Tips en venn på e-post
Men da jeg ble voksen, og jeg hadde gått igjennom flere tøffe opplevelser i livet mitt, kom jeg til å huske på episodene fra den gang, for nå ”dukket det stadig opp en slags lysende kule i rommet, et stykke over mitt venstre øye.
Hver gang ”den lysende kulen har kommet”, har jeg fått en god følelse av ro i ettertid. Dette lyset har kommet hvis jeg har vært lei meg eller hatt tunge tanker, og med en gang lyset har blitt borte, har jeg blitt rolig og nesten litt glad, uten å skjønne hvorfor.
Som lærer møter jeg mange slags mennesker, og en dag skulle jeg ha en foreldresamtale med far til en av mine elever. Mannen var blitt enkemann for kort tid tilbake, og hadde mistet sin unge kone i kreft. Han satt alene igjen med en sønn som hadde store problemer med å tolke omverdenen, og som hadde fått en autismediagnose, og sønnen var på dette tidspunktet 5 år. Det var denne sønnen som var min elev, og som vi satt og pratet om.
På slutten av samtalen så faren litt usikkert på meg, og så sa han at han hadde stått utenfor døren til sønnen sin flere kvelder etter at gutten hadde lagt seg, og at han hadde hørt ham prate i senga si. Faren kunne ikke forstå hva som ble sagt, men han forstod det som gutten hadde en samtale med noen. Etter at det hadde blitt stille på rommet en kveld, gikk faren inn til den lille sønnen sin, og spurte ham om hvem han hadde pratet med.
Gutten, som ikke hadde lett for å kommunisere, hadde da sett på faren, og svart: ”Mamma! Men hun sa at hun måtte opp til Jesus igjen!”
Faren hadde blitt helt satt ut, sa han til meg, for han hadde aldri snakket med sønnen sin om Jesus, og siden gutten hadde store problemer med sin atferd og innlæring, så kunne han ikke skjønne hvor sønnen kunne ha hørt om Jesus.
Faren kikket litt beklemt på meg, før han spurte om jeg trodde at den lille sønnen hans kunne ha snakket med sin døde mor. Det er ikke slike ting som er vanlig å nevne i foreldresamtaler på skolen, så hvorfor faren torde å ta det opp med meg, vet jeg ikke... Kanskje han ”merket” at jeg var mottagelig for slike spørsmål..
Jeg svarte at jeg var overbevist om at gutten hadde snakket med sin avdøde mor. Jeg så at mannen ble glad, og han sa at han også trodde på det sønnen hadde sagt.
Akkurat da han sa det, kom den lysende kulen, og lyste opp på den blå veggen bak mannen jeg hadde foran meg, og der og da fikk jeg en sterk følelse av at hans avdøde kone var i rommet sammen med oss. ”Hun var der” til samtalen var over, og det var utrolig sterkt. Da møtet var over, fikk jeg en sterk trang til å gråte, for det jeg hadde opplevd var helt overveldende..
Og ikke nok med det.. I ettertid når jeg har hatt denne eleven på tomannshånd i timer på skolen, så har jeg av og til fått en sterk følelse av at gutten ikke er alene, at det er noen rundt ham, og passer på ham. Jeg tror at hans døde mor er der og passer på sin lille autistiske sønn...
Liv