Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

– Jeg har kommunisert med mer enn 2000 dyr

Fulgte du med på Farmen på TV2 i 2015? Da husker du kanskje dyretolken Vibeke Hoff, som bare var med et par uker før hun valgte å trekke seg fra programmet. Hun følte sterkt at noe var galt med dyrene på gården hjemme i Brandbu, noe som viste seg å stemme. Nå forteller hun åpent til Magic Magasin om sitt opphold på Farmen og sine eksepsjonelle evner.

Tekst og foto: Kari Flaata Halling

- Håper du ikke er redd hunder? spør Vibeke idet jeg er i ferd med å åpne grinda inn til gårdstunet. Syv viltre krabater kommer stormende mot meg, den ene mer høylydt enn den andre. Vibeke gjør et tappert forsøk på å roe ned hundene og unnskylder seg med at de er glade når det kommer besøk. Snart er hundene mer opptatt av hverandre, og Vibeke tar meg med for å hilse på de to hestene på andre siden av inngjerdingen.      

Vibeke med katten Goliat (15),og Gullebrand (t.h.) Foto: Kari Flaata Halling

Triste skjebner
Vibeke bor alene på gården langt inni skogen i Brandbu på Hadeland. Her lever hun side om side med de firbente vennene sine. Foruten hunder og hester, har Vibeke fire katter. Den kjente og populære dyretolken har et stort hjerte for dyr som ikke har hatt det så godt. Tre av hundene er gatehunder fra Spania. To av kattene kommer fra Dyrebeskyttelsen.

- Hesten min Lynally har jeg en helt utrolig nær kontakt med. Når jeg lukker øynene, så snakker vi sammen. Det er en sigøynerhest, som er kjøpt på et marked i Irland. Hun sultet nesten i hjel, hadde nesten ikke pels og var drektig. Så det er mange triste skjebner blant dyra her, sier Vibeke og legger hodet ømt og varsomt inntil hestekroppen.

Flyttet fra byen
Vibeke overrasker med nybakte boller. Mens vi drikker kaffe inne i den trivelige stuen hennes, får jeg vite det meste om den utadvendte damen. Hun er egentlig vaskekte byjente med utdannelse innen markedsføring og pedagogikk. Tidligere jobbet Vibeke som markedsfører, interiørkonsulent, barnehageassistent og lærervikar i Oslo. Men storbylivet var et hektisk jag, og for 15 år siden gjorde hun alvor av å realisere sin store drøm: Å leve på en gård utenfor allfarvei.

For seks år siden så Vibeke en annonse i lokalavisa om kurs i dyrekommunikasjon, som pirret hennes interesse. Etter å ha tatt tre grunnkurs, begynte hun på dyretolkskolen i 2009. Her ble Vibeke kjent med Maja hos Magic Circle, og siden har de hatt nær kontakt: - Maja har lært meg masse utenom det jeg har lært på dyretolkskolen. Under samtalen kryper katten Goliat opp i fanget hennes. Flere av hundene ligger i kurvene sine og slapper av. Den ene snorker høylydt.

Deltakerne på «Farmen» 2015. Vibeke står lengst til venstre. Foto: TV2/Espen Solli.

Farmen
Farmen gikk på TV2 høsten 2015. Vibeke var en av 14 deltakere som flyttet inn på Løntjernbråten gård i Eidsvoll, for å drive gården slik de gjorde for 100 år siden. Vibeke ble spurt om å bli med på Farmen. De ville ha med en dyretolk, som også stelte bra med dyra.

- Jeg tok ansvar for mye av dyrestellet og brukte mesteparten av tiden på dyrene. På Farmen hadde jeg to dyresamtaler, en med en hest og en med grisemoren. De andre deltakerne var jo litt skeptiske, men ingen var uhøflige, forteller dyretolken, som etter knapt to uker valgte å forlate gården: - Jeg hadde vært og stelt grisene, og på vei opp til huset, plukket jeg blomster og blader til kaninene. Jeg hadde gått med en murrende følelse at noe var galt, men jeg klarte ikke å sette fingeren på hva det var. Det var som om noen dyttet meg i brystet, og jeg tenkte at jeg må hjem. Jeg visste ikke hvorfor jeg fikk den følelsen, for jeg stolte 100 % på de som passet dyrene mine der hjemme.

