Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

Et magisk møte

Livets skole hadde de siste par årene gitt meg noen dyptgripende og krevende leksjoner. Da jeg fikk høre om deltidsutdanningen, så var dette på et tidspunkt der jeg følte at jeg hadde behov både for faglig påfyll, men også verktøy til bruk i eget liv. Etter at introduksjonskurset var gjennomført, var jeg fast bestemt på å søke opptak.

Stedet for utdanningens sommerkurs hadde blitt behørig omtalt underveis, og jeg hadde en klar forståelse at dette virkelig var noe å se fram til. Jeg ble likevel positivt overrasket over stedets storslagne natur, og ikke minst den helt spesielle stemningen som møtte meg da jeg kom fram. Og hvilken magisk kursuke som lå foran meg, ja, det skulle jeg etter hvert få erfare til fulle.

«Nå skal dere gå ut i naturen, og la noen få anledning til å velge dere.» Læreren så smilende på oss studenter, og jeg mer enn ante at han visste at vi ville støte på både utfordringer og overraskelser på vår vandring. «Alle vil bli valgt av noe eller noen. Og alle skal ha med et bidrag tilbake til klassen, og da av noe som symboliserer hvem som har valgt dere.» 

Kan huske at jeg tenkte at «Dette har jeg absolutt ingen som helst tro på. Skulle noen der ute velge meg? Og hvordan skulle det gå til?» På dette tidspunktet hadde jeg enda ikke forstått så mye av hvordan den universelle intelligensen virker, og heller ikke hvordan - og på hvilke måter - den påvirker oss. Med hånden på hjertet kan jeg bekrefte at jeg ble valgt, og det på en så vakker og berørende måte at det nesten ikke er mulig å beskrive. 

Jeg så noen av mine medstudenter stå bøyd over blomsterbed, andre stod inne mellom noen busker, mens et par, tre stykker allerede var i ferd med å forsvinne inn i skogen. Selv valgte jeg å gå et stykke langs grusvegen, og blikket vekslet fra den ene vegkanten til den andre - i håp om at «noen» skulle være der nettopp for meg. Men selv en av stedets mange katter svingte unna da jeg forsøkte meg på noen innsmigrende «pussi, pussi» lyder.

Tankene kretset fortsatt rundt det å skulle bli valgt, mens blikket vandret fra gamle, huløyde eiketrær til kornåkeren som lå som et gyllent teppe fra grusvegen og helt inn til skogkanten. Rådyret som hadde kikket opp fra aftensmåltidet i kornåkeren kvelden før, viste seg plutselig på netthinna. En tegning av et beitende rådyr, og noen ord om deres livskår kunne være mitt bidrag. Ja, det var et bidrag jeg turde å være bekjent av. Vissheten om at jeg på noe vis var i stand til å løse oppgaven, ga en foreløpig sinnsro.

Jeg hadde blitt valgt av rådyrene, og søkte etter hjertets bevegelse. Men hjertet forholdt seg taust, det ga ingen bekreftelser. Vissheten om tegneoppgavens tidkrevende utfordringer, ga likevel legitimitet for å gå i gang. En ørliten tvil forstyrret tanken og konsentrasjonen om den forstående tegneoperasjonen. Skulle ikke erkjennelsen av det å være valgt berøre meg på noe vis?

Tegneblokka hvilte mot kneet, og arket inviterte til kreativ lek og utfoldelse. Omgivelsene trådte tilbake, og ga rom for estetisk dialog og møte gjennom uttrykk og bilde. Blyanten beveget seg prøvende og forsiktig over arket, og etterlot noen lette streker som viste lyttende ører og lange, slanke halser. En rådyrkalv ba om å få ligge ned og hvile, og utfordret både tegneferdigheter og proporsjonene i uttrykket.

Bildet inviterte etter hvert flere rådyr inn til en lysning i skogen, og blomster, busker, trær og fugler trådte fram og dannet et sommerlig bakteppe. Rådyrene kom inn i bildet med forsiktige og elegante bevegelser. De vaktsomme ørene beveget seg fram og til sidene, og tunet inn alle lyder som kunne representere farer. Brungrå kropper, med hver en eneste liten muskel i beredskap, var rede til rask retrett om fornemmelsen av fare skulle bli alarmerende. 

