeg øynene og visualiserer frem kroppen til den personen som kommer gjennom for mitt indre øye. Jeg ser problemet som den personen jeg healer har og kan ta det bort. Smerter har mye med psykiske ting å gjøre. Jeg har lært meg at jeg må skille mellom min og andres energi, for jeg var veldig åpen og tok inn alt, noe som innebar at jeg selv ble full av smerter. Jeg måtte opp i 20-30 halvlitere for å klare å døyve smertene. Det var en forferdelig dårlig spiral! Men så sa jeg til meg selv at jeg kunne ikke la smertene styre hele livet mitt. Jeg bestemte meg veldig sterkt for å endre dette, blant annet komme vekk fra barkrakken, og fjerne noen personer som var utrolig negative for meg.

«En natt på slottet», episode 3: F.v. Svein Østvik, Lena Ranehag, Synnøve Skabo og Alexander Gamme. Foto: Espen Solli/TVNorge

”En natt på slottet”
- Da jeg fikk tilbud om å være med på ”En natt på slottet”, sa jeg ja, selv om jeg var litt redd for å dumme meg ut. Når kameraene blir slått på, har jeg en tendens til å bli litt klovn. Men generelt har jeg blitt mye mindre redd for å ta utfordringer nå enn tidligere og tenker mye mindre på det å mislykkes. Å delta i dette programmet så jeg på som en utfordring. Jeg ville bli kjent med Lena Ranehag, som jeg ser opp til. Jeg brenner også veldig for det alternative. Plutselig så jeg det som et naturlig program å være med i.

Svein hadde to, tre timers kjøring foran seg for å komme til Villa Friedheim, der programmet skulle spilles inn: - Vi skulle være der i nitiden, og jeg reiste i femtiden for å ha tid til å meditere i bilen. Jeg kaller det litt å programmere meg selv. Jeg programmerte meg til at jeg skulle være nysgjerrig, følsom og gjøre så godt jeg kunne. Og ba om at programmet skulle bli fint.

- Er det hjelperne dine du har kontakt med?
- Jeg føler heller at jeg kommuniserer med energien i Universet. Det er viktig for meg at intensjonen er mest mulig sunn, og jeg ser mest mulig bort fra egoet. Hvis motivasjonen er at jeg skal ha suksess, fungerer det ikke på samme måte. Hvis Universet hadde vært en personlighet, ville egoet vært veldig mye borte, svarer han.

Etter meditasjonen følte Svein seg veldig rolig og avbalansert til tross for at han var veldig spent på å møte Lena Ranehag: - Jeg var veldig i meg selv. Følte at det var akkurat som om Universet hadde tatt bolig i meg. En veldig fin følelse!

Kontakt med faren
I programmet fikk Lena Ranehag deltakerne til å male et intuitivt bilde. Gjennom dette bildet skulle hun åpne opp for åndeverdenen og få kontakt med deres nære og kjære. - Jeg malte et maleri med veldig sterke farger. Jeg fikk bilder inni hodet mitt. Det var akkurat som en brann inni meg. Jeg følte at Lena og jeg var veldig ”gnistrende” sammen. Begge var veldig åpne, forteller Svein.

- Jeg gjenkjente faren min med en gang Lena fikk kontakt med ham. Jeg er ofte og besøker graven hans, og hver gang jeg står på kirkegården, får jeg en type gråt i meg, en god, forsonende gråt. Den samme følelsen fikk jeg nå, derfor var jeg sikker på at jeg hadde kontakt med faren min. Lena begynte å beskrive ham, og alt stemte, spesielt det at han hadde en karakteristisk nese. Den fikk han etter at han drev med boksing.

- Så du ham?
- Det må jeg svare nei på, men jeg begynte å gråte!

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Om fargerike personer
Etterpå gikk deltagerne rundt på Villa Friedheim, og Lena prøvde å få kontakt med åndevesener som befant seg der. Deltagerne fikk selv prøve seg, og Svein imponerte sterkt. Han så et gjenferd på ett av rommene, som han beskrev veldig tydelig, og som også Lena tidligere hadde hatt kontakt med.

