Startsiden partner

Magic Magasin

Norges største alternative magasin på nett. Her finner du mye interessant lesestoff som kan være til stor inspirasjon, samt alt det spennende og uforklarlige som finnes mellom himmel og jord.

Julia

Da jeg fikk tilbud om å gå over i ny stilling i firmaet, var det Julia som skulle tiltre etter meg, og det ble en hyggelig og morsom tid mens hun var under opplæring. Relasjonen som oppsto strakte seg utover det kollegiale, og vi utviklet et nært vennskap.

Vi hadde alltid mye å prate om, og det var aldri stille lenge av gangen når vi var i samme rom. Julia formidlet en enestående positivitet og livsglede, glimtet i øyet var alltid til stede, og humor og humør var briljant. Med all latter og spontanitet som hun omga seg med, hadde hun en egen evne til å tiltrekke seg andre mennesker.

Etter at opplæringstiden var omme, ble det slik at jeg hver dag måtte innom kontoret hennes for å slå av en prat. På samme vis var det med henne – stadig var hun innom hos meg. Var det noe hun lurte på eller stod fast med, var hun i døren og gjorde tegn til at jeg skulle komme. Det er så rart å tenke tilbake på denne tiden, og ikke sjelden undrer jeg på om vi begge hadde en forutanelse om at vårt vennskap ikke ville bli gitt mye tid. 

Julia rommet uendelig mye klokskap og livserfaring, og hun var aldri redd for å begi seg ut på samtaler rundt livets dypere tema. I blant kunne jeg få en fornemmelse av at hun hadde en slags intuitiv forståelse av andre mennesker og deres livssituasjon. Hun fortalte at hun tidlig hadde forstått betydningen av å holde fokus på det hun virkelig ønsket å oppnå, og hun var sikker på at det var denne holdningen som hadde hjulpet henne til å realisere mange av sine mål. Til stadighet minte hun meg om å lytte til sjelens visdom. Hun sa at det spesielt var viktig når jeg hadde spørsmål knyttet til de større livstemaene. Samtalene med Julia bidro til at jeg fikk dypere innsikt og forståelse for selve meningen med livet.

Julia hadde ikke fungert mer enn noen måneder i den nye jobben, før uhelbredelig sykdom ga henne kort tid igjen å leve. Det var et sjokk å motta denne beskjeden, og jeg strevde med å ta inn rekkevidden av den. Jeg følte på hjelpeløshet og avmakt over ikke å kunne lette byrden hun nå var satt til å bære. Selv visste hun hva som stod foran henne, og jeg fornemmet hennes dype smerte og sorg over alt hun innen kort tid ville bli nødt til å gi opp og forlate.

Hun ringte meg i blant, og jeg hørte at hun gjorde sitt beste for å opprettholde sin vanligvis så glade og optimistiske tone. Hun åpnet aldri opp for å snakke om hva hun sto i. Jeg kjente henne godt nok til å vite at hun satte slike grenser for å skåne meg. For hver gang vi hadde kontakt, opplevde jeg at hennes livsenergi hadde visnet mer og mer. Etter hvert ble samtalene sjeldnere og kortere.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

En strålende, vakker aprilmorgen fikk jeg vite at Julia hadde lagt ut på reise. Det ble en spesiell dag på jobb, både for meg og for mine kolleger. Alle var berørte over dødsbudskapet, og stemningen gjennom dagen fortalte at det ikke bare var meg som strevde med å forstå at hun ikke lenger var i blant oss.

Jeg grudde meg til avskjedsstunden for Julia, og visste at den ville bli en endelig stadfestelse på at vårt vennskap var omme. Følelsene rev og slet i meg, mens jeg strevde med sorgen og tapet av et flott medmenneske, og en nær og god venninne. På samme tid visste jeg at familiens sorg og tap representerte en langt mer smertefull situasjon enn min. Jeg kjente på tristhet og fortvilelse over en situasjon som for meg var totalt meningsløs og urettferdig. Seremonien begynte, men jeg ble sittende hensunket i egne tanker og følelser. Dikt, taler og salmesang ble framført, uten at jeg helt greide å ta del i noe av det.

Etter en stund opplevde jeg at stemningene i meg endret seg, og at tristheten ble mindre intens. Tårene, som ikke hadde vært til å stanse, opphørte gradvis. Jeg kjente på undring, og med det samme var jeg ikke helt i stand til å forstå hva som skjedde. Så med ett kunne jeg fornemme Julias nærvær. Hun formidlet at hun var forløst fra all jordisk sorg og smerte. Og plutselig var det som om jeg kunne høre latteren; den smittende og glade latteren. Den som bedre enn ord uttrykte hennes glede over endelig å være fri fra alt, ikke minst fri fra angsten, hjelpeløsheten og det uavklarte. En dyp, indre fred og harmoni fylte sinnet, og ga de triste og vonde følelsene hvile.

Tanken ble satt fri, og vennskapets vakre minnebok åpnet seg opp for meg. Den var så utrolig innholdsrik, og favnet alt vi hadde opplevd fra vi møttes og fram til denne triste dagen. Dessverre ble det slik at Julia og jeg kun fikk følges ad på et kort stykke av vår livsvandring. Men i løpet av noen svært spesielle og sjelfulle minutter i kirken, ble jeg minnet om at de virkelige dype og nære vennskapene lever videre i hjertene våre. 

Om noen av mine kolleger opplevde noe lignende som det jeg gjorde i kirken, vet jeg ikke. For meg ble opplevelsen så spesiell og privat at jeg ikke ønsket å dele den med noen. Nå mange år senere, tenker jeg at Julia allerede hadde kommet hjem da vi var samlet for å ta farvel. Som den gode og omsorgsfulle venninnen hun var, sørget hun for å sende noen kjærlighetsfylte energier i min retning - for å trøste og lindre smerten hun visste jeg opplevde ved hennes bortgang. 

Tips en venn på e-post