Magic Magasin

Norges største alternative magasin skriver om alt det spennende mellom himmel og jord.

En drømmeverden

Jeg har lyst til å fortelle om noe som rystet meg for lenge siden, og som jeg husker som om det var i går.

Året var 1994. Min beste venninne Hege, som også var mitt forbilde, valgte å forlate denne verden en trist vinterdag. Hege var den som hadde lært meg alt. Jeg møtte henne på folkehøgskole 10 år tidligere, da jeg kom til Norge for første gang. Hun var mester til å gå på ski, hun var kunstner, hun kunne diskutere som en politiker, hun viste tålmodighet og omsorg over den utålmodige, uerfarne franske ungdommen som ville prøve alt, men ikke var født med ski på bena dessverre.

En dag skulle vi på overlevelsestur sammen med naturlæreren på skolen, i Telemark, og jeg meldte meg selvfølgelig på, sta som jeg var. Påkledningen min bestod den gangen av dongeribukse, en ulltrøye, en militærjakke og ett par ullvotter. Vi skulle på topptur på ski over et islagt og bratt fjell, og hadde telt med oss for å bruke i pausen på toppen av fjellet, og en pulk med litt mat, drikke og nødvendig utstyr. Alle som var med, foruten meg, var godt fjellvante nordmenn. Dette var min aller første skitur, og jeg var ikke helt forberedt på hva som ventet meg.

Det første som skjedde på veien oppover var at jeg skled i den islagte skråningen som førte rett ned i en dyp grøft. Jeg tenkte at min siste time var kommet, siden jeg ikke hadde den minste anelse om hva jeg skulle gjøre for å stoppe. Min snarrådige venninne ropte med en kraftig, men rolig stemme at jeg skulle plante staven nedenfor meg selv, for å stoppe fallet og bare stå helt i ro og vente på hjelp. Det gjorde jeg, men var skjelven av dødsangst mens jeg var der nede i grøfta. Hege kom ned til meg og fikk meg opp i sporet igjen, ett og ett trinn oppover i den islagte fjellsiden. Kroppen skalv, og tårene piplet i øyekroken, men jeg hadde stolthet!

Vi kom omsider opp på toppen av fjellet, og utsikten var unik, eller «magnifique», som vi ville sagt på fransk. Vi tok en velfortjent pause. Så startet turen nedover igjen, og den trodde jeg skulle bli «a piece of cake.» Etter to-tre timers utforkjøring var vi fortsatt langt ifra skolen, og mine hender kunne jeg dessverre ikke føle lenger! Da var det Hege igjen som lånte fra seg det ekstraparet votter hun hadde med seg, godt forberedt, slik en ekte nordmann eller kvinne sømmer seg å være. Jeg fikk kjenne hva det ville si å ha frosne hender, og hvor vondt det gjorde å få blodet tilbake i fingrene. Unødvendig å si at på dette tidspunktet rant tårene for fullt!

Ønsker du å vite mer? Nå kan du snakke Gratis med en klarsynt fra Magic Circle i hele 3 minutter!

Tiden har gått. Seks år etter er Hege på Kunstskolen i Bergen og utdanner seg til keramiker, mens jeg har fått barn nummer to og er på lærerskolen. Hun og jeg har fortsatt hyppig kontakt. Vi trener mye sammen, enten det er på fjellene rundt Bergen eller på sykkel. En dag sier Hege at hun har tatt et kurs i klatring og vil ha meg med. Dette høres gøy ut og litt skummelt, men jeg blir med på Helleneset langs sjøen i Sandviken og får mitt første klatrekurs. Klatrermiljøet i Bergen på denne tiden er ganske lite, og det er bare spesielt interesserte som driver men den slags. Jeg blir fast partner i sikring og klatring noen år, lærer å mestre frykten min litt etter litt, og har mye gode samtaler og støtte fra min gode venninne. Jeg tenker alltid at hun er den tøffeste jenta jeg kjenner, og at jeg føler meg ganske liten og redd ved siden av henne.

Så skjer dette uforståelige og grusomme. En dag bestemmer Hege seg for å forlate oss og tar sitt eget liv! Det er bare to dager siden hun var hjemme hos meg og passet på mine to små!

Jeg er i sjokk, sitter på sengen min og vugger frem og tilbake. Prøver å holde en slags trøstende samtale med meg selv. Jeg vet ikke riktig hva jeg sier, men jeg tror jeg snakker høyt og gjentar det samme om og om igjen: Jeg har mistet min beste venninne. Hun er ikke mer.

Jeg legger meg denne kvelden, full av sorg og frykt! Hvordan skal jeg sove? Det er planen at jeg skal kjøre over fjellet til Kongsberg med en venn til helgen, for å være med i begravelsen. Jeg gruer meg mest.

Jeg forstår ikke hva som har skjedd, men er sikker på at jeg har sovnet til slutt. Jeg våkner plutselig til et syngende kor, en vakker symfonisk musikk, som jeg aldri har hørt før, men som klinger i ørene mine med all sin kraft. Jeg hører min egen stemme som sier: Nei, vent litt! Ikke våkne nå, ellers mister du melodien! Men jeg våkner i sjokk! Jeg setter meg opp og begynner å nynne melodien for ikke å miste de vakre tonene. Dette kan jeg umulig har skapt selv, i mitt eget hode, uansett hvor musikalsk jeg er! Melodien er så stor og vakker! Det er som å bli fyllt med lys og skjønnhet! Det virker beroligende samtidig som jeg står der og er tilskuer til en overveldende konsert! Større enn et vanlig kor, nærmere et englekor!

Senere sitter jeg og tenker at min venninne har blitt vel tatt imot og at det å dø ikke er noe å bekymre seg over. Hun har reist et sted hvor hun blir ivaretatt, og jeg fikk høre musikken som en slags trøst, som en gave fra henne!

Tips en venn på e-post