Han døde mens jeg satt hos ham. Jeg hadde nettopp kommet inn og satt meg til for å holde ham i hånda, da det skjedde. Akkurat som han trengte å bli holdt i hånda for å kunne «gå videre». Dette var sent på dagen i slutten av november, og det ble en helt magisk solnedgang vi kunne se fra vinduet hans like etterpå. Så selv om dette var trist, var det samtidig også en veldig fin stund.
Dagene som fulgte ble travle med forberedelser til begravelsen, og jeg fikk hjelp av både kjæresten min og min onkel og tante til blant annet å velge sanger til seremonien. Min tante foreslo at «Gje meg handa di, ven» var en veldig fin sang, og selv om jeg ikke kjente til den, stolte jeg på at det var et godt valg. Senere på kvelden gikk vi inn på YouTube for å høre sangen, og syntes den var kjempefin, så vi var veldig fornøyd med tantes råd.
Dagen etter skulle vi kjøre kortesje med fars båre fra sykehjemmet til kapellet, og der skulle det være en minnestund. Jeg ønsket å legge en rose i kisten, og vi dro innom den lokale blomsterforretningen for å kjøpe en. Vi hadde god tid, så kikket litt rundt, og plutselig begynte «Gje meg handa di, ven» å spille over høyttalerne. «Men i all verden, så pussig at de skal spille den her, da – den sangen som jeg aldri hadde hørt før i går,» utbryter jeg, og ser at kjæresten min nærmest er helt hvit i ansiktet! Han ble tydeligvis like overrasket som meg.
Da vi ankommer kapellet, møter jeg begravelsesagenten, en meget hyggelig dame, og jeg forteller om det pussige sammentreffet med sangen i blomsterbutikken. Hun svarer at sånne hilsninger hadde hun hørt mange nydelige historier om, og da går det egentlig opp for meg at det kanskje ikke var noen tilfeldighet, men en hilsning fra pappa! Med tanke på at jeg jo faktisk holdt ham i hånda da han døde, var det jo også en veldig passende tittel på denne sangen, og det ga meg litt frysninger.
Rosen ble lagt i kisten, og både minnestunden, og begravelsen noen dager senere, ble en fin opplevelse. Jeg merket ikke noen flere spesielle hendelser inntil lille julaften, noen uker senere, da jeg skulle pynte juletreet. Hadde montert opp lysene, og jeg valgte å sette dem på mens de lyste, for å lettere se hvor jeg plasserte hvert enkelt. I det jeg er ferdig bøyer jeg meg ned for å ta opp esken, og i det jeg titter opp igjen, ser jeg at lysene plutselig er av. Blir litt oppgitt, setter meg ned på knærne og tar noen dype pust, for jeg tenkte jo at nå blir det en stor jobb å finne ut hvilket lys det er som er defekt. Men i det jeg ser opp igjen, virker lysene! Syntes dette var veldig underlig, siden jeg ikke hadde rørt ved ledningene eller lysene i det hele tatt, og tankene mine gikk umiddelbart i retning av at dette kunne være et pek fra pappa! Det var nemlig nærmest tradisjon hjemme at julelysene ikke virket som de skulle da treet ble pyntet, og siden det var pappas jobb, så var det alltid han som fikk den frustrasjonen.
I ettertid har jeg hatt flere lignende opplevelser, men ikke så spesielle som disse. Likevel føler jeg at pappa aldri er langt unna meg, så jeg trenger vel heller ikke så tydelige bekreftelser lenger.
Elin
Tips en venn på e-post
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle