Min mormor var klarsynt og sanndrømt, min mamma var klarsynt, jeg er klarsynt og snakker telepatisk med dyr og mennesker, levende og døde. Min datter har også slike evner, men hun har valgt og stenge det av, i alle fall for en stund. Alle sammen har vi levd med gjengangere og vardøger rundt oss. Jeg har mange historier jeg har lyst til å dele med Magic Magasin. Jeg starter med ”Skiløperen”, en historie fra min mor var barn.
Min mor vokste opp i en stille del av en liten by. For å leke, samlet ofte ungene seg og gikk til en skog like ved. Min mor var vant til at min mormor drømte om bortkomne ting og hvor de lå. Hun fant dem alltid etter slike drømmer. Hun var også vant til at mormor hørte min morfar en stund før han faktisk kom hjem. Da sa hun alltid: - Nå kommer pappa, for jeg hørte han åpnet døren og satte stokken i paraplystativet. Så gikk det noen minutter, og inn kom min morfar.
Da mormor var høygravid med min mor, druknet en av hennes sønner. Dykkerne fant ham ikke, og mormor truet med å hoppe uti selv hvis de ikke dykket en gang til. Hun fortalte dem hvordan han lå, og at han lå bak en stor stein. Hun forklarte også hvordan steinen og området rundt så ut. Dykkerne hoppet ut igjen, fant steinen og mormors sønn akkurat slik hun hadde sett det.
Klarsyn og vardøger var nærmest hverdagskost hjemme i min mors barndomshjem, og det var kanskje derfor hun ikke reflekterte så mye over underlige ting. Men skiløperen fikk henne til å undres litt likevel.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Det var vinter, og min mor var ute og lekte med venninner. Jeg tror hun må ha vært mellom 9 og 11 år. Det var en nydelig vinterdag med solskinn og kram snø. Mamma og hennes venninner var i skogholtet og boltret seg i snøen. Min mor hadde fått beskjed om å komme hjem i god tid før det ble mørkt, men hadde nok glemt seg bort litt. Det var fortsatt dagslys, men himmelen viste at det snart ville skumre. Hun sa ”ha det” til vennene og bestemte seg for å ta en snarvei hjem. Det var ganske mye snø der, og ingen hadde gått der før henne, så hun bante seg vei. Hun måtte gå forbi en kverndam som fortsatt var i bruk, og på den siden av stien gikk det et bratt heng ned mot dammen og den brusende fossen.
I og med at min mormor hadde mistet en sønn i drukning, så hadde hun skremt min mamma til å holde seg langt unna vann uten tilsyn. Hun gikk på den siden av stien som var lengst unna henget og fossen da hun blir oppmerksom på en skiløper som kommer mot henne et stykke fremme. Hun ser også at han har retning rett mot henget, og hun vet at om han kjører ut der, vil fossen og kverna ta ham. Hun ser at han har rød nikkers og topplue på, og at klærne virker merkelige i forhold til hvordan skiklærne så ut i hennes barndom. Men hun har ikke så mye tid til å tenke på det, for hun må forsøke å advare denne skiløperen.
Men det er for mye snø, og hennes ben er for korte, så hun forsøker å vinke og rope for å stoppe ham. Det virker som han ikke ser henne i det hele tatt, og han bare fortsetter. Hun blir vitne til at han kjører rett utfor henget. Da hun kommer frem der hun trodde han hadde kjørt ut, går hun så nærme henget hun tør, men hun ser ikke skiløperen der nede noe sted. Da blir hun plutselig oppmerksom på at hun ikke ser noen skispor heller. Ingen steder. Hun går hjemover i den høye snøen så fort hun kan klare og løper rett inn på kjøkkenet der moren står. Mormor snur seg og ser på ansiktet til datteren at noe har hendt. Min mor er skrekkelig andpusten, men klarer å få fortalt hvilken vei hun gikk hjem og at hun hadde sett noe merkelig. Da ser mormor på henne og sier: - Møtte du skiløperen med de røde buksene og topplua?
Rita
Tips en venn på e-post