Tips en venn på e-post
Ingen av oss hadde noen gang spist der. Vi bor i en liten by, og det gamle hotellet har så lenge vi kunne huske, aldri gått noe særlig bra økonomisk, selv om hotellet til stadighet har skiftet eiere.
Ingen av oss ofret dette en tanke, da vi syklet glade og fornøyde ned til det gamle hotellet. Det vi ikke visste, var at bakgården bak hotellet, var gjort om til restaurant siden det var så varmt og fint, og store markiser fungerte som tak over bordene.
Da vi parkerte syklene ved inngangspartiet til bakgården, ble vi alle slått av en litt sydlansk stemning. Det var høye, hvite murvegger, smårutete vinduer, typiske ”sydenbord” med rutete duker og plaststoler.
Musikken som ble spilt i bakgrunnen var gresk, og kelnerne som stod parate til å gi oss et bord, så ut til å komme fra forskjellige nasjonaliteter.
Jeg var i godt humør, som alle de andre, og vi ble plassert innerst i et hjørne ved et koselig bord. Alle fikk en følelse av at vi var i Syden.
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle
Jeg hadde ikke mer enn satt meg, før jeg følte et skikkelig trykk i hodet. Det føltes som om noen satte seg på hodet mitt, ikke direkte vondt, men det var veldig ubehagelig.
Plutselig lurte mannen til venninna mi (som kommer fra et annet fylke, så han var ikke kjent i byen i det hele tatt) på om bygningen var gammel. Jo, det var den jo, men vi ante ikke hvor gammel, men først da ble vi klar over hvor blek mannen var blitt.
Erik er et menneske som ”tar inn mye”, for å si det sånn, noe jeg var blitt innviet i tidligere.
”Det er akkurat som bygningene legger seg over meg,” sa han lavt, og vi så at mannen ble bare blekere og blekere. Da fortalte jeg, at også jeg kjente dette trykket, om ikke i like sterk grad som Erik. Vi spurte Erik om han ville at vi skulle gå, men han sa det ikke var nødvendig.
Til slutt var mannen askegrå i ansiktet, og han kikket rett opp, mot et vindu som var åpnet ut mot bakgården. ”Noe fælt har skjedd her for veldig lenge siden,” sa han spakt, ”for jeg får det for meg at hotellet het noe annet enn det heter i dag.”
#kampanje2#
Både Mona og jeg visste at hotellet hadde skiftet navn mange ganger, og det hørtes faktisk ut som Erik snakket om at noe måtte ha skjedd helt fra begynnelsen av det forrige århundre.
Mona kunne ikke dy seg, så da den engelsktalende kelneren kom bort til bordet vårt, spurte hun om hvor gammelt hotellet var. Det kunne han ikke svare på, bare at det var gammelt.
”Men er det spøkelser her?” sa hun rett ut.
Kelnerens øyne begynte å flakke, men så sa han at det gikk rykter om et spøkelse som vandret i tredje etasje, og at det var noen av de ansatte som nektet å være i den etasjen...
Vi spiste måltidet vårt i taushet, fordi Erik følte slik sterkt ubehag ved å være der, og jeg hadde et voldsomt trykk i hodet, forlot vi bordet med en gang måltidet var fortært og regningen betalt.
Jeg hadde ikke mer enn kommet ut på gaten med sykkelen min, før trykket i hodet mitt forsvant, men Erik, som ”fikk inn mye mer enn meg,” hadde fått så vondt i hodet, at det voldsomme ubehaget forsvant ikke før nærmere en halv time senere.
#spaaskolen#
I ettertid har Mona og jeg prøvd å undersøke litt om hva som kan ha hendt på hotellet. Ryktet i byen sier at folk som har ligget på hotellet en natt, ikke vil ligge der en gang til. Men hvorfor, det har vi i lokalbefolkningen ikke fått vite noe om.
Nå har det kommet oss for øret, gjennom en ansatt ved biblioteket i byen, at en ung stuepike ble brent inne i et av rommene i tredje etasje, helt i begynnelsen av nittenhundretallet…
Mona og jeg gikk ut av biblioteket med en sterk visshet om at det var den stakkars stuepiken som fortsatt ”hang igjen i veggene” på hotellet.
Liv Hege