Da Vibeke bestemte seg for å reise fra gården, følte hun likevel at hun hadde fullført oppdraget om å sette fokus på dyrestell. Da hun kom hjem fikk hun vite at hesten hennes Lynally var alvorlig syk, og at de hadde vurdert å avlive den dagen før. Kort tid etter at hun kom hjem måtte to av hundene avlives. - I ettertid er jeg glad for at jeg fulgte magefølelsen og reiste hjem. Heldigvis har det så langt gått bra med Lynally, men det har vært tøft, legger hun til.

- Ved å se på et bilde av dyret, er jeg i gang, sier Vibeke, som her kommuniserer med katten Nusse. Foto: Kari Flaata Halling

Dyrekommunikasjon
- Jeg har veldig god kontakt med hunder. Alle hundene har hvert sitt språk, og jeg kan fleipe og tulle med dem, noe jeg ikke kan med andre dyr. Katter er roligere og veldig åndelige. De er lette å kommunisere med, sier Vibeke.

- Fortell hvordan du oppnår kontakt med dyra?
- Avstand betyr ingenting i dyrekommunikasjon, som foregår på et telepatisk plan. For å komme i kontakt med dyret, må jeg på en måte ned på et annet bevissthetsplan. Tidligere, da jeg ikke var så trent, hørte jeg på meditasjons CDer eller på rolig musikk for å komme i modus. Det trenger jeg ikke lenger nå. Bare ved å se på et bilde eller på dyret, så er jeg der med en gang, sier Vibeke, som mener hun har hatt over 2000 samtaler med dyr. Når hun kommuniserer med et dyr, kan hun få tilbakemeldinger i form av bilder, lukt, følelser, smerte og noen ganger redsel.

- Folk ringer til meg, og jeg ber dem sende bilde av dyret. Jeg setter meg ned i fred og ro. Tar inn dyrets tanker og følelser. Jeg stiller ingen diagnoser. Det er jeg veldig klar på hele tiden. Men jeg får opp helseproblemer. Jeg bruker ikke PC, for det synes jeg forstyrrer roen i samtalen. Jeg skriver ned alt jeg får inn og sender brevet i posten. Etter at jeg har kommunisert med dyret, ringer jeg til eieren, for de har gjerne noen spørsmål, sier Vibeke og legger til at stort sett har hun kontakt med dyr som lever, men det skjer også at hun kommuniserer med døde dyr, og hun har funnet mange savnede dyr.

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

En merkelig historie
- Enhver samtale er unik. Ingen er helt like. Jeg hadde en gang en samtale med en katt. Jeg fikk opp ordet jernbanespor hele tiden, og jeg følte at katten var død. Jeg spurte katten direkte om den var død, og så fikk jeg et rart svar: - Jeg er så død som det går an å bli! Jeg spurte hvor den var, og den bekreftet at den lå i en skråning rett ved jernbanesporet. Den sa også at det var noen på et ”jobbetog” som hadde sett den ligge der. Det kunne en som jobbet ved jernbanen bekrefte, men nå var ikke katten der lenger. Antagelig har et rovdyr tatt den. Eierne, som bodde på jernbanestasjonen, synes det var godt å få svar, selv om katten var død, og de var overrasket over alt som stemte av opplysninger. Det som også var så rart med den samtalen, var at katten sa: - Jeg kommer tilbake, men da kommer jeg som en kattunge. Se etter meg! Jeg måtte jo si det til eierne, selv om jeg egentlig ikke vet om jeg tror på sånt. 14 dager etterpå får jeg telefon fra disse menneskene. Da hadde moren i huset sittet hos frisøren inne på et senter. Hun ser i speilet bakover i lokalene, at hoveddøren til senteret går opp, og en kattunge kommer inn. Den går rett frem, gjennom enda en glassdør, og stopper ved stolen der damen sitter. Hun synes det var veldig merkelig, men dessverre undersøkte hun ikke videre angående kattungen, sier Vibeke.

