På den tiden hadde min lille datter allerede rukket å oppleve en del sorg og tap. Selv om hun og jeg hadde et fantastisk godt liv sammen, og har det ennå, så var det nok mange følelser og ubesvarte spørsmål hos henne. Følelser og spørsmål som hun var for liten til å forstå eller i det hele tatt være i stand til å stille spørsmål ved.
Jeg hadde lagt min datter for en liten stund siden. Vi hadde sunget godnatt sanger og småpratet litt som vi alltid pleide, før jeg kysset henne og gikk ned. Etter denne rutinen sovnet hun alltid, og kvelden var min. Jeg satte meg i sofaen i stuen og leste i en bok. Alt var bare stille og godt. Etter ca. en halvtime tuslet det små føtter i trappen. Så hørte jeg min datter si: - Mamma, jeg får itte ( hun kunne ikke uttale g og k)sove. Det er noen som blåser på meg!
- Er det noen som blåser på deg?
- Ja, de blåser meg i ansittet (ansiktet), så jeg får ikke sove.
- Ble du redd da? spurte jeg for sikkerhets skyld.
Hun svarte litt oppgitt: - Jeg ble itte redd da, mamma. Men det er litt irriterende, for jeg får itte sove, sønner du.
Datteren min har vokst opp med meg som snakker telepatisk med dyr og mennesker, levende og døde. Besøk fra den andre siden hadde jeg vært vitne til at hun selv hadde hatt, og hun var vant til at jeg med jevne mellomrom hadde slike besøk også. Da hun var veldig liten, og akkurat hadde begynt å stå i sengen, var det ofte jeg måtte løpe opp på rommet hennes fordi hun begynte å gråte. Da jeg kom opp til henne, stirret hun alltid i det samme hjørnet av rommet og pekte. Men hun kunne jo ikke snakke, så hun fikk ikke sagt hva det var.
Jeg spurte om hun ville være snill og gå og legge seg og forsøke å sove en gang til. Kanskje var det over nå. Hun gjorde som jeg ba om, og det var stille en liten stund til før hun igjen sto i toppen av trappen.
- Mamma, de blåser på meg ennå!
Jeg tenkte at det er jo rart at noen står og blåser på henne, og trekk kan det heller ikke være.
Plutselig sier hun, som om det skulle være den mest naturlige ting i verden:
- Tan du itte bare prate med dem da, mamma? Tan du itte bare spørre hvorfor de blåser på meg?
Jeg ble litt paff over hvor naturlig og avslappet hun snakket om dette. Jeg ba henne legge seg i sengen igjen. Så la jeg hånden min noen centimeter over ansiktet hennes og spredde fingrene mine. På den måten ville jeg kjenne eventuell luft som ble blåst i en brøkdel av et sekund før det traff ansiktet hennes. Så ba jeg henne si fra når hun kjente luften. Det gikk ikke lange stunden før jeg kjente en svak «vind» over hånden min, og i neste øyeblikk sa min datter: - Der var det. De blåste på meg igjen!
Vi forsøkte dette flere ganger, og det hendte igjen og igjen. Jeg lurte veldig på hvem vi hadde besøk av og «koblet» meg på telepatisk for å få kontakt. Jeg fikk kontakt med en engel. Navnet på engelen var så underlig at jeg husker ikke det nå. Den sa i alle fall at den var der for å vokte over barnet mitt, og «vinden» hun kjente var engelens kjærtegn. Jeg takket engelen, og sa jeg håpet den ville være med henne alltid, men ba den om å slutte å blåse fordi min datter ikke fikk sove. Så forklarte jeg til datteren min om engelen og samtalen vår og sa at den hadde lovet å ikke blåse mer, men at den likevel ville være der og passe på henne. Hun synes det var en grei avtale og var takknemlig for at hun hadde en egen engel rundt seg. Jeg sto der litt, og hun sovnet raskt. Da la jeg igjen hånden over ansiktet hennes for å kjenne om jeg kjente noen «vindpust», men det gjorde jeg ikke. Engelen våket over ungen min uten å forstyrre, og jeg gikk tilbake til boken min i sofaen, takknemlig over datteren min, engelen og evnen til telepatiske samtaler.
Rita
Tips en venn på e-post