Tips en venn på e-post
Min gamle mor var kommet på pleiehjemmet på avdeling for demente. Hun hadde hatt noen opphold på forskjellige omsorgsentre siden hun ble dårlig, men vi forsto at dette nok var siste stopp. Det var trist å se henne sitte der uten å vite hva hun tenkte og hva hun forsto. Hun kjente alltid igjen meg da jeg kom på besøk, men blikket var blitt fremmed og fjernt.
En dag da jeg kom på besøk satt hun i dagligstuen. Foran seg hadde hun et brett med en kaffekopp og ei brødskive. Svak som hun var i hendene var det så vidt hun klarte å spise selv, men det var viktig at hun fikk prøve. Forbløffet ser jeg at ved asjetten ligger hennes kjære, vakre ravhjerte. Ivrig tar jeg det opp og viser det for henne mens jeg utbryter: "Neimen, mor, her er jo ravhjertet ditt som vi så lenge har savnet". Hun kjenner det igjen, hjertet som hun fikk i forlovelsesgave av far, smiler og ser på meg uten ord.
Jeg ble svært nysgjerrig på hvem som hadde funnet igjen dette og hvor! Flere ganger over noen år hadde jeg lett etter dette blant saken hennes uten resultat. Regnet etter hvert med at det hadde blitt borte under en av flytterundene hennes. Mor selv hadde ikke funnet det fram siden hun så og si var helt hjelpeløs og egentlig "bare satt der". Så jeg spurte de ansatte ved avdelingen om noen av dem hadde funnet det og lagt det foran henne. (Det i seg selv hadde jo egentlig vært litt uvanlig, men jeg måtte spørre) Men nei, ingen av dem hadde funnet det noe sted. De stilte seg helt uforstående til det hele, men lovte å høre med de som tidligere på dagen hadde gått av vakt. Men ingen hadde noe kjennskap til dette.
Et kjært minne hadde dukket opp igjen, men fra hvor? Jeg følte sterkt at dette var min fars "verk". Han hadde vært død i mange år og dette var nok et tegn på at de snart skulle møtes igjen. Få dager etter dette døde min mor med ravhjertet på seg.
Smykket har jeg gjemt som et kjært minne, et minne om min mors og fars kjærlighet til hverandre.
Berit