Han var en snill liten valp, savna mora si og broren sin. Gråt om nettene. Om natta lå han i senga mi og fikk trøst. Senere fikk han sin egen seng inne på kjøkkenet, men sov inne hos meg.
Bamse passa kattungene når kattemor var på jakt i de store skogene. Her bodde gaupe og ulv, så det var ikke helt trygt. Da lå han i kattesenga og slikka kattungene.
Vi bodde langt fra folk, så Bamse var den beste vennen jeg hadde. Vi leika sammen. Så leika vi ungene gjemsel, men Bamse fant oss med det samme. Han var en flink sporhund. Vi grov oss inn i snøen, men Bamse grov oss fram igjen. Senere fikk han jobb som redningshund. Sporsansen var en arv fra forfedrene hans. St. Bernhards-hundene grov frem folk som var tatt av snøras i Alpene. De bodde hos St. Bernhards-munkene i klosteret.
Bamse fulgte meg til skolen. Vi hadde ikke vei til skolen, men måtte gå gjennom skogen, og til slutt over fjellet. Om vinteren gikk han først og brøyta vei.
En dag oppførte han seg underlig. Han satt og så mot kirka. Stakk snuten i været og ulte som en ulv. Kom ikke inn for å få mat. Først om kvelden ble han rolig og kom inn. Da fikk vi høre at en som arbeidet på kirketårnet hadde falt ned og ble drept.
Bamse ble syk. Han fikk kreft. Dyrlegen ville at vi skulle avlive ham. Jeg lå sammen med ham den siste natta. Utpå natta ble hele rommet lyst, og Bamse gikk inn i lyset og ble borte. Jeg gråt, men var glad han slapp å lide mer. Senere så jeg ham komme springende mot meg fra skogen. Han vifta med rompa og dansa glad. Han fulgte meg lenge før han ble borte. Ville si meg at han var lykkelig i sin verden. Bamse ble begravd under bjørka i hagen.
Tips en venn på e-post