Sommeren 2014 bestemte jeg meg for å besøke mine besteforeldre. Huset de hadde var over 40 år gammelt og hadde tre etasjer. Det var ingen som hadde bygget noe før dem på plassen. I 3. etasje var det to soverom og et bad, og det var her jeg skulle tilbringe nettene. Jeg vet ikke hvorfor, men helt siden jeg var et lite barn har jeg aldri likt å være alene oppe i den øverste etasjen. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men hver eneste gang jeg var der, fikk jeg en rar følelse av at det var noen som var der og fulgte med meg, uten at jeg kunne se noe. Det var veldig skummelt. Men nå som jeg har blitt voksen, prøvde jeg å undertrykke de følelsene jeg hadde som barn, for logikken strider imot. Jeg tenkte og sa til med selv, at det hele var tåpelig, og at det var ingenting som var galt med å være her, helt til det skjedde…
En kald sommernatt lå jeg alene i sengen og våknet brått da jeg hørte noen som slo på lyset i det andre soverommet som lå rett ovenfor mitt rom. Jeg åpnet øynene og ble svært overrasket over lyset som var på i det andre soverommet, som har vært tomt i nesten 30 år. Det var ingen der, eller? Jeg kjente jeg ble redd da jeg hørte fotskritt og at noen fysisk slo på lysbryteren. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, for jeg vet jeg var der oppe helt alene. Kanskje var det en innbruddstyv? Tanken gjorde meg enda mer redd, men jeg tok meg sammen, stod opp fra sengen og gikk sakte inn i det andre soverommet. Jeg så at døren stod på gløtt, noe som var rart, for den døren var alltid låst. Jeg gikk inn i rommet, men det var ingen der, så jeg slukket lyset, låste døren og gikk tilbake til sengen.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Neste natt skjedde det igjen, og jeg våknet til samme tid. Denne gangen fikk jeg også en fysisk følelse. Jeg følte at en tyngre person satte seg ned på sengekanten ved siden av meg og kunne se madrassen bli trykket ned. Plutselig kjente jeg at noen dro fysisk i begge beina mine, akkurat som om noen ville at jeg skulle stå opp. Så jeg stod opp fra sengen, livredd, tok tak i mobilen og tok noen bilder i rommet. Jeg visste at det var noen der som jeg ikke kunne se. Da jeg så over bildene fikk jeg en utrolig overraskelse. Hele rommet var fylt med lysende og skinnende orber, noen var store mens andre var små, men det var kanskje 70-80 stykker av dem. Men det var helt klart èn orb som skilte seg ut. Den hadde en veldig klar blå farge, og jeg kunne se at det var noe inni den. Da jeg zoomet inn, ble jeg sjokkert! Det var en vakker ung pike med mørkt flettet hår i en hvit lang kjole, og hun holdt blomster i den ene hånden. Hun smilte til meg med et varmt smil. Hvem var denne piken? tenkte jeg, og hvorfor var hun i mitt soverom? Og hvor kom alle disse orbene fra?
Nå tror jeg at disse orbene alltid har vært der og fulgt med meg, og de kommer alltid til å være der. Det jeg opplevde de nettene gjorde meg sikker på èn ting, og det er at det finnes et liv på den andre siden. Våre nærmeste følger med oss, og er med oss, men vi kan ikke alltid se dem. Å vite dette er godt, og det gir en indre ro.
N.L.
Tips en venn på e-post