- Først kjente jeg en ekstrem prikking, som jeg også får når jeg healer, og så dukket det mer og mer klart opp et bilde av en dame. Jeg så håret, kroppen og akkurat som hun hadde en pukkelrygg, men jeg fornemmet at bildet av personen var mer et personlighetsbilde. Hun var ikke nødvendigvis en krøpling fysisk, men knekket psykisk. Egentlig var hun en litt fargerik person, forteller Svein og fortsetter:

- Jeg har tenkt mye på det i ettertid at veldig ofte er det de fargerike personene, som har mye selvstendighet i seg, er levende, kunstneriske og kreative, som har tendenser til å utsette seg for personer som kan knekke dem. Det er noe med at de mest kreative kan virke provoserende på mennesker som selv ikke har fått det til. Når man ikke får til livet sitt selv, og møter noen som er kreative, så har man to valg, enten å lære av dem eller knuse dem. Da er det veldig mange som velger det siste. Det er noe av det jeg er mest opptatt av. Hvorfor er det sånn at man ikke blir inspirert av at noen får til noe, blir et bedre og sterkere menneske? Mange mennesker, som Lena, ønsker å bruke kreftene sine på noen som er mottagelige, og som kanskje gir noe tilbake. Det er så mange følelsesvampyrer som bare suger til seg fra andre, og der kommer ME syndromet inn, som jeg også er opptatt av. Sterke personligheter med masse godt i seg, blir utmattet! Svein tar opp diktboka. Han leser med stor innlevelse et dikt om ME.

Et nytt jobboppdrag er i boks. Foto: Kari Flaata Halling

Ut av kroppen
Svein har alltid ting på gang. Meldinger tikker inn hele tiden på mobilen. Han ta en telefon. Det er et spennende jobbtilbud på gang, som han venter bekreftelse på. Etterpå jubler han. Stemmen hans skal brukes i ”Smurfene”, som kommer i slutten av mars.

- Jeg er fortsatt en litt for rastløs type, og har for mange jern i ilden som krever fokus, til å kalle meg en kompetent og god healer, men jeg har mange erfaringer med å heale. Jeg er nok en person som liker å drive med forskjellige ting. Jeg føler at jeg har den beste tiden i livet mitt nå. Det med å skrive dikt er veldig nært knyttet opp til healing. Jeg er nesten i samme sinnsstemning når jeg skriver de beste diktene som når jeg driver med healing. Når jeg driver og healer, er jeg alltid i en meditativ tilstand. Da får jeg en stemme inni hodet som sier: Alt er mulig! Den tror jeg stammer fra opplevelser jeg har hatt som er totalt uforklarlige, sier Svein, tar en slurk av kaffen og fortsetter:

- Det startet med at av og til kom jeg inn i tilstander mellom å være våken og sove, en slags trommelfølelse, akkurat som du kom inn i en trommel og ble låst fast. I begynnelsen var det veldig ubehagelig, men etter hvert følte jeg meg mer trygg og kunne reise ut av kroppen. Den mest oppsiktsvekkende opplevelsen jeg hadde, var at jeg reiste på fotballtrening uten å være der. Jeg var da noen og tjue år. De jeg skulle se tippekampen sammen med resten av fotballaget, spurte de hvorfor jeg ikke hadde vært på treninga. Da kunne jeg fortelle hva som hadde skjedd på treninga. - Men du var jo ikke på treninga? sa en. Jeg måtte pynte litt på forklaringen, men faktum var at jeg til og med hørte hva de prata om på treninga mens jeg lå i leiligheten min.  

Flere opplevelser
Hele livet har Svein hatt mange uforklarlige opplevelser: Han har sett lamper i taket svaie, ting falle ned, spesielt når han snakker om noe veldig viktig eller når han har hatt noen fine stunder sammen med andre. - I går sto det ei flaske på kjøkkenbenken hos mutter`n. Ikke noen vinduer oppe. Plutselig smalt den i gulvet. Da sa mutter`n: - Jøss, kan den flytte på seg sånn da?

- En annen merkelig ting som jeg får jevnlig er at når noe skjer, for eksempel kan jeg se en bussulykke på TV, da har dette skjedd i forrige uke i min hjerne. Dette har jeg blitt mer og mer nysgjerrig på. Det kan jo være at jeg får slike forutanelser?

- En kveld lå jeg og leste ei bok av Snåsamannen, klink edru. Lever meg veldig inn i boka. Plutselig er det fransk radio på PC`n. Det første som slo meg var at det lignet på Radio Luxemburg, som jeg ikke har hørt på siden -70 tallet. Jeg går bort for å slå av, og så er ikke PC`n på. Jeg kan ikke forklare det annerledes enn at Universet sender ”hint” til personer som er åpne for det for å gi dem en bekreftelse på at de ikke er på ville veier. Jeg ble ikke noe redd i det hele tatt når dette skjedde, men måtte faktisk le av hendelsen.

