Magic Magasin

Norges største alternative magasin på nett. Her finner du mye interessant lesestoff som kan være til stor inspirasjon, samt alt det spennende og uforklarlige som finnes mellom himmel og jord.

Drømmen

Det var en gang – eller kanskje siden en gang….. En historie fra drømmeland.

Jeg hadde en natt en underlig drøm, som jeg skrev ned med en gang jeg våknet.

Jeg skulle til byen, sto utenfor mitt barndoms hjem, ventet på bussen. Men sto på «feil» side av veien i forhold til påstigning. Skulle til å krysse veien, da det kom en buss, en gul gammeldags med snutemotor, slik de var i femti, seksti årene. Som kjørte motsatt vei av det jeg skulle.

Det var en kvinnelig sjåfør som hadde med seg 15 – 20 barn i alderen 6 til 12 år. Den stoppet foran meg, og den kvinnelige sjåføren bød meg inn. Jeg ristet på hodet, skulle jo motsatt vei. Da sa hun: - Stig på, det er nettopp du som skal være med her.

Underlig, men jeg gikk inn og satte meg rett bak henne. Snudde meg og så på alle barna, som alle hadde et spesielt lys eller blikk i øynene, akkurat slik sjåføren hadde. Da jeg tilfeldig så i bakspeilet til sjåføren, hadde jeg også fått dette lyset eller blikket.

Da vi hadde kjørt ca. 30 minutter, kom vi til en stor gress-slette som jeg kjente igjen etter mye lek og moro der fra barndommen min. Men det som var rart var at det var høye fjell på alle kanter, som jeg ikke kunne huske å ha sett tidligere. Bussen stoppet på gress-sletta.

Det var en gammel frakoblet sort/hvitt TV i bussen, som plutselig begynte å skrape. Det kom opp et bilde av tre skikkelser kledd i hvite løst hengende klær som satt med korslagte ben og liksom fløt i luften. Mannen i midten stirret meg inn i øynene og sa:

- Den kvinnelige sjåføren skal være din make. Dere skal sammen lede disse barna til en ny verden. På grunn av menneskenes dårskap, skal denne verden slik dere kjenner den legges øde. Dere vil være isolert og borte fra denne verden. Der dere er, vil det gå syv år, mens det ville ha gått mer enn tusen år ellers på denne planeten, hvor alle spor etter menneskene vil være fjernet, fra fortid og nåtid.

Dere to skal lære disse barna alt dere kan om samhold, empati, kjærlighet og naturens gleder. Disse barna skal være den nye verdens mennesker, og det er deres oppgave å hjelpe og støtte disse barna, slik at de blir gode og positive medmennesker. 
Når barna begynner å bli voksne, og har lært det dere er i stand til å gi, vil deres oppgave over dem slippe, for dere skal ikke være med inn i den nye verden.

Vi vil lede dere på riktig vei, for du er anføreren. Dere vil komme til en dal, som vil gi dere alt dere trenger, og være beskyttet fra resten av denne verden/planeten. Forlat nå denne verden, og alt du har kjent, og følg flokken din på rett vei. Du er den utvalgte, sammen med henne. Dere to har viten nok til å greie dette. Gå nå! Tiden er inne!                 

I samme øyeblikk ble bildet borte. Vi gikk ut av bussen alle sammen, kvinnen samlet alle barna. Jeg kjente at jeg ble dradd i en bestemt retning, så vi gikk den veien beina mine førte oss. Da jeg så meg tilbake, så jeg andre lignende busser med barneflokker og to voksne, som gikk i hver sin retning.

Vi ruslet sakte, men målbevisst, oppover en slakk skråning. Og etter en liten stund møtte vi en skrinn skikkelse. Som hadde en bitte liten sekk på skuldrene sine. Vi hilste, og jeg spurte: - Hva bærer du på, kjære venn? Og furet og trist svarte skikkelsen: - Jeg bærer på denne verdens sanne gleder og ekte, ren lykke. Vi tok farvel og gikk hver vår vei.

Vi ruslet videre, og etter en liten stund tok vi en pause, for at barna skulle få samlet seg og hvilt litt. Da kom en ny skikkelse med en enorm bør på sine skuldre. Vi hilste, og jeg spurte: Hva bærer du på, kjære venn? Skikkelsen stønnet og sleit med børen sin og sa: - Jeg bærer på alle slavenes lidelser, og den tortur som finnes i denne verden. Vi sa adjø og ba om at alt godt måtte hjelpe denne stakkaren, som sjanglet videre.

Vi samlet barna og ruslet videre, oppover mot fjellene. Straks møtte vi en ny skikkelse, sliten, kledd i filler, med en tung bør på sine skuldre. Vi hilste, og jeg spurte igjen: - Hva sliter du med, kjære venn? Skikkelsen svarte: - Ååå, jeg bærer på all verdens løgner og bedrag! Vi tok farvel med denne sliteren og ønsket den alt godt, og vi gikk hver vår vei. Vi så at børen ble tyngre og tyngre, etter hvert som han ruslet videre.

Etter enda en stund, møtte vi en ny skikkelse, liten og spe, som ett av barna våre og med en bitte, bitte liten pose i handa si. Vi hilste, og jeg spurte: - Hva bærer du på, kjære venn? Skikkelsen svarte: - Å, det er nesten ingenting. Det er bare denne verdens uselviske, ubetingede, ekte kjærligheten.
Vi tok enda en gang farvel og ruslet vemodige videre.

Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle

Det ante meg at disse skikkelsene var ledetråder i forhold til den verden vi forlot, og det var ting vi burde og skulle lære disse barna om. Nå tok vi en ny pause for barnas skyld, slik at de skulle få leke litt og bli bedre kjent med hverandre. Da kom det en diger skikkelse, som bar på en enorm stor og tung bør. Vi hilste igjen, og jeg spurte: - Hva sliter du med, kjære medmenneske? Svaret var: - Å, jeg bærer tyngre og tyngre dag for dag. Jeg bærer denne verdens grådighet og falskhet. Vi tok farvel mens vi med tårer i øynene så skikkelsen sjangle videre, med en bør som økte i omfang. Så ble den borte bak en fjellknaus.

Vi ruslet videre og var kommet enda nærmere fjellets kant. Der møtte vi to snodige skikkelser, som støttet og hjalp hverandre. Vi hilste, og jeg spurte igjen: - Hva bærer dere på, kjære venner? Skikkelsen med den bitte lille børen, svarte: - Å, dette er nesten ingenting, det er bare denne verdens gode gjerninger, de som bare blir, uten mål eller mening, grunnet ekte nestekjærlighet. Skikkelsen med den digre børen, som for oss så enorm ut, svarte: - Å jeg bærer på denne verdens bedrag, lureri og løgner. Begge virket triste og slitne og kunne vel knapt stå på beina sine. Vi tok igjen farvel, og så de sjangle videre, mens de hjalp hverandre etter evne.

Litt senere så vi en revne i fjellets kant, og det ante meg at det var dit vi skulle. Da vi nærmet oss ravinen, så vi at det satt tre slitne, fillete skikkelser der. De hadde hver sin sekk, en med en bitte liten sekk, en med en mellomstor, og en med den største sekken vi noen gang hadde sett. Vi hilste på de tre, og jeg spurte igjen: - Hva bærer dere på, kjære venner?

Den med den minste sekken svarte at den bar på menneskenes rettskaffenhet og mot. Den med den mellomste sekken fortalte at den bar på denne verdens tungsinn og tristhet. Og han med den største sekken, sa at børen besto av denne verdens misbruk og destruktivitet. Vi tok igjen farvel, og med tristhet i våre hjerter, så vi de sakte gå nedover mot grass-sletta.

Etter hvert kom vi inn i fjellets ravine. Der var det skyggefullt og kjølig. Foran oss kunne vi skimte mer og mer av en vakker og frodig dal. Etter hvert som vi nærmet oss, så vi en vakker elv, et vann, gress-sletter, frukttrær og bærbusker. Da vi alle hadde kommet godt og trygt innenfor ravinens kant og inn i denne fantastiske dalen, hørte vi et kraftig smell. Da vi snudde oss, så vi at ravinen var lukket. Da forsto vi at her skulle vi leve og bo de nærmeste syv år, før hennes og min tid ville være ute, og disse barna skulle ut i en ny tidsalder og en ny verden og skape et bedre sted for oss mennesker. Vel og merke, hvis vi greide å fullføre vår oppgave med å hjelpe disse barna inn på den rette livets vei.

Vi lagde oss små hytter langsmed elven, først til de minste, deretter til de større og til slutt en liten hytte til oss to. I elven hadde vi rent drikkevann, og i det langgrunne vannet hadde liten og stor vaske/bade-muligheter. Vi levde på frukt og bær som det var mye av. I mange former og smaker. Vi hadde det trygt og godt, barna var snille, blide og gode.

Barna var lærenemme og tok godt vare på hverandre. Etter fire, fem år, greide barna mer og mer på egenhånd. De var kloke og fornuftige. De fordelte oppgavene seg i mellom, helt naturlig, etter evne og styrke. Alle var likestilte og gode venner.

Etter enda noen år, tror vi var i det syvende året, da hørte vi igjen et kraftig smell. Jeg kjente trettheten sige innover meg og så at det også var slik med denne hjertegode kvinnen ved min side. Mens ungdommene, og de unge voksne, på en måte kviknet til, og ble enda mer selvstendige. Vi forsto at den nye tiden var i sin spede begynnelse og at vår oppgave og vårt liv nærmet seg slutten.

Vi visste at vi ikke skulle være med i den nye verden, og at vår gjerning var over. Mens våre gode og snille venner skulle starte en forhåpentligvis snillere og bedre verden enn den som noen gang hadde eksistert på denne planeten.

Vi tok et kjærlig og varmt farvel med alle sammen. Vi hadde alltid visst at når tiden var inne, så skulle våre veier skilles, til det beste for denne planeten. Vi gamle visste for mye om den verden vi hadde forlatt, og antagelig ville se ting på en annerledes måte enn disse nye verdens mennesker.

Vårt eventyr var over, og vi var takknemlige for å ha fått lov til å påta oss denne oppgaven vi hadde utført i disse årene. Vi følte oss privilegerte som hadde fått den ærefulle oppgaven å hjelpe disse vakre menneskene til et snillere og bedre liv enn det vi forlot.

Og snipp – snapp snute så var også dette eventyret, eller drømmen, ute.

Fred Segoula, 1995

PS: La oss sammen ta vare på alle vakre drømmer, og drømme de til livet kanskje en gang blir slik som i de snilleste drømmer……….

Tips en venn på e-post