Så skjedde det at han ble alvorlig syk. Det viste seg å være kreft, og det var kommet for langt. Hans største bekymring var om han ville bli adskilt fra mamma. Jeg og søsknene mine beroliget han med at han skulle få være hjemme. Med hjelp av hjemmesykepleien stelte vi han den tiden han hadde igjen. Han var, midt oppe i sykdommen, strålende fornøyd med dette. Da han tilslutt døde, var det hjemme, med hånden i mammas og et smil rundt munnen.
Allerede under begravelsen kunne vi føle hans nærvær. Det var som om han sto der og ba oss om ikke å gråte. At han hadde det fint.
Senere merket vi han ofte hjemme hos mamma. Vi så han i øyekroken når vi måkte snø, eller kjente lukten av han mens vi drakk kaffe. Selv innbitte skeptikere innrømmet å ha sett ham. De aller minste i familien kunne plutselig stråle opp og strekke hendene mot noen jeg ikke kunne se. Det hendte også at viktige papirer vi hadde lett etter for mamma plutselig lå på spisestuebordet. Uten at noen av oss hadde flyttet dem.
Det ble etter hvert en allmenn oppfatning at han aldri hadde dratt videre. At han fortsatt var hos mamma. Han klarte ikke å være borte fra henne i livet, og klarte det ikke i døden heller.
Etter noen år ble også mamma syk og døde. Helt til det siste kunne vi føle pappa med korte mellomrom. Så var de borte begge to!
Likevel hender det at han dukker overraskende opp. Spesielt i familieselskaper som han elsket. Nå sist var det i min femtiårsdag. Barna mine strålte opp, alle tre, og sa at morfar var her. De kjente lukten av han. For oss er dette koselige opplevelser. Det viser oss at det er et liv etter døden, og at vi en dag skal møtes igjen.
Tips en venn på e-post