Tips en venn på e-post
Faren min hadde beundret den en gang han var på besøk, og noe senere fikk han den i gave. Langt senere fikk vi vite at de hadde blitt skremt av den, og derfor ga den bort. Til deres unnskylding må jeg si at de trodde det var bare de som innbilte seg ting.
Statuen skulle ha vært en slags gudefigur. Faren min fikk den undersøkt, og det var riktig at den var svært gammel. Stolt plasserte han den på hedersplass i det vi kalte finstuen. Alle som kom på besøk fikk se den og høre historien.
En stund skjedde ingenting. Så la vi merke til at de to hundene våre nektet å gå inn i det rommet. De som alltid hadde fulgt oss overalt. Isteden sto de gjerne i døråpningen og pep hvis vi satt der. Andre som hadde med dyr på besøk, opplevde også at dyrene deres nektet å bli med inn der. Fortsatt tenkte vi ikke på at statuen hadde noe med det å gjøre.
Etter en stund begynte også jeg å føle ubehag der. Det var alltid der vi hadde ettermiddagskaffe, og tok med gjester. Derfor prøvde jeg å sitte der, men ble alltid tung i hodet, og følte meg redd og kald. Enkelte gjester begynte også plutselig og foreslå at vi satt ett annet sted. En dag så jeg at pappa hadde satt seg i dagligstuen med ettermiddagskaffen i stedet for i finstuen. Litt flau lo han det bort med at han syntes det var koseligere der.
Nå begynte det å skje flere ting. Ofte syntes jeg at jeg hørte fottrinn fra det rommet. Det var nok flere i familien som hørte det samme, men av en eller annen grunn snakket vi ikke om det.
Ubehaget i rommet begynte liksom å sakte spre seg ut fra værelse. Hunden trakk seg lenger og lenger unna. Nå var det ikke snakk om å nærme seg døren dit. Værelse ble for det meste stående ubrukt. Det som tidligere hadde vært familiens yndlingsrom. Bare moren min brukte rommet en sjelden gang.
Så kom høsten. En mørk kveld jeg kom hjem fra spilletime, fikk jeg se en skikkelse titte ut av vinduet på finstuen. Jeg lurte på hvem det var, men da jeg kom inn, satt alle på kjøkkenet. Da jeg fortalte det, sa moren min at jeg måtte ha fantasert. Det var ingen der. Imidlertid så jeg denne skikkelsen flere ganger når jeg kom hjem. En underlig lysende skikkelse.
Senere den høsten skulle foreldrene mine i selskap. Jeg skulle ha to venninner på overnatting, så jeg slapp å være alene. Vi slo oss ned i dagligstua, spiste godteri, så på tv, og skravlet og fniste som bare jenter i den alderen kan. Plutselig satte den ene venninnen min i ett skrik. Hun spratt opp og løp ut uten verken jakke eller sko. Vi løp etter. Først ett godt stykke unna klarte vi og nå henne igjen. Vi greide å stoppe henne, men hun gråt og skalv så fælt at hun nesten ikke greide å snakke. Hun fortalte at hun hadde sett en høy, lysende skikkelse komme ut av finstuen. Han hadde sett rett på henne, med øyne som lyste av ondskap. Hun sverget på at hun aldri ville tørre å besøke meg mer.
Det endte med at vi måtte følge henne hjem. Den andre venninnen min turte heller ikke ligge over hos meg, så det endte med at vi begge ble over der vi var. Dagen etter fortalte jeg foreldrene mine om hva som hadde skjedd. Hadde det begynt å spøke?
Da ble faren min rar, og fortalte at han hadde sett det samme han også. Han var sikker på at det hadde noe med statuen å gjøre. Moren min mente at det bare var tull, men sa at hvis vi fikk slike fantasier av den, fikk hun heller sette den bort. Dermed tok hun statuen og satte på loftet.
Sakte men sikkert ble det hyggeligere nede. Hundene kom nærmere og nærmere finstuen, helt til de gikk inn der og la seg. Vi andre slappet også av. Det var ingen ansikter på ruta lenger, og venninnene mine kom på besøk igjen. Etter noen uker var alt som det hadde vært.
Da begynte det igjen. Først med hundene. De nektet å nærme seg loftsdøra. Prøvde vi å tvinge dem, pep de og klynket. Det neste som skjedde var at det hørtes ut som om noen gikk på loftet. Etter hvert ble det tydeligere og tydeligere. Det verste var at det hørtes ut som om skrittene gikk lengre for hver dag.
Så kom dagen
Det var blitt sommer igjen nå. Jeg var alene hjemme, men sola skinte og fuglene kvitret. Altså alt annet enn skummelt.
Jeg satt nede og leste, da jeg hørte skritt i etasjen over meg. Først tenkte jeg ikke over det. Trodde vel at det var broren min. Først da skrittene kom nedover trappen, reagerte jeg. Jeg var jo alene i huset. I samme øyeblikk var det som om jeg ble truffet av en iskald bølge. Luften rundt meg ble tung og kald. Hele tide hørte jeg skrittene komme nærmere og nærmere. I panikk fikk jeg rykket meg løs fra den underlige, lammende følelsen. Jeg spratt opp og ut kjøkkendøra. Stormet bort til nærmest nabo mens jeg gråt av skrekk.
Nå hadde faren min fått nok. Han tok med statuen langt inn i skogen og brente den. Hva som skjedde mens han gjorde det vet jeg ikke. Han ville ikke fortelle det, men han var svært blek og skjelven da han kom tilbake. Etter dette tok det lang tid før jeg gikk på loftet igjen. Det var som om ondskapen måtte luftes sakte ut. Nå er huset imidlertid greit igjen.
Men, ingen i familien har turt å ha noen gamle gudestatuer mer...
Ønsker du å vite mer? Snakk med en klarsynt fra Magic Circle