Magic Magasin

Norges største alternative magasin på nett. Her finner du mye interessant lesestoff som kan være til stor inspirasjon, samt alt det spennende og uforklarlige som finnes mellom himmel og jord.

Bestefars siste hilsen

Som ung var jeg familiens rebell. Jeg hadde mange ting jeg slet med og gjorde ofte ting jeg angret i ettertid. Spesielt gikk det nok ut over besteforeldrene mine som bodde i sokkeletasjen i huset, der jeg bodde med mine foreldre og søster.


Bestefar var en utrolig god og snill mann som alltid hadde et glimt i øyet. Han var aldri sint, men han kunne gi rettferdig veiledning. Jeg hadde mye tid sammen med mine besteforeldre. Siden de bodde sammen med oss, ble de nesten som et ekstra sett foreldre. Det at de var så rause, gjorde at de også ble lett å utnytte for en ung rebell, så det hendte jeg listet meg inn og brukte deres telefon, forsynte meg med alkohol og penger når de ikke var hjemme. Og nettopp fordi de var så snille og rause, fikk jeg ekstra dårlig samvittighet etterpå.

Det var et par episoder som jeg aldri klarte å tilgi meg selv. Samvittigheten gnagde, og jeg lærte mye på den tiden om rett og galt. Men jeg var tøff på utsiden og sårbar på innsiden, en sterk kontrast av forvirring, smerte og sårbarhet, så jeg klarte ikke ta mot til meg og be om unnskyldning. Vi ble gående med en avstand og en tomhet, og ting ble aldri det samme selv om vi var mye sammen.

Bestefar var en utrolig sterk mann som har opplevd mye og overlevd det meste. Han hadde hatt tre hjerteinfarkt, to hjernedrypp, og han satt som ung i konsentrasjonsleir på Grini. Jeg var ung og naiv og trodde han alltid ville være derfor oss. Han overlevde jo alt, bestefar. Jeg trodde at det var god tid til å ordne opp for oss i den dumheten som hadde oppstått.

Men bestefar ble plutselig veldig syk. Han hadde fått kreft, og det viste seg at det allerede var spredning. Han led hjemme i sin egen seng, og jeg tvang min familie til å få han på sykehus, da jeg skjønte det var hans ønske. Vel fremme så han på meg, takket meg for at jeg tok en avgjørelse for de voksne og sa at han var sliten, at han ville hjem til Jesus. Jeg så en forsoning i blikket hans, gode bestefar var tilbake, og det var ikke lenger noen tomhet og vonde følelser mellom oss, i alle fall ikke fra hans side. Jeg ga han en klem da jeg dro, og jeg følte en god lettelse, men også en følelse av at jeg på en eller måte måtte få sagt unnskyld, men jeg fikk ikke til. Det satt langt inne for meg på den tiden. Ikke engang syke, gode bestefar klarte å snu det. Jeg håpet på at morgendagen ville bli lettere, at jeg skulle få sagt det da, det hadde jo vært så mye for oss alle denne dagen. Men morgendagen kom ikke for bestefar. Han døde noen timer senere.

Slik blir 2024 for deg! Bestill et personlig årshoroskop (2018)

Begravelsesdagen var familien samlet hjemme hos oss. Jeg hadde i takknemlighet skrevet et brev til bestefar som en forsoning, hvor jeg hadde tegnet noen vakre roser og rammet det inn i glass. Planen var at jeg skulle legge det ved blomsterkransene når kisten skulle senkes. Brevet sto ved en skjenk mens vi ventet på å dra. Der hadde det stått i flere dager. I det vi reiste oss for å gå, sa pappa at jeg måtte huske å ta med brevet jeg hadde laget.

Plutselig ble jeg helt kald, svimmel og fikk anstrengt pust. Det føltes nesten som om jeg fikk et angstanfall, men det slapp raskt taket. Deretter visnet to av fingrene mine bort på høyre hånd. De blir iskalde og helt hvite fra ytterste leddet, som om det ikke var noe sirkulasjon. Det var akkurat de to fingrene bestefar skar av seg med motorsag noen år tidligere. Alle så det, at fingrene mine var veldig tydelig uten farge, og at jeg var veldig dårlig. Selv om de undret seg over dette, stilte de ingen spørsmål. Det må sies at vi er en åpen familie, hvor mange av oss føler og ser ting ikke alle andre gjør.

Vi hørte et smell og snudde oss. Glasset i bilderammen hadde eksplodert og lå i tusen knas. Vi fikk alle en varm og god følelse. En ro lå over rommet. Mine tårer begynte å trille. Pappa snudde seg mot meg og smilte. Han sa: "Bestefar har visst tilgitt deg!" Og den følelsen var det jeg også kjente på. Det var en utrolig god, men overraskende hendelse.

Bestefar var tung for oss alle å miste, selv om vi på mange måter merket ham rundt oss. Min demente bestemor sluttet å spise og drikke og døde to måneder senere, bare fordi hun sørget, ga opp, og ikke ønsket å leve lenger uten bestefar. Han var hennes klippe gjennom et vanskelig liv.

Jeg har hele livet vært medial og klarsynt, og fra den dagen har bestefar vært en av mine sterke hjelpere i selvutvikling og mediumskap. Hver gang han kommer, visner mine to fingre bort, som den dagen han ble gravlagt. Da er jeg aldri i tvil om hvem som er på besøk.

Takknemlig barnebarn, Maija

Tips en venn på e-post