Hundene venter på å komme inn. Foto: Kari Flaata Halling

En liten fugl på vift
Historiene kommer som perler på en snor. Den ene mer fantastisk enn den andre. Her er en annen som Vibeke mener skiller seg ut fra mengden: - Jeg ble bedt om å lete etter en fugl, som hadde fløyet ut av vinduet. Det var i Bergen, og jeg hadde aldri vært der. Fuglen viste meg nøyaktig hvordan det så ut i området, blant annet at det var mange blokker der og et lite skogholt hvor det vokste trær som egentlig ikke hørte hjemme i Bergen. Fuglen fortalte også hva slags puter som lå i sofaen på verandaen. Jeg ringte damen som eier fuglen og fortalte hva jeg hadde fått vite. Hun bekreftet at hun visste nøyaktig hvor dette stedet var. Hun ville gå rett dit mens hun hadde meg på tråden, forteller Vibeke og legger til at det er viktig at eieren kan lete når ting skjer, for en fugl kan jo raskt forflytte seg.

- Alt som fuglen fortalte meg stemte ned til hver minste detalj. Men damen ikke fuglen. Jeg måtte kommunisere litt mer med den, og da sa fuglen: - Hun har på seg blå tunika, hun har håret sitt flagrende, hun har på seg joggesko og blå jeans. Hun har terrasseblokkene på høyre side, men du må si til henne at hun går i feil retning. Damen snur og går tilbake til skogholtet, mens jeg har henne på telefonen, og da kommer fuglen ut av skogholtet og flyr rett over hodet hennes. Damen begynner å gråte og sier at jeg må spørre fuglen om å komme til henne. Da svarer fuglen: - Jeg har ikke tenkt å komme hjem ennå. Jeg er på tur. Du kan si til henne at jeg kommer hjem i morgen tidlig. Damen ble beroliget, men spurte om jeg kunne be den komme og sette seg i tuntreet. Det gjorde fuglen, men den hadde ikke tenkt seg hjem ennå. Damen tok med seg sovepose, satte det svære digre buret på bakken og satte ut brød med syltetøy, noe fuglen likte godt. Selv sov hun under treet der fuglen satt hele natten. Fuglen sa til meg at den ikke visste hvordan den skulle komme seg inn i buret. Jeg svarte at den kunne vel fly? Likevel var den motvillig. Så sa jeg at da fikk den bevege seg baklengs nedover stammen, og det gjorde den. Fuglen hadde fått to venner mens den var på farten, et ekorn og en spurv. Eieren kunne ikke skjønne dette, for det hadde ikke vært ekorn i nærheten der hun bodde. Hun bærer fuglen inn og hører plutselig at det banker på ruta. De to som sitter på terrassen er ekornet og spurven.

Stanley
Mens Vibeke hadde en samtale med hesten Lynally, kom plutselig en avdød irsk setter som het Birka gjennom: - Birka sier: - Jeg er her for å ta ham over! Stanley! Jeg utbryter: – Stanley? Men han skal jo ikke død? Så blir Birka helt stille og gjentar: - Jeg er her for å ta ham over! Jeg ble helt ute av meg. Dette var på en fredag, og på lørdag morgen står jeg opp for å se til hestene og slippe ut hundene. Jeg ser Stanley komme viftende med halen. Jeg tenkte at gudskjelov, dette er noe jeg ikke skal tro på. Jeg ordner i stallen og holder på litt ute. Etter tre timer ser jeg Stanley sitte på toppen av bakken. Helt tydelig at han hadde hatt et hjerteinfarkt. Jeg ringte til Monica, den snille veterinæren min, som kom hjem til oss og fortalte at hunden måtte avlives. Stanley fikk sovne fredelig inn hjemme. 3-4 dager etterpå satte jeg meg ned for å prøve å få kontakt med Birka. Hun sier: - Hunden sitter i et mørkt rom og vil ikke gå noen steder uten deg! Så tenkte jeg på det jeg hadde lært på dyretolkskolen; å lage en lysbue. Jeg hadde ikke før tenkt tanken før det sto foran meg den mest fantastiske lysbuen, og jeg så Stanley gå inn i den. Det var som et fantastisk sommerlandskap med et enormt hvitt lys, og jeg tenkte at dette må være paradiset. Så lukkes en dør, og lysbuen forsvinner. Siden har jeg ikke hatt kontakt med Birka.