Sveins alternative verden rommer også godt humør, smil og latter. Foto: Kari Flaata Halling

Veldig engasjert
Svein lar seg provosere av mennesker som håner det alternative uten å ha satt seg inn i hva det dreier seg om: - Når de verste skeptikerne spør om jeg tror på det, så svarer jeg: - Faktisk tror jeg ikke lenger, jeg vet! Jeg har fått nok eksempler. Det som naturen og Universet har, det er på en måte en slags intelligens. Den er i energiform, så du kan ikke begynne å sette opp noen eksperimenter på dette, slik som noen prøver i enkelte TV-programmer.

Nå har Svein kommet i sitt rette element. Han har flere argumenter å komme med, øker volumet i stemmen og blir veldig engasjert: - Vi lærer jo opp høyre og venstre hjernehalvdel. Den resonerende, logiske, fornuftige og på en måte matematiske hjernehalvdelen får utrolig mye oppskatning fra oppveksten. Du får som barn heder fra foreldrene dine for at du er flink på skolen, er høflig osv., men vi lærer bort den hjernehalvdelen som er følsom, kreativ og som har fornemmelser og intuisjon. Den blir glemt. Hva skjer da? Som barn vil du kjenne at det er på den logiske hjernehalvdelen du må være. Det er her mamma og pappa blir glad i meg. Det er akkurat det samme når skeptikere snakker om alternative ting. De snakker bare med den logiske hjernehalvdelen: - For noe skvalder!

Så kommer argumentet mitt: Hva med Magnus Carlsen, som kan sitte og tenke 70 trekk frem på et sjakkbrett og får kjempeapplaus? Det er omtrent ingen andre som klarer det enn ham. Han bruker den hjernehalvdelen som er logisk. Normalt sett skulle vi reagert annerledes: Det går ikke an! Her er det ingen kritikere. Hvis det hadde vært motsatt, at den kreative hjernehalvdelen hadde fått masse oppmerksomhet i barndommen, så ville vi klappet og honorert de som kunne få lampa til å svinge på oppfordring, men vi gjør det jo ikke! Poenget mitt er at ettersom de fleste hjernehalvdeler som er kreative er bortprogrammert, så klarer vi ikke å gi honnør! Dette er det viktigste jeg kommer til å si!

Et tegn?
- Tror du på reinkarnasjon?
- Ja, jo! Jeg har aldri vært så opptatt av å tenke så mye på etter døden. Jeg har tenkt mest på å jobbe med ikke å være redd døden. Jeg tror mest på å leve som om dette er det eneste livet du har. Jeg vil prøve å komme dit hen at døden ikke er så skremmende, og det har noe med at jeg må tåle et sterkest og ærligst mulig liv. Den kampen er jeg i ferd med å greie, svarer han ettertenksomt.

- Du ser ikke på deg selv som religiøs?
- Jeg liker ikke kristendommen slik den blir praktisert. Huff a meg! Jeg er veldig glad i Buddha da, svarer han og viser en tatovering på ene overarmen. Motiv: Buddha på en barkrakk med en halvliter. - Jeg er nok ganske buddhistisk anlagt. Jeg føler at det er en Gud i oss som vi kan oppdage, og at han ikke er en Gud som forteller oss hva vi skal gjøre. Jeg tror at når du får et ønske om å gi glede, og det gode i deg blir viktig i livet ditt, da blir det mye lettere å oppdage at Universet har en utrolig kjærlighet, sier Svein.

Plutselig går lyset i hele huset. - Da fikk vi et hint da. Dette var sterkt, utbryter Svein. En melding på mobilen tikker inn, som forteller at det har bare vært strømbrudd på denne adressen. Noe slikt har aldri skjedd før.
Strømmen kommer på igjen etter få minutter.

- Jeg er fortsatt en litt for rastløs type, og har for mange jern i ilden som krever fokus, til å kalle meg en kompetent og god healer, men jeg har mange erfaringer med å heale, sier Svein. Foto: Kari Flaata Halling