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Noen lekne bieunger begynte å kretse med svermeriske bevegelser rundt meg. De fløy fram og tilbake over tegnearket, stod stille i luften for å vise seg fram, før de igjen foretok noen nye og utforskende runder rundt trestubben jeg satt på. Blikket fanget små vesener som med all tydelighet anstrengte seg for å oppnå kontakt. Konsentrasjonen om bildet og det å gi liv til beitende rådyr, ga ikke mye rom for nye bekjentskaper. Sideblikket fanget bienes utforskning av esken med fargestifter som lå på bakken. Rundene der de stod stille i luften over bildet og ba om å bli sett, ble mer og mer påtrengende. Etter en stund ble det færre av dem, og til slutt var det bare en eneste, liten bieunge igjen.

«Plutselig svingte du inn over scenariet i skogen, og landet på arket blant busker, trær og beitende rådyr. Landingen skjedde brått, og du ble sittende helt urørlig som for å orientere deg i det nye landskapet. Eller var du kanskje avventende til om om landingen ville avstedkomme noen reaksjoner? Ditt nærvær fikk tiden til å stå stille, og pusten holdt inne for ikke å skremme deg vekk. Tegneoperasjonen opphørte i påvente av at du skulle få hvile litt før du fløy videre i sommerdagen.

Men du hadde ikke planer om å fly videre. Du ba om lov til å ta del i sommeridyllen sammen med rådyrene. Jeg vurderte det, men fant ut at du var for liten til å passe inn i mitt bilde. Svaret gjorde deg både trist og krenket, og du uttrykte at dette var noe som ikke kunne stå uimotsagt. Du tok deg derfor god tid, lille bieunge, før du med barnslig trass fløy bort og satte deg helt framme på blyantens spiss.»

«Her er det nødvendig å posisjonere seg strategisk, slik at jeg får denne dama til å stoppe opp, og slik at jeg kan få hennes oppmerksomhet en liten stund. I dag har hun satt tålmodigheten min på en hard prøve. De andre bieungene orket ikke å vente på meg lenger, så de dro fra meg.» 

«Jeg forsto at du ba om litt av min tid, og intuitivt visste jeg at det du hadde å fortelle var om livet mitt. Alle sanser var åpne og skjerpet i møte med deg, og det som betød noe var din og min tilstedeværelse i nuet. Verden stod stille, og jeg opplevde en total overgivelse til øyeblikkets drama. Forståelsen av å være valgt av noen, fikk en ny og endret betydning da du tillitsfullt landet i håndflaten min.»

«Tillat livet å komme deg i møte, kjære menneske. Gi slipp, og tillatt livsprosessene å flyte fritt. Stopp opp, vær til stede i nuet og erfar hva som skjer. Du torde ikke ha tillit til at noen ville velge deg, derfor foretok du selv et valg - og det til tross for at hjertet ditt forholdt seg taust.»

«Jeg så deg som for aller første gang. Så liten og sårbar, men samtidig så full av energisk livskraft og klokskap. Kroppen din framstod i all sin prakt, og sollyset skinte og gnistret i gyllenbrune og sorte nyanser. Dens gjennomskinnelighet tillot meg å se helt inn i kroppen din, inn til din innerste livsnerve og til fordøyelseskanalens sorte kjerne.

Du spilte ut vingene, og lot meg beundre deg mens du danset i håndflaten min. Ørsmå blodårer og nervetråder dannet fantasifulle flettverk i de flortynne, gjennomsiktige vingene, og sørget for næring og styrke til hele vingeflaten. Du gjorde noen luftige og elegante bevegelser mens du svingte deg sakte rundt. Igjen spilte du ut vingene, og forsvant med glade og lekne bevegelser ned mot urtehagen og vannet. Bildet av rådyrene på sommerenga mistet med ett all sin betydning.

En dyp følelse av ydmykhet og respekt for deg og for livets uforklarlige magi, fylte meg til bristepunktet. Deg og meg i et altoppslukende møte, der verden opphørte å eksistere – om enn i noen få, bevegende og sjelfulle minutter.» 

Hjertet var berørt, og hamret som om det skulle sprenges. Jeg var dypt og inderlig berørt og beveget av en liten skapnings klokskap. Øyet var også berørt, og forståelsen av hva det vil si å representere en verdi kun i kraft av seg selv, fylte hjerte og sinn med nytt håp og glede - og bragte etter hvert forløsende tårer til opphør.

Tips en venn på e-post