Vibeke med to unge hann-hunder: Yukon (lyseste) og Imut, begge
av rase Alaskan Malamute. Foto: Kari Flaata Halling

Engler
Ifølge Vibeke er ikke alle samtaler like detaljerte og utrolige. Det hender også hun får opp historier tilbake i tid i forbindelse med at hun leter etter et dyr, ting som har hendt i det området hun leter i. Det kan være voldsomme scener fra krigens dager eller andre historiske ting, som gjør at eieren gjenkjenner stedet og forstår hvor det er naturlig å lete.

- Er du religiøs?
- Jeg har lest mye i Bibelen, men bruker den ikke som et oppslagsverk. Jeg synes det er en veldig fascinerende bok. Jeg tror på Gud og har gjort det hele livet. Jeg er ikke religiøs på den måten at jeg går i kirken, men tenker at kraften kommer til meg når jeg trenger den. Engler tror jeg absolutt på. Det har jeg sett i mitt indre mange ganger. Jeg går ikke rundt og ser engler hele tiden, men jeg vet at de finnes, og trenger jeg råd og vink, kan jeg ta kontakt med dem, sier Vibeke og forteller en liten historie fra Drammen:

- Jeg fikk åndelig beskjed om at en hund var død. Den døde i en skog, men kroppen hadde blitt spist av andre dyr. Om en kort stund kommer det til å sitte en hvit engel der hvor hunden døde, og du kommer til å se den, fikk jeg beskjed om. Jeg hadde en ”ut av kroppen opplevelse” og ser ned på noe som ligner en hvit stein. Så ser jeg at det sitter en engel akkurat der. Jeg fortalte det til eierne av hunden i ettertid, og de fant den hvite steinen i skogen.

Åndelig søken
Vibeke anbefaler boka til Albert Schweitzer: Ærefrykt for livet. Hun mener at denne boka og Bibelen er de viktigste bøkene i verden: - Den handler om den ærefrykten du skal ha for absolutt alt liv. Jeg plukker ikke en blomst og kaster ikke blomster.

Selv om Vibeke bruker det meste av tiden sin på dyrene og dyrekommunikasjon, er hun også opptatt av sin egen åndelige søken og å videreutvikle seg selv. Hun har tatt kurs i reconnecting healing med Eric Pearl og er nå godkjent healer.

- Jeg gir healing til både mennesker og dyr. I april 2016 starter jeg det første av 5 kurs hos sjamanen Erik Myrhaug. Det gleder jeg meg til. Jeg føler en veldig dragning og positiv energi når det gjelder dette. Men jeg er ingen svevende guru. Jeg har et vanlig liv med beina godt plantet på jorda, understreker hun.

Luftetur med hundene. Foto: Kari Flaata Halling

Useriøse aktører
Vibeke har mange ganger opplevd gjennom dyresamtaler at både dyr og mennesker får en ny hverdag: - Dyr er jo noe av det mest hengivne som finnes og elsker stort sett eierne sine. Eiere som ber om dyrekommunikasjon er som regel gode dyreeiere. Er det en som ikke er snill mot dyr, vil han i hvert fall ikke ha en dyretolk på nakken, vil jeg tro. Mange dyr bekymrer seg for eierne sine og hvordan de kan hjelpe dem. Ved flere anledninger har jeg hatt samtale med dyr som kun er opptatt av å snakke om eieren sin.

Mange er skeptiske til det hun holder på med, men ut fra alle de gode tilbakemeldingene, vet hun at det er behov for tjenestene hennes. - Jeg skal aldri miste ydmykheten i forhold til dyret selv og yrket mitt. Jeg skal aldri komme dit at jeg tror alt jeg gjør er riktig. Jeg synes det er så mange som ikke er seriøse nok på markedet. Det er så viktig ikke å ødelegge seriøsiteten i dyrekommunikasjon, mener den erfarne dyretolken.

Les også om Magic Circle's Maija.

Tips en venn på e-post