Snakker med trær
Vi blir litt satt ut etter denne hendelsen, men snart er vi i gang igjen med intervjuet. - Har du et nært forhold til naturen?
- Du blir jo litt preget av det du opplever i barndommen. Jeg måtte ta mange turer i skauen for å trene, for faren min ville absolutt at jeg skulle bli god i langrenn. Nå er jeg jo med i ”71 grader nord”, og det å møte utfordringene, som for eksempel å klatre, bidrar til at jeg skjønner mer av det å overvinne frykter. Og så liker jeg å snakke med trær. De gir healingenergi. Jeg har stått og holdt rundt trær og får litt følelsen av at trær forteller oss at vi er en stor familie, og at vi er nødt til å begynne å ta mer vare på hverandre. Kjærlighet dreier seg minst om to personer, tror jeg. Kjærlighet dreier seg egentlig om å forstå at alt henger sammen. Vi mennesker må forstå at vi er på ville veier. Vi må finne tilbake til giverglede, kjærlighet og nærhet. Vi må skjønne at materialisme, og det å søke statussymboler, er helt avlegs. Det gir bare en kunstig, kortvarig glede. Jeg er så lei ”duppeditter”. Jeg har slutta å feire jul også. Det er egentlig bare et symbol på hvilken avvei vi mennesker er på. Svein har for øvrig flyttet til Heggedal i Asker for å være nær sine tre barn på 15, 17 og 19 år, som han har god kontakt med.

Hestegal
Timeplanen til Svein er som regel full, men han setter alltid av tid til sin store hobby: Hester! Etter at vi er ferdige med intervjuet, skal Svein på Bjerke travbane, der to av hans tre hester befinner seg. Den ene skal på løp i dag:

- Jeg både trener og ”kjører” dem selv. Bestefaren min drev med hester, så jeg har nok blitt påvirket fra jeg var ganske liten. Hester er ekstremt åndelige, så jeg føler at jeg kommer til en healer når jeg er hos hestene. Det er helt stille, det er lov å la alle tanker vandre, jeg føler at hestene forstår meg. Hver gang jeg tenker i bilder, så er Universet der. Da kommer frysningene, som jeg føler hver gang noe er sterkt og sant. Mange ganger tror jeg da at det er hesten sine bilder jeg tar inn. Det kan være alt fra å se hesten på banen, se halen som flagrer, alle sånne type ting. Når jeg står panne mot panne med en hest, da føler jeg at jeg blir helt avslappet og lykkelig.

- Spiller du på hester også?
- Jeg har to laster, vin og spilling på hester, innrømmer Svein.

Om kjærlighet
- Har du noen drømmer som du ikke har realisert ennå?
- Ja, jeg har vel det. Det er kanskje å få et kjærlighetsforhold som fungerer. Jeg husker da jeg gikk i psykoterapi, så snakket psykologen om at det stedet man egentlig utvikler seg mest, det er i et kjærlighetsforhold som er ekte og sterkt. I et slikt forhold kommer alle ting opp til overflaten. Er man i et godt forhold, så er det der man på en måte virkelig kan få den dypeste utviklingen. Jeg synes alltid det har vært et problem med forhold. Jeg tror noe av det vanskeligste med det å leve er å få til et kjærlighetsforhold. Den optimale drømmen er å møte den store kjærligheten!

- Nå blir det fult fokus på Bjerke travbane, sier Svein etter intervjuet og takker for seg med sin karakteristiske hjertegode latter. Foto: Kari Flaata Halling

Setter folk i bås
- Du har jo fremstått som moromannen Svein. Har du følelsen av at folk ikke har tatt deg alvorlig?
- Jeg har egentlig ikke brydd meg så mye om det. At noen har trodd at jeg bare er en klovn som kan drikke øl og rølpe, så tenker jeg at sånn er verden. Jeg har jo alltid visst at det som er min styrke er veldig langt unna det som blir vist mest på ”Charterfeber”. Vi setter jo folk i bås, og min bås ble litt sånn snåling som er i Syden, drikker, fester og har det gøy. Men jeg vet jo også at folk som har sett ”Charterfeber” har fått følelsen av at det er en annen side av Svein. De har jo sett at jeg har småfilosofert litt innimellom, sier Svein og legger til:

- Energi har jeg alltid vært proppfull av, men jeg vet å skru meg av. Når jeg har vært ute i seks, syv timer og prata med mange, så er det godt å kunne sitte hjemme med ei bok og slappe av. Har lest veldig mye bøker. Det overrasker nok mange.

Jeg er tilbøyelig til å tenke at det alternative har gjort ham godt. Svein har fremstått som en moden, reflektert og kunnskapsrik person, og han har greid å sitte tilnærmet rolig i flere timer under intervjuet. Det må vel være litt av en bragd!

Men før Svein går ut av døra, har han glemt både lesebrillene og diverse Magic Magasin som jeg ga til ham. Jeg kjører ham opp til bilverkstedet, får en god klem til farvel og kjører hjem igjen. Så ser jeg at rypesekken til Svein står i baksetet. Jeg smiler for meg selv og tenker at han er fortsatt den samme distrè og vimsete personen som i ”Charterfeber”. På enkelte områder har han tydeligvis ikke forandret seg.

Tips en venn på e-post