Jeg var det siste tilskuddet til venninnegjengen. Det var slett ikke vanskelig å finne seg til rette sammen med disse livsglade og kreative damene. Alle var inkluderende og rause, de hadde mange erfaringer rundt livets opp- og nedturer, samtidig som de også hadde en felles forståelse av eget ansvar for å kunne oppnå og leve det gode liv.
Stemningen var høy da jeg litt forsinket ankom min venninnes hjem. Etter at klemmerunden var unnagjort, ble jeg også introdusert for min venninnes søster Marie. Hun hadde tatt ut noen feriedager, slik at hun kunne tilbringe noen ekstra dager hos søsteren i forbindelse med feiringen.
Jeg hadde hørt så mye positivt og flott om Marie, og ikke minst hadde jeg hørt om hennes sterke evner. Ofte tok hun inn i overkant av det hun selv syntes var greit, noe hun forsøkte å håndtere så godt det lot seg gjøre. Hun hadde visst også prøvd å stenge av for evnene en tid, uten å ha lykkes helt med det.
Marie viste seg raskt å være en svært fargerik dame, humørfylt og rappmunnet. På en svært underholdende måte bidro hun til at samtalen og diskusjonene beveget seg lett og raffinert rund tema som i hovedsak dreide seg om livet, døden og kjærligheten. Vekslingen mellom mye latter og noen få tårer, ble naturlig bundet sammen av lave stemmer som uttrykte undring, glede, overraskelse, nysgjerrighet, ja, i det hele tatt alle de vare sjatteringer og nyanser som gjerne kommer til uttrykk når gode venninner deler fra sine innerste skattkamre. Stemningen var lett, noen ganger nesten litt magisk, og alle så ut til å nyte stunden og samværet til fulle.
Det var nesten ikke til å unngå at samtalen dreide inn mot det spirituelle. Med Marie til stede lå det en forventning i luften om at hun skulle fortelle om noen av de mange erfaringene hun hadde rundt slike tema. Alles øyne var med ett rettet mot henne, som om vi alle lurte på om hun hadde en spennende historie klar til framføring. Gjett om hun hadde! Et blikk rundt i stuen fortalte tydeligere enn ord at damene var rede til å være med inn i den verden som Marie hadde tilgang til.
Så begynte Marie å fortelle om den gangen hun kom hjem etter å ha vært bortreist en ukes tid, og fant et brennende lys i veggstaken i stuen. Det var ingen som hadde hatt tilgang til hjemmet mens hun hadde vært borte. Hun hadde funnet alt lukket og låst, slik hun hadde forlatt det. Overraskelsen over å finne det brennende lyset var derfor stor, men som hun fortalte, forsto hun med en gang at det var et budskap til henne. Hva slags budskap kunne hun ikke se, men bestemte seg for å meditere, og be om hjelp og veiledning for å få klarhet. Allerede første gangen hun mediterte, fikk hun beskjed om at det var en ung, tysk soldat som hadde blitt drept under siste krig som ønsket kontakt med henne. Det skulle vise seg at denne soldaten hadde et inderlig ønske at hun skulle tenne lys på graven hans, siden dette var en tradisjon i området der han kom fra i hjemlandet.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
”- Jeg ble overveldet over at han hadde valgt ut meg til denne oppgaven. Samtidig reiste det seg også mange spørsmål hos meg, siden jeg aldri tidligere hadde hørt noe om en tysk grav på kirkegården. Saken ble plutselig veldig interessant, og jeg bestemte meg for å få historien bekreftet. Tanken på å starte med en henvendelse til kirkekontoret, kjentes som en god plan, selv om jeg med det samme ikke hadde det helt klart hvordan jeg skulle legge fram saken. På kirkekontoret ble jeg heldigvis mottatt av en hyggelig ung mann, som jeg umiddelbart oppfattet som en jeg kunne forklare saken for. Han var velvillig innstilt, og med stor hjelpsomhet gikk han i gang for å finne opplysninger knyttet til hendelser i bygda gjennom krigsårene.
Og ganske riktig; han søkte ikke lenge før han fant det jeg var på jakt etter. En ung tysker ved navn Hans hadde blitt skutt og drept bare et par hundre meter fra der huset mitt står. Hans ble faktisk drept noen få dager før frigjøringen, bare 21 år gammel.
Da hadde jeg fått den bekreftelsen jeg hadde behov for, og jeg fikk også vite hvor jeg kunne finne gravstedet til Hans. Jeg kan også bekrefte at det gravstedet virkelig trengte en kjærlig hånd. Nå har jeg stelt graven i vel tre år, og jeg opplever det meningsfullt å ha blitt valgt ut til å utføre denne oppgaven,» fortalte Marie.
Marie fortalte at hun ofte var ute og reiste, men at hun aldri siden hadde kommet hjem til brennende lys i stuen. Det hun derimot hadde opplevd, var en klar fornemmelse av at hun hadde blitt tatt under «noens» beskyttende vinger.
Hun fortalte om et sår hun hadde hatt på den ene foten, og om ulike behandlinger som ikke hadde resultert i at såret grodde. Etter at hun hadde begynt å stelle graven til Hans, oppdaget hun at såret gradvis ble mindre. Noen uker senere var det kun et lite arr som viste hvor såret en gang hadde vært.
En annen hendelse hun tilskrev Hans' hjelp, var beskjeden om å kjøpe lodd. Forut for beskjeden, hadde Marie opplevd en periode der det hopet seg opp med uforutsette utgifter. Disse var av en slik størrelsesorden at hun hadde vurdert å be banken om et lite lån. Men før hun fikk gjort avtale med banken, kom altså beskjeden om å kjøpe lodd.
”- Jeg har aldri vunnet noe som helst, og forsto ikke hvorfor jeg skulle bruke penger på lodd. Men beskjeden ble gjentatt flere ganger, og en dag bestemte jeg meg for å kjøpe et lodd. Jeg hadde ikke tiltro til at det ville bringe inn en eneste krone, men jeg tok feil. Gevinsten gjorde meg ikke rik, men den hjalp meg til å betale de tyngende kravene jeg hadde på meg. For meg ble dette en slags bekreftelse på at jeg er ivaretatt, og at jeg alltid vil få hjelp når jeg har behov for det,” avsluttet Marie.
Tips en venn på e-post