Magic Magasin

Norges største alternative magasin på nett. Her finner du mye interessant lesestoff som kan være til stor inspirasjon, samt alt det spennende og uforklarlige som finnes mellom himmel og jord.

Jeg ble hjulpet

Som barn var jeg synsk. Jeg hadde mange overnaturlige opplevelser. Dette var frustrerende for mine omgivelser. Ofte ble de voksne sinte da jeg snakket om det jeg opplevde og det jeg ”så”. Det het seg etter hvert at jeg hadde livlig fantasi.

Tips en venn på e-post

Egentlig trodde de nok på meg da jeg fortalte om hva jeg opplevde. Sannheten var nok heller den at de ikke greide å forholde seg til det. En livlig fantasi derimot kunne mange ha. Det var ingenting galt med det. Etter hvert ble det slik at jeg stengte av for disse opplevelsene. Men følelsen av at usynlige venner har vært med meg har fulgt meg hele livet, og jeg føler ofte at jeg har fått hjelp.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Her vil jeg fortelle om et par av disse opplevelsene:

Det var en tidlig vårdag på fjellet. Jeg kom kjørende på en smal fjellvei. Det var i vårløsningen, og veiene var i svært dårlig forfatning. Det var store hull overalt. Flere ganger måtte jeg kjøre på venstre side av veien for i det hele tatt å komme fram. Jeg kjørte sakte og forsiktig. Jeg møtte heller ingen, så alt gikk greit. Jeg nærmet meg et veikryss. Her var det litt uoversiktlig. Jeg ble litt usikker på hva jeg skulle gjøre. Foran meg, på min side av veien, var det noen store hull. Skulle jeg våge å legge bilen over på venstre side her? Det dreide seg bare om noen meter? Jeg svingte langsomt ut på venstre side av kjørebanen.

Da fikk jeg plutselig se en hund som satt litt foran meg på veien. Hvor kom den fra så helt plutselig? Jeg var godt kjent i området og visste at ingen her hadde en slik hund. Hunden satt helt stille og så rett fram. Den varsler, tenkte jeg. Så vrengte jeg nærmest bilen helt over til høyre siden igjen, så langt ut som jeg kunne få den. Jeg så på hunden igjen. Da skjedde det noe merkelig. Det var som om den oppløste seg foran øynene mine og ble borte. Og så, i full fart, kom en bil kjørende mot meg. Føreren av denne bilen var nok like overrasket som meg over å møte noen her. Han bremset kraftig ned og passerte meg så nær at han traff speilet på bilen min. Det smalt kraftig, men merkelig nok knuste ikke speilet. Føreren av bilen var en ung gutt. Jeg så hans redde øyne idet han passerte meg. Det hele gikk så fort.

Hadde det ikke vært for hunden, ville vi helt klart ha kollidert. Og med den farten som den unge mannen holdt på sin bil, så ville det ha blitt en kraftig kollisjon! Mine hjelpere hadde altså ”laget” en hund som varslet meg. Jeg ble sittende lenge i bilen før jeg greide å kjøre videre. Men først takket jeg mine hjelpere hjertelig for hjelpen. Og jeg fikk atter en gang bekreftet at jeg aldri er alene!

------

Den andre historien jeg vil fortelle om skjedde en vinterdag i en by. Jeg vandret av gårde i sentrum av byen. Denne dagen hadde jeg det litt travelt. I raskt tempo gikk jeg av gårde på et av byens glatte fortau. Plutselig tenkte jeg: - Jeg må gå over på den andre siden. Men så tenkte jeg at det har jeg ikke tid til. Og hvorfor skulle jeg egentlig krysse veien her? I det samme hørte jeg en stemme som hvisket:

- "Gå over på den andre siden."

Da bråstoppet jeg og gjorde som stemmen sa. Idet jeg nådde fortauet, hørte jeg et forferdelig smell. Noen store isblokker hadde rast ned fra taket og truffet bakken akkurat der hvor jeg ville ha vært hvis jeg bare hadde gått videre. Jeg begynte å skjelve over hele kroppen. Så kjente jeg at noen la armen rundt skuldrene mine, men jeg så ingen. I det samme ble jeg helt rolig, og jeg kjente at det ble helt ”lyst” inni meg.

Noen hadde hjulpet meg igjen. Jeg var ikke alene. Med en stor følelse av trygghet og ærefrykt gikk jeg videre.